Home

RASJONALGAUDISMEN

 

Filosofien for individuell frihet og rasjonell lykkemaksimering

 

For English version click here

 

Supergrunnloven

 

 


 

Forord

 

Rasjonalgaudismen er et helhetlig filosofisk system med metafysikk, epistemologi, etikk og politikk, og kan i korthet oppsummeres som følger:

 

Metafysikk: Metafysiske forestillinger er skåret ned til det absolutte minimum som er nødvendig for at videre epistemologisk progresjon ikke skal bli ubestemmelig / meningsløs.

 

Epistemologi: Epistemologien baserer seg på strikt logiske, rasjonelle og vitenskapelige prinsipper.

 

Etikk: Alle menneskelige handlinger er egenlykkemotiverte, mens den etiske retningslinjen er konsekvent å bruke optimale rasjonelle vurderinger, dvs. å maksimere sannsynligheten for å generere størst mulig sum av egenlykke gjennom livet etter grunnleggende sett de samme prinsipper som naturvitenskapen baserer seg på.

 

Politikk: La oss tenke oss en hypotetisk og svært lite sannsynlig (men avslørende) situasjon hvor et enstemmig Storting beslutter å utrydde alle jøder innenfor Norges grenser (et stort flertall har på forhånd endret Grunnloven slik at utryddelsen ikke er grunnlovsstridig), og 95 % av befolkningen er enige. Du som leser dette vil si at dette er en ekstremt grov forbrytelse, og at det er illegitimt til tross for det overveldende folkeflertallet. Dette indikerer at sann legitimitet av en politisk handling grunnleggende sett vanskelig kan sies å hvile på flertallets vilje. Påstanden om at slikt massemord er illegitimt uansett størrelsen på det støttende flertall, kan vanskelig hevdes uten å henvise til at de ”uønskede” individene har iboende, naturgitte, ukrenkelige rettigheter. Rasjonalgaudistisk politikk går ut på å bevise eksistensen av og innholdet i individets naturgitte rettigheter samt trekke logiske konsekvenser derav. På dette filosofiske grunnlaget hviler derfor all sann legitimitet (hva angår handlinger, tillatelser, vedtak, forbud, påbud osv.). Rasjonalgaudismen utgjør et rammeverk hvorinnenfor all politikk må befinne seg for å kunne stemples som legitim, og viser at ethvert annet legitimitetsgrunnlag enn det Rasjonalgaudistiske nødvendigvis må møte en selvmotsigelse. Grunnprinsippet er at ethvert individ har rett til å gjøre som det selv ønsker så lenge det ikke krenker andres tilsvarende rett, andre naturgitte rettigheter eller logiske konsekvenser derav.

 

Rasjonalgaudistisk politikk innebærer at verken voksne menneskers, barns eller høyerestående dyrs naturgitte rettigheter kan krenkes. Dette impliserer at verken Staten eller andre kan initiere maktbruk mot (voksne) mennesker. I følge Rasjonalgaudismen skal Staten først og fremst finansiere rettsvesen, Politi og forsvar, men Staten kan også bruke penger på andre samfunnsområder under forutsetning av at pengene ikke er skaffet til veie ved å krenke naturgitte rettigheter. Således er tvungne skatter og avgifter utelukket, og da vil Statens utgifter automatisk bli begrensede. Aktverdige prosjekter kan være: støtting av barns grunnleggende behov i lavinntektsfamilier (f.eks. utdannelse og helse), subsidiering av syke- og trygdepremier for lavinntektsgrupper, og finansiering av noe grunnforskning. Rasjonalgaudistisk politikk kan forenklet ses på som en hybrid mellom Objektivismen og sosialliberalismen (cirka 3:1), hvor man beholder Objektivismens positive tanke om at det ikke skal initieres tvang (maktbruk) mot enkeltindividet, men hvor man samtidig (i moderat form) tar med seg sosialliberalismens tanke om at Staten om nødvendig/ønskelig kan bruke midler for å hindre at vanskeligstilte grupper ”faller i det sorte hull”. I tillegg deler Rasjonalgaudismen sosialliberalismens syn om at det er et Statlig oppgave å hindre dyremishandling.

 

 

Denne boken ble forfattet i perioden 26/12-2003 til 21/8-2017.

(Første publiserte versjon: 2/9-2013)

 

 

 

 

 


 

INNHOLD

 

 

I.  Rasjonalgaudismen i sammendrag

 

II.  Metafysikk, Epistemologi og Etikk

 

 

1.  Metafysikk og epistemologi, del A

 

1.1  Rasjonalgaudismens aksiomer

 

1.2  Sanser, begreper og definisjoner

 

            1.2.1  Begrepsdannelse

 

                              1.2.1.1  Definisjoner

 

                              1.2.1.2  Objektive og subjektive begreper

 

 

1.3  Induksjon

 

1.4  Deduksjon

 

1.5  Vitenskapsfilosofi

 

            1.5.1  Den hypotetisk-deduktive metode (HDM)

 

            1.5.2  Hvilke faktorer påvirker en hypoteses velbegrunnethet?

 

            1.5.3  Detronisering

 

                              1.5.3.1  Ikke-detroniserbare hypoteser

 

 

            1.5.4  Absolutt velbegrunnethet

 

            1.5.5  Samfunnsvitenskapelige begrensninger

 

            1.5.6  Vitenskap og uvitenskapelighet

 

 

1.6  Den hypotetisk-deduktive metode utenfor vitenskapen

 

            1.6.1  En observasjon er essensielt en hypotese

 

            1.6.2  Biologisk og teknologisk evolusjon

 

            1.6.3  Evolusjon av idéer

 

            1.6.4  Evolusjon av lykke i dagliglivet

 

 

1.7  Subjektiv og objektiv kunnskap

 

            1.7.1  Objektiv kunnskap

 

            1.7.2  Subjektiv kunnskap

 

            1.7.3  Intersubjektiv kunnskap

 

            1.7.4  Objektiv og subjektiv vitenskapelig kunnskap

 

            1.7.5  Definisjonsmessig objektivitet

 

            1.7.6  Oppsummering om objektiv og subjektiv kunnskap

 

 

1.8  Sikker kunnskap

 

 

2.  Metafysikk og epistemologi, del B

 

2.1  Den ytre virkelighet

 

2.2  Individers bevissthet

 

            2.2.1  Subjektiv / objektiv / intersubjektiv virkelighet

 

            2.2.2  Lykke

 

                              2.2.2.1  Hvorfor eksisterer lykkefølelse?

 

                              2.2.2.2  Å oppleve lykke er den eneste verdi

 

 

2.3  Overnaturlig virkelighet

 

2.4  Identitet og natur

 

            2.4.1  Ulike objekters fundamentale natur

 

 

2.5  Fri vilje

 

            2.5.1  Virkeligheten begrenser realismen i handlinger, men ikke den frie vilje

 

            2.5.2  Dyr og ”fri vilje”

 

            2.5.3  Mennesket kan ikke velge sine verdier

 

            2.5.4  Disponerende determinisme

 

                              2.5.4.1  Tidsperspektivet

 

 

3.  Etikk

 

3.1  Metafysisk utgangspunkt for rasjonell etikk

 

            3.1.1  Rasjonalgaudistisk etikk kontra filosofisk ”korrekt” etikk

 

 

3.2  Moralske og umoralske handlinger

 

            3.2.1  Bevisst lykkeuprofitable handlingsvalg er umulig

 

            3.2.2  Kan dyr handle moralsk?

 

            3.2.3  Kan organisasjoner handle moralsk?

 

 

3.3  Konkrete etiske retningslinjer

 

               3.3.1  Den hypotetisk-deduktive metode som etisk rettesnor          

 

                              3.3.1.1  Direkte vurdering av sannsynligheter og konsekvenser

 

                              3.3.1.2  Assosiasjonsbaserte handlingsvalg

 

 

            3.3.2  Handlingstyper som rutinemessig er umoralske

 

            3.3.3  Tie-break

 

                              3.3.3.1  Livsforlengende handlinger

 

                              3.3.3.2  Sterk, kortsiktig, direkte lykkefølelse

 

                              3.3.3.3  Handlingsvalg med mest mulig potensielt kontinuerlig bruk av HDM

 

 

            3.3.4  Dyder

 

                        3.3.4.1  Dydene utgjør en del av virkeligheten

 

 

3.4  Resymé av Rasjonalgaudismens etiske retningslinjer

 

3.5  Subjektive, objektive og intersubjektive moralvurderinger

 

3.6  Egenlykkemotivasjon og hensynet til andre mennesker

 

            3.6.1  Statens funksjon i etikken

 

 

3.7  Primært egenlykkemotiverte handlinger

 

            3.7.1  Instinkter og vaner

 

 

3.8  Sekundært egenlykkemotiverte handlinger

 

3.9  Tertiært egenlykkemotiverte handlinger

 

            3.9.1  Pliktfølelser og rasjonelle TEM-handlinger

 

                              3.9.1.1  Pliktfølelse mot irrasjonelle handlinger(PMI)

 

                              3.9.1.2  Pliktfølelse for rasjonelle handlinger(PFR)

 

                              3.9.1.3  Dydsplikter

 

                              3.9.1.4  Oppsummering av pliktfølelser og rasjonelle TEM-handlinger

 

 

          3.9.2  Implementering av en pliktfølelse

 

 

3.10  Utveksling av ulike typer handlinger

 

            3.10.1  Definisjon på erotisk kjærlighet

 

 

3.11  Hva er egentlig ”altruistiske” handlinger?

 

 

 

III.  Politikk

 

 

4.  Naturgitte rettigheter

 

4.1  Voksne individers rettigheter

 

          4.1.1  Rettighetskrenkelser mot voksne mennesker

 

 

4.2  Dyrenes rettigheter

 

            4.2.1  Hvorfor har ikke dyr rett til frihet?

 

            4.2.2  Skjæringspunktet mellom dyrs og menneskers rettigheter

 

                        4.2.2.1  Konkrete eksempler på ikke-rettighetskrenkende dyrehold

 

 

            4.2.3  Kan et dyr krenke et menneskes rettigheter?

 

            4.2.4  Oppsummering av menneskers og dyrs rettigheter

 

            4.2.5  Grensedragning mellom rasjonelle og non-rasjonelle vesener

 

            4.2.6  Kunstig liv og rettigheter

 

 

4.3  Barns rettigheter

 

          4.3.1  Rettighetskrenkelser mot barn

 

            4.3.2  Starten på livet og abort

 

            4.3.3  Den biologiske mors ansvar for barnet

 

            4.3.4  Den biologiske fars ansvar for barnet

 

            4.3.5  Statens ansvar for barnet

 

               4.3.6  Andre umyndige

 

 

4.4  Staten

 

            4.4.1  Retten til å gjøre opprør

 

            4.4.2  Hvilke handlinger skal Staten straffe?

 

 

4.5  Verdensomspennende superstat

 

 

5.  Spesifikasjon av naturgitte rettigheter

 

5.1  Eiendomsrett

 

            5.1.1  Eiendomsrett er ikke basert på initiering av maktbruk

 

            5.1.2  Opparbeidelse av eiendomsrett i ueid område

 

            5.1.3  Eiendom som ligger brakk

 

            5.1.4  Arv

 

                              5.1.4.1  Organdonasjon

 

 

5.2  Bruksrett

 

            5.2.1  Bruksrett til skog

 

            5.2.2  Bruksrett til fiske

 

            5.2.3  Bruksrett til jakt og vilt

 

            5.2.4  Bruksrett til olje

 

            5.2.5  Bruksrett og eiendomsrett til strandsonen

 

 

5.3  Avtalefrihet

 

            5.3.1  Hvorfor er kontraktsbrudd rettighetskrenkende?

 

                              5.3.1.1  Sanksjoner mot kontraktsbrytere

 

                              5.3.1.2  Private arbitratorer og kontraktsgebyr

 

 

            5.3.2  Når foreligger en gyldig avtale?

 

                              5.3.2.1  Rasjonell frivillighet

 

                              5.3.2.2  Spesielle avtaler og opplysningsplikt

 

                              5.3.2.3  Slave-, volds- og dødskontrakter

 

                              5.3.2.4  Presumptive avtaler

 

                              5.3.2.5  Standardkontrakter

 

 

5.4  Organisasjonsfrihet

 

            5.4.1  Når er en organisasjon legitim?

 

            5.4.2  Statsborgerskap

 

            5.4.3  Et kontraktsfestet samliv er en organisasjon

 

            5.4.4  Fagorganisering

 

 

5.5  Næringsfrihet

 

            5.5.1  Bedrifter

 

                              5.5.1.1  Interaksjon mellom bedriften og de ansatte

 

 

            5.5.2  Monopoler

 

            5.5.3  Prisfastsettelse

 

            5.5.4  Forbrukernes rettigheter

 

                              5.5.4.1  Omsetning av narkotika

 

 

            5.5.5  Pengepolitikk og bankvirksomhet

 

                              5.5.5.1  Konkurs

 

 

            5.5.6  Bygningstillatelser

 

            5.5.7  Næringsvirksomhet og arbeid for utlendinger          

 

 

5.6  Ytringsfrihet

 

5.7  Hvilke naturgitte rettigheter er viktigst?

 

            5.7.1  Naturgitte rettigheter på annen manns eiendom

 

 

6.  Grunnleggende politikk på essensielle områder

 

6.1  Kriminalitet og straff

 

          6.1.1  Frihetsinnskrenkende straff

 

            6.1.2  Dødsstraff

 

            6.1.3  Tortur og usiviliserte straffemetoder

 

            6.1.4  Bevis i straffesaker

 

            6.1.5  Overvåkning, ransakelse, forhør og varetekt

 

 

6.2  Selvforsvar av egne rettigheter

 

6.3  Militært forsvar

 

            6.3.1  Individets rettigheter under militær konflikt

 

                              6.3.1.1  Tvungen militærtjeneste

 

 

6.4  Innvandringspolitikk

 

6.5  Miljøvern

 

6.6  Veier

 

            6.6.1  Hvordan kan veier krenke rettigheter?

 

            6.6.2  Fartsgrenser

 

            6.6.3  Veirettigheter og veiprising

 

            6.6.4  Bortfall av eiendomsrett til veier

 

6.7  Brannvesen og brannsikkerhet

 

 

7.  Statens funksjon

 

7.1  Statens pliktige funksjon

 

            7.1.1  Lover

 

                        7.1.1.1  Supergrunnloven

 

                              7.1.1.2  Den Vanlige Grunnloven

 

                              7.1.1.3  Loven

 

                              7.1.1.4  Høyesterett

 

 

            7.1.2  Noen velferdsoppgaver er pliktige for Staten

 

 

7.2  Statens empiriske funksjon

 

            7.2.1  Hvordan skal Staten utføre sin empiriske funksjon?

 

 

7.3  Hva er det Rasjonalgaudistiske kjennetegnet på god politikk?

 

7.4  Hvorfor skal flertallet respektere Supergrunnloven?

 

            7.4.1  Hvorfor bli politisk Rasjonalgaudist?

 

 

7.5  Statens suverenitet og individets rettigheter

 

            7.5.1  Bare individet er suverent

 

            7.5.2  Betaling for Statens pliktige oppgaver?

 

            7.5.3  Absurde implikasjoner av Statens suverenitet

 

 

7.6  Statens inntekter

 

        7.6.1  Tvungen beskatning

 

                              7.6.1.1  ”Konfiskasjon via tredjepartsskade”

 

 

            7.6.2  Inntekter med basis i  naturlige monopoler

 

                              7.6.2.1  Bompenger, elektrisitetsavgift m.m.

 

                              7.6.2.2  Transportavgift liknende omsetningsavgift

 

                              7.6.2.3  Kontrollert trykking av penger

 

 

            7.6.3  Statens Aksjefond

 

            7.6.4  Skattlegging av virksomhet med rettighetskrenkende stater

 

            7.6.5  Miljøavgifter

 

            7.6.6  Statsborgerskapskontingent

 

            7.6.7  Andre avgifter

 

            7.6.8  Saldo

 

            7.6.9  Frivillig velferdssystem

 

            7.6.10  ”Altruistisk” blodsuging

 

            7.6.11  Overgangsfasen mot det Rasjonalgaudistiske samfunnet

 

 

 

IV.  Estetikk

 

 

8.  Rasjonalgaudismens syn på kunst

 

 

 

V.  Appendiks

 

 

9.  Appendiks – Metafysikk, Epistemologi, Etikk

 

9.1  Lykkenivå og lykkefølelse

 

9.2  Religion – før og nå

 

            9.2.1  Hypotesen "Gud eksisterer" er de facto vitenskapelig falsifisert

 

                              9.2.1.1  Velbegrunnetheten til andre religioner, deisme og ateisme

 

                              9.2.1.2  Liberal kristendom

 

                              9.2.1.3  Respektabel kristendom

 

 

            9.2.2  Hvorfor er agnostisisme feil?

 

 

9.3  Kan moral være fullstendig objektiv?

 

9.4  Eksempler på TEM-handlinger

 

            9.4.1  Eksempler på irrasjonelle TEM-handlinger

 

                              9.4.1.1  Effekten av at ”musa pisser i havet”

 

 

            9.4.2  Eksempler på pliktfølelser og rasjonelle TEM-handlinger

 

 

10.  Appendiks – Politikk

 

10.1  Retten til frihet impliserer retten til liv

 

10.2  Forholdet mellom naturgitte rettigheter og etikk

 

            10.2.1  Hvorfor skal en tilhenger av Rasjonalgaudismens etikk bli politisk

                        Rasjonalgaudist?

 

 

10.3  Naturgitte rettigheter i nødssituasjoner

 

            10.3.1  Søke nødly i hytte på fjellet

 

            10.3.2  Nødsinnbrudd som forsvar mot rettighetskrenkelser

 

            10.3.3  Kannibalisme etter flykrasj i Andesfjellene

 

            10.3.4  Skipbrudden sjømann ankommer eneboers øy

 

            10.3.5  Asylsøker

 

            10.3.6  Fattig mann

 

            10.3.7  Livbøye til person som er i ferd med å drukne

 

            10.3.8  Oppsummering om nødsituasjoner

 

 

10.4  Vold

 

          10.4.1  Fysisk og psykisk vold

 

                    10.4.1.1  Temperament som psykisk vold

 

 

          10.4.2  Grensen mellom rettighetskrenkende vold og akseptert vold

 

            10.4.3  Fysisk avstraffelse av barn

 

            10.4.4  Prostitusjon

 

 

10.5  Nyervervelse av bruksrett til skog

 

10.6  Feminisme

 

            10.6.1  Kvinnelig styrerepresentasjon i private bedrifter

 

 

10.7  Monetær politikk

 

            10.7.1  Historisk tilbakeblikk over bankvirksomhet

 

            10.7.2  Konkret forslag til ny banking og monetær politikk

 

            10.7.3  Fordeler med det nye banksystemet

 

            10.7.4  Tilvekst i pengemengden

 

                              10.7.4.1  Tilvekst i pengemengden for tidligere monopolistiske og tvungne valutaer

 

 

10.8  Drivkraft til privat veldedighet

 

10.9  Rasjonell egoisme, altruisme og Objektivismen

 

            10.9.1  Altruistisk finansiering av Staten

 

 

10.10  Hvorfor stemme ved valg?

 

            10.10.1  Hvorfor stemme Rasjonalgaudistisk?

 

 

10.11  Velferdsstatens problem

 

 

11.  Appendiks – Filosofi generelt

 

11.1  Filosofisk slektskap. Hvem kan kalle seg Rasjonalgaudist?

 

            11.1.1  Forskjellene mellom Rasjonalgaudismen og Objektivismen

 

                              11.1.1.1  Objektivismen og ”Statens legitime oppgaver”

 

 

11.2  Hvorfor skal jeg bry meg om filosofi?

 

 

12.  Appendiks – Definisjoner

 

 

 

 

 

 

 


 

I.  Rasjonalgaudismen i sammendrag

 

Menneskets bevissthet kan oppfatte og erindre lyder, syn, lukt, smak samt fornemmelser av trykk, kulde og varme, og vil oppleve dette med en følelse av ulike grader av lykke – positiv eller negativ. Bevisstheten har også evne til å fundere (tenke) over hva som er årsaken til dette. For å komme videre i den epistemologiske prosess innfører Rasjonalgaudismen sine tre aksiomer.

 

 

1)

Bevissthetens sanseinntrykk skyldes påvirkning fra materielle omgivelser i (i hvert fall) tre romdimensjoner og en tidsdimensjon.

 

2)

Den menneskelige bevissthet har evne til å velge mellom handlingsalternativer (fri vilje).

 

3)

Den eneste måten å skaffe seg kunnskap om virkeligheten på er gjennom bevissthetens evne til logisk tenkning ut fra sanseinntrykkene.

 

På bakgrunn av ovenstående er observasjon, induksjon, deduksjon og den hypotetisk-deduktive metode (HDM) de epistemologiske hjelpemidler som den menneskelige bevissthet har til rådighet for å skaffe seg kunnskap om virkeligheten. Vi kan bare oppnå kunnskap om den ytre virkelighet med grader av sikkerhet, men ofte er usikkerheten så ekstremt liten at vi for alle praktiske formål kan se bort fra den. HDM er den sentrale prosess som har drevet frem både biologisk evolusjon, vitenskap, teknologisk evolusjon, evolusjon av lykke for enkeltindividet i dagliglivet og evolusjon av bedre politiske løsninger. Når det gjelder hvordan konkrete fysiske, biologiske og astronomiske objekter eksisterer og fungerer, henviser Rasjonalgaudismen til den internasjonale forskningsfronten på de aktuelle fagområder.

 

Å oppleve lykke og å unngå ulykkelighet er den eneste verdi. Høyerestående dyr er lykkeregistrerende vesener, men de er non-rasjonelle og grovt sett instinktive, og de er determinert til å følge disse instinktene i den hensikt å maksimere lykkefølelsen i nåtid. Mennesket er et rasjonelt lykkeregistrerende vesen, og er determinert til å forsøke å maksimere summen av egne lykkeopplevelser gjennom livet ut fra den til enhver tid eksisterende virkelighet. Vi har imidlertid fri vilje til å velge virkemidler og strategier for dette formål. Maksimering av livslykkesummen er det ultimate mål og verdi for et hvert menneske – alt annet er virkemidler i bestrebelsene på dette. Alt dette er gitt i menneskets grunnleggende natur. Menneskets moralske prinsipper/normer utgjør derfor en strategi som skal veilede enkeltindividet i valg av virkemidler fram til å maksimere sin egen livslykkesum. Rasjonalgaudistisk etikk innebærer å bruke en vitenskapsliknende metode for å konsekvent foreta optimale rasjonelle vurderinger (direkte eller indirekte) av sannsynligheten for at konsekvensene av handlingsalternativene skal inntreffe og hvilken verdi disse har for handlingsutøveren i det livslange løp på grunnlag av de moralske dydene man har skaffet seg på tidspunktet for handlingsvalget; på denne måten søker en Rasjonalgaudist å maksimere sin egen lykkesum gjennom det livslange løp. Det konkrete innholdet i strategien er først og fremst basert på bruk av HDM på egne og andres livserfaringer samt rasjonelt egenlykkemotivert pliktfølelse, men deduksjoner fra menneskets fundamentale natur og logiske konsekvenser av HDMs natur blir også brukt. Dydene som trengs for å handle moralsk, er dedusert ut fra de elementene som inngår i argumentasjonsrekken som fører fram til definisjonen på Rasjonalgaudismens moralske handlingsmønster.

 

Enhver ansamling av fermioner og bosoner som har evne til å registrere lykke/ulykkelighet, har rett til å søke lykke / avverge ulykkelighet i henhold til sin natur. Høyerestående dyr har en naturgitt rett til å søke lykke ved å handle ifølge sine instinkter. Voksne mennesker har en naturgitt rett til å søke lykke gjennom sin rasjonelle natur, hvorav følger rett til frihet, liv, eiendom, bruksrett, næringsfrihet, organisasjonsfrihet, avtalefrihet og ytringsfrihet. Barn har en naturgitt rett til foreldre i den forstand at de biologiske foreldrene (eller andre som har overtatt denne funksjonen) har plikt til å utvikle barnets iboende rasjonelle potensial slik at det kan bruke retten til frihet i voksen alder i bestrebelsene på å maksimere egen lykke.

      Menneskene innenfor et gitt geografisk område har rett til å skape en Stat siden organisasjonsfrihet og retten til selvforsvar er naturgitte rettigheter. Staten er en rasjonell institusjon siden den er nødvendig for at menneskets fundamentale natur skal utleves. Statens pliktige oppgaver er politi, forsvar og rettsvesen for å forsvare individenes naturgitte rettigheter. I tillegg til dette kan Staten påta seg andre oppgaver så lenge Staten kan finansiere oppgavene uten å krenke enkeltindividets naturgitte rettigheter (herunder eiendomsretten), og det er da en hypotetisk-deduktiv liknende prosess som er retningsgivende for hvilke slike oppgaver Staten skal utføre i den hensikt å bistå enkelindividene i deres lykkegenerering.

      Det er altfor mange tilfeller gjennom historien på tilsynelatende gode politiske hypoteser som feilaktig hevdet at de ville ”maksimere samfunnslykken”. Eksempler er nazismen, fascismen, marxisme-leninismen, ”Pol-Pot-ideologien” og maoismen. Hypotesetestingen medførte de mest grusomme forbrytelser: Holocaust, Moskvaprosesser, dødsmarker og sult. De aller fleste vil være enige om at de virkemidlene som ble brukt for å teste disse hypotesene, er uakseptable. Dette viser at uinnskrenket utilitarisme er en dårlig idé. Politisk hypotesetesting gjennom å teste ulike politiske ideer i praksis er viktig, men det må en grense for hva slags virkemidler det skal være legitimt å bruke i ”testforsøkene”. Rasjonalgaudismen viser at det blir selvmotsigende å stemple politikk som ”legitim” dersom de naturgitte rettigheter krenkes (se innledningene til kapittel 4 og 7). Fravær av krenkelse av de naturgitte rettighetene utgjør derfor den videste grense som politisk hypotesetesting legitimt kan foregå innenfor. Politisk Rasjonalgaudisme er det som ligger innenfor denne grensen.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

II. Metafysikk, Epistemologi og Etikk


 

1.  Metafysikk og epistemologi, del A

 

Epistemologi (erkjennelsesteori) er læren om hvordan man oppnår kunnskap. Metafysikk er den delen av filosofien som studerer virkelighetens fundamentale natur og som ikke kan oppdages ved observasjon eller vitenskapelige metoder. Siden disse to filosofigrener er delvis sammenvevd, omtales metafysikk og epistemologi samlet over to kapitler.

      Hva slags eksistens kan jeg med absolutt sikkerhet ha kunnskap om? For å besvare dette spørsmål er det viktig å presisere hva ”jeg” er: ”Jeg” er bevisstheten; bevisstheten er det som gjør at ”jeg” gir mening. Det er umulig å benekte sin egen eksistens. La meg anta det motsatte av hva jeg vil bevise, nemlig at jeg ikke eksisterer; dvs. at jeg benekter min egen eksistens. Siden jeg ikke eksisterer, kan jeg ikke være i stand til å benekte noe som helst, ei heller min egen eksistens; jeg kan ikke en gang definere hva ”eksistens” eller ”jeg” er. Men det er jo nettopp det jeg gjør. Antagelsen om at jeg ikke eksisterer medførte en motsigelse; ergo, jeg eksisterer! Når jeg er i stand til å benekte min egen eksistens, er det et ugjendrivelig bevis på at jeg eksisterer. Dette gjelder imidlertid bare i det spesifikke øyeblikket (i nuet) når jeg benekter min egen eksistens, men det er intet bevis på at jeg eksisterte før nuet eller på at jeg vil eksistere i framtiden. Det beviser ikke engang at tid har eksistens i virkeligheten.

      I nuet registrerer bevisstheten (”jeg”) samtidig sanseinntrykk (synsinntrykk, lyder, smak, lukt og fornemmelse av trykk, kulde, varme o.l.). I nuet registrerer ”jeget”/bevisstheten også følelser (fornemmelsene av lykke/ulykkelighet) som ledsager sanseinntrykkene. Bevisstheten (”jeg”) aner også et streif av andre sanseinntrykk og følelser enn de ovenfor nevnte (som jeg senere vil betegne som erindring). Hva som eventuelt er årsaken til disse sanseinntrykkene og følelsene (både de klare og de mer diffuse), vet jeg i utgangspunktet ikke, men ”jeg” registrerer i nuet at jeg har evne til å tenke, fundere over dette og over hva som har verdi (dvs. hva bevisstheten ønsker å oppnå). Alt dette vet jeg uten å ha tatt i bruk noen epistemologiske aksiomer.

      Jeg registrerer imidlertid at jeg helt opplagt og automatisk tror at sanseinntrykkene skyldes påvirkning fra materielle omgivelser i et tredimensjonalt rom. På tilsvarende vis tror jeg at streifene av andre sanseinntrykk og følelser skyldes erindringer av noe som har påvirket min bevissthet på et tidligere tidspunkt, dvs. jeg tror at jeg har eksistert før nuet slik at tid er et reelt begrep. For å komme videre i den epistemologiske prosess må jeg ta i bruk tre enkle aksiomer:

 

1.1  Rasjonalgaudismens aksiomer

 

Et aksiom defineres her som en grunnleggende sannhet som er absolutt uunngåelig for at videre epistemologisk progresjon ikke skal bli meningsløs / ubestemmelig og som all videre kunnskapservervelse derfor må bygge på. Det er logisk mulig å benekte et aksiom, men uten aksiomet blir videre kunnskapservervelse meningsløs / ubestemmelig. Følgende aksiomer anses for å være det eneste rasjonelle metafysiske fundament:

 

Aksiom 1 (hva skyldes sanseinntrykkene): Bevissthetens sanseinntrykk skyldes påvirkning fra materielle omgivelser i (i hvert fall) tre romdimensjoner og en tidsdimensjon. De materielle omgivelser har selvstendig eksistens uavhengig av bevisstheten, og det er ikke bevisstheten som produserer disse. Disse materielle omgivelser pluss de prosesser som skaper bevisstheten, har reell eksistens i Virkeligheten.

 

Aksiom 2 (fri vilje): Den menneskelige bevissthet har evne til å velge mellom handlingsalternativer (fri vilje).

 

Aksiom 3 (grunnleggende epistemologisk aksiom): Den eneste måten å skaffe seg kunnskap om virkeligheten på er gjennom bevissthetens evne til logisk tenkning ut fra sanseinntrykkene.

 

 

Om aksiom 1: Dersom vi ikke hadde innført aksiom 1, kunne innholdet i bevisstheten ha vært konsekvenser av et slags virtual reality spill med ”Gud” og/eller ”Satan” som deltakere, og hvor ”jeg” er en slags projeksjon av deres immaterielle vesen inn i en ikke-guddommelig dimensjon. Rasjonalgaudismens første aksiom utelukker at dette er tilfellet, og uten dette aksiomet ville videre epistemologisk progresjon på en materiell virkelighet ha vært meningsløs.

      Hvis jeg ikke hadde innført aksiom 1, kunne det hende at bare nuet eksisterer uten tid foran og etter, og at erindring derfor nødvendigvis må være innbilning. En annen mulighet ville være at tid eksisterer, men at jeg ikke kan huske – det som oppfattes som husking tilbake i tid, er bare nåtids innbilning. Det kan f.eks. være Gud, Satan eller Det Flygende Spagettimonsteret som lurer meg til å tro at jeg husker.

 

Om aksiom 2: Fri vilje er en bevissthets evne til å velge mellom ulike handlingsalternativer. For å finne svar på om mennesket har fri vilje må vi altså studere vår egen bevissthet.

      Ved ekstrospeksjon observerer jeg noe som jeg (helt opplagt og automatisk) tror at skyldes materielle omgivelser som påvirker mitt sanseapparat og bevissthet. Eksistensen av de materielle omgivelser ble fastslått gjennom aksiom 1 som en grunnleggende og epistemologisk uunngåelig sannhet som all videre kunnskap må bygge på. Ved introspeksjon observerer jeg noe som jeg (helt opplagt og automatisk) tror er ”fri vilje”. På tilsvarende vis innfører Rasjonalgaudismen gjennom aksiom 2 ”fri vilje” som en grunnleggende og uunngåelig sannhet som all videre kunnskap må bygge på siden den hypotetisk-deduktive metode (se avsnitt 1.5.1) forutsetter at den menneskelige bevissthet kan velge å utføre eksperimenter, og i den vitenskapelige prosess (og i epistemologiske prosesser forøvrig) må man velge den mest velbegrunnede av konkurrerende hypoteser som forklaringsmodell (se også avsnitt 2.5). Derfor vil det også være umulig å bevise ”fri vilje” vitenskapelig siden HDM forutsetter nettopp ”fri vilje”. Uten ”fri vilje” vil etiske vurderinger bli meningsløse siden moralske valg også forutsetter ”fri vilje”. Hvis man er tilstrekkelig filosofisk vrang, kan man innvende at et hvert valg bare er en illusjon – kanskje det er en ”Gud” eller en kjede av tilsynelatende uforståelige årsaker som 100 % tvinger meg til å ”velge” det aktuelle handlingsalternativet, men all videre kunnskapservervelse blir da meningsløs.

      ”Fri vilje” innebærer at den menneskelige bevissthet har evne til å starte sin egen årsakskjede, som en lokal ”prime mover”, selv om det vanligvis vil være en rekke faktorer som påvirker bevisstheten til å velge et alternativ framfor et annet.

 

Om aksiom 3: Gjennom aksiom 1 ble det fastslått at sanseinntrykkene forårsakes av en materiell virkelighet, og aksiom 3 innføres for å kunne skaffe tilveie kunnskap om denne materielle virkeligheten. Uten å innføre dette aksiomet kunne man f.eks. tenke seg at sann kunnskap om virkeligheten kom dalende ned på sølvfat gjennom en guddommelig åpenbaring på en måte som vi ikke er i stand til å forestille oss. Det er da stor fare for at vi måtte vente svært lenge før en slik sann åpenbaring kom – sannsynligvis måtte vi vente i all evighet, og dessuten er det fare for at en påstått åpenbaring er ren svindel. Dersom en sann guddommelig åpenbaring mot all formodning skulle komme, skader det ikke å erverve kunnskap på beste evne ut fra våre sanser og vår hjerne i mellomtiden. Aksiom 3 danner grunnlaget for den vitenskapelige metode, herunder induksjon, deduksjon og den hypotetisk-deduktive metode (se avsnittene 1.3 – 1.6), og er grunnlaget for all den kunnskap vi i dag har om den ytre virkelighet. Aksiom 2 (fri vilje) er en forutsetning for bruk av disse epistemologiske virkemidler.

 

Rasjonalgaudismen bygger i sin helhet på bevisstheten + disse tre aksiomer. I resten av dette kapittelet skal vi se hvordan vi oppnår kunnskap ved hjelp av dette byggverk. Først induserer jeg den svært velbegrunnede hypotese at alle andre menneskers bevisstheter har de samme grunnleggende egenskaper som min egen (se også avsnitt 2.2).

 

1.2  Sanser, begreper og definisjoner


Noe kunnskap er lagt ned i våre gener. Dette er kunnskap om hvordan vi skal puste og skrike, hvordan vi skal suge pupp fra mors bryst, og lignende. Det påstås også at små babyer har nedlagt evnen til å svømme som et instinkt. Bortsett fra slikt antas all kunnskap å stamme fra våre sanser. Men er ikke tenkningen uavhengig av sansene? Dersom en person aldri hadde vært utsatt for et eneste sanseinntrykk, ville han heller ikke ha vært i stand å tenke.

 

Mennesket får informasjon om den ytre virkelighet ved hjelp av sansene (aksiom 1). De er vektorer for å projisere den ytre virkelighet inn i bevisstheten. Teknologi (f.eks. et teleskop) kan være et bindeledd mellom den ytre virkelighet og sansene, slik at sansene på en bedre måte kan oppfatte den ytre virkelighet. Sansene gir oss observasjoner.

     Videre har mennesket som rasjonelt vesen et viktig redskap, nemlig fornuften. Fornuften kan bearbeide sanseinntrykkene til begreper og legge grunnlaget for ytterligere kunnskap (aksiom 3). Utgangspunktet for dannelsen av et begrep er to eller flere sanseinntrykk som i visse henseende likner på hverandre. Bevissthetens fornuft ”suger ut” disse likhetstrekkene og lager en abstrakt forestilling av dem. Det vil si at vi induserer et generelt begrep ut fra observasjoner av enkelttilfeller. Begrepet tillegges ofte en definisjon (eksplisitt eller implisitt).

     For å skaffe oss kunnskap ut over sanseobservasjonene kan fornuften bruke induksjon, deduksjon og den hypotetisk-deduktive metode (HDM); se avsnittene 1.3, 1.4 og 1.5.1. Begreper og deres definisjoner er forutsetninger for rasjonell utnyttelse av disse metoder i vitenskapelig sammenheng, og samtidig er induksjon og HDM er hjelpemidler i begrepsdannelsen.

 

 

1.2.1  Begrepsdannelse

 

Hvert individ, bortsett fra tilstrekkelig små barn, har en pool av begreper i sin bevissthet. Før denne poolen er etablert er der ingen begreper i bevisstheten. Pre-begrepsbarn mottar sanseinntrykk fra virkeligheten. Noen sanseinntrykk blir av barnet oppfattet å ha betydelige likheter, mens andre sanseinntrykk oppfattes som forskjellige. Elementer som gir opphav til sanseinntrykk (aksiom 1) som oppfattes som tilstrekkelig like i en gitt kontekst, induseres til et generelt begrep (kategoriseres). Elementer som gir opphav til sanseinntrykk som oppfattes som tilstrekkelig ulike i en gitt kontekst, blir indusert til hvert sitt begrep og faller i hver sin kategori. Slik oppstår en pool av begreper i bevisstheten ved å foreta induksjon fra et utall sanseinntrykk fra virkeligheten. Størrelsen på denne poolen ekspanderer kraftig i unge barneår, og fortsetter å øke resten av livet men med stadig slakere vinkelkoeffisient. Elementer som kategoriseres i samme kategori i en kontekst, kan kategoriseres i forskjellige kategorier i en annen kontekst. Slike kategorier har ofte underkategorier, som igjen har sine underkategorier osv. inntil vi kommer til en underkategori som kun består av individuelle elementer. Sistnevnte er ikke begreper.

     Vi har med våre sanser evnen til å observere likheter og ulikheter mellom objekter fordi det har hatt betydning for overlevelsesevnen å skille den type attributter som gir opphav til likhetene eller ulikhetene. Våre sanser har evne til å oppfatte kombinasjonen av de fermioner og bosoner som utgjør sauer som like, ulver som like og sau og ulv som ulike. Et individ som ikke hadde denne evnen, ville gå bort til ulven for å klappe den, og han ville bli spist slik at genene ikke ville bli ført videre. På tilsvarende vis har vi evne til å skille farger fra hverandre. Individer som ikke så forskjell på rødt og grønt, fikk redusert sin overlevelsesevne siden det var vanskeligere for dem å finne bær i et hav av grønne blader. Slik oppsto begreper som sau, ulv, grønt og rødt.

Figur 1: Skjematisk tegning av en fisk.

 

Elementer som beveger seg i vannet og viser tilstrekkelige likheter med fig. 1, kaller og kategoriserer vi som ”fisk” på bakgrunn av induksjon fra en del enkeltobservasjoner. Deri ligger en hypotese om at det finnes flere slike. Kunnskapen vi har er følgende: Elementer som viser tilstrekkelig likhet med fig. 1 er assosiert med ”bevegelse i vann”. Vi undersøker 1000 figur-1-liknende elementer som beveger seg i vannet nærmere, og vi finner at absolutt alle har ryggrad. Vi danner den hypotese at alle elementer som svarer til begrepet ”fisk” (slik det er definert ovenfor), har ryggrad. Hypotesen motstår stadig forsøk på falsifikasjon etter hvert som vi i framtiden undersøker enda flere elementer av typen ”fisk”. Vi vet da at elementer som sorterer under begrepet ”fisk” har svært stor sannsynlighet for å ha ryggrad. Den kunnskapen vi har ervervet, er at elementer som beveger seg i vannet og likner fig. 1, har svært stor sannsynlighet for å ha ryggrad. Etter en stund blir vi så sikker på at alle elementer som svarer til begrepet fisk (slik det til nå er definert) har ryggrad, at vi tar dette inn som en del av definisjonen på begrepet ”fisk”. Vi har ikke ervervet noe ny kunnskap ved å ta inn ”tilstedeværelse av ryggrad” som et element i definisjonen på fisk. Vi har blitt enda litt sikrere på assosiasjonen mellom (1) utseende som figur 1, (2) bevegelse i vann og (3) ryggrad, men dette er uavhengig av om vi trekker ”ryggrad” inn i definisjonen på begrepet ”fisk”. Kunnskapen vi har ervervet, er at disse tre forhold er assosiert. Begrepet ”fisk” er noe vi bruker som et hjelpemiddel for å holde orden på denne assosiasjonen opp mot andre assosiasjoner som ikke likner særlig på fisk. Da blir det lettere å erverve ny kunnskap (dvs. assosiasjon mellom ulike elementer og attributter) i framtiden.

 

Hvorfor er det viktig å samle enkeltobservasjoner til begreper? Fordi det er en framgangsmåte som gjennom menneskehetens historie har motstått iherdige forsøk på forkastelse: Strategien med å benytte begreper, ikke minst i sosiale kontekster, har hatt betydning for artens overlevelsesevne. Mer primitive primater som manglet eller hadde mindre kapasitet til begrepsdannelse enn mennesket, ble utkonkurrert. Dette har medført at alle mennesker benytter seg av begreper. Begrepene konverteres til muntlige ord og setninger, som igjen omdannes til skrift. Skriftlig informasjon kan holde seg i århundrer og er svært viktig for å bygge opp økt kunnskap gjennom generasjonene og over geografiske distanser. Jo raskere og mer effektivt informasjonen kan spres, desto større potensial for økt kunnskap og teknologiutvikling vil det være; digitalisering og Internett er de nyeste og beste virkemidlene i så måte. Begreper og deres videreutvikling gir grunnlag for økt overlevelsesevne og bedre muligheter for å generere lykke og unngå ulykkelighet.

 

1.2.1.1  Definisjoner

 

Begrepsdannelsen munner ut i en definisjon som forener likhetstrekkene. Definisjonen inneholder andre begreper, som ofte igjen har sin definisjon. Slik kan vi definere oss ganske langt nedover, eller vi risikerer å havne i en sirkel hvor vi kommer tilbake til det begrepet vi opprinnelig skulle definere. Når vi skal definere et begrep nedover, må vi tilslutt ende opp med en del intuitive begreper – begreper som er så selvinnlysende at de ikke trenger å defineres. Uten bruk av intuitive begreper blir derfor all begrepsdannelse, og dermed all bruk av menneskelig fornuft umulig. Kapittel 12 er en liste over definisjoner av en del viktige begreper som brukes i denne boken.

 

1.2.1.2  Objektive og subjektive begreper

 

Grunnlaget for å danne et begrep er å sam-kategorisere elementer som gir opphav til tilstrekkelig like sanseinntrykk og indusere dem til et generelt begrep, mens andre elementer ekskluderes fra den samme kategorien (se avsnitt 1.2.1). Noen ganger vil det være stor grad av intersubjektiv enighet om hva ”tilstrekkelig likhet” i praksis betyr, mens i andre tilfeller vil det være betydelig intersubjektiv uenighet om hva dette innebærer. Dette gir opphav til objektive og subjektive begreper. Et objektivt begrep er et begrep hvis innhold ikke gir grunnlag for subjektive fortolkninger. Et subjektivt begrep er et begrep hvis innhold gir betydelig grunnlag for subjektive fortolkninger. Begrepet ”rettferdighet” er et meget subjektivt begrep; f.eks. vil en kommunist legge noe helt annet i dette enn en liberalist. Begrepet ”elefant”, derimot, gir lite rom for subjektive fortolkninger. Hvis du ber om å få en elefant, vil ikke ulike personer servere deg forskjellige dyr. Alle begreper kan plasseres på en skala mellom absolutt objektivitet og absolutt subjektivitet.

     Et subjektivt begrep kan imidlertid objektiviseres ved å vedhefte en utvetydig definisjon av begrepet. Da vil det være klart for alle hva som menes med begrepet slik at det ikke er rom for subjektive fortolkninger.

 

Det mulig å bedrive langsiktig argumentasjonsmessig manipulasjon ved å omdefinere begreper. Manipulatoren har noe, X (f.eks. motstand mot venstreradikal kjønnspolitikk), han ikke liker, og betegner dette med et kjent begrep, B (f.eks. mannssjåvinisme), som folk flest oppfatter som utvetydig negativt. Folk flest har imidlertid fra tidligere en noe annen og mer positiv opplevelse av X i sin bevissthet. Men når folk gang på gang observerer B definert som X, vil de etter hvert oppfatte X som negativt siden deres hjerner fortsatt henger igjen i den gamle, tradisjonelle, negative definisjon av B.

 

1.3  Induksjon

 

Induksjon er en prosess hvor man ut fra kjennskap til enkeltilfeller (aksiom 1), lager en abstrakt forestilling om det generelle tilfellet (aksiom 3). Vi observerer at mange ulike legemer faller mot Jorden etter formelen s = 5t2. Vi induserer så den generelle forestilling at dette gjelder for alle legemer. Alle observerte mennesker består av celler. Vi induserer den hypotese at alle mennesker består av celler (”hypotese” er her brukt noe absurdfilosofisk). Man kan også indusere til en definisjon på begrepet menneske at det å inneholde celler er et kriterium for å være menneske. Da er et menneske per definisjon et objekt som bestått av celler, og ingen hypotese. Vi kan altså lage både abstrakte begreper og hypoteser ved hjelp av induksjon.

     Induksjonens natur er altså å generalisere ut fra kjennskap til enkelttilfeller. Dersom vi forutsetter et potensial for en ubegrenset mengde tilfeller, vil det være slik at uansett hvor mange enkelttilfeller som danner grunnlaget for den induktive slutningen, vil det kunne eksistere tilfeller nå eller i framtiden som ikke har blitt brukt når man dannet den induktive slutningen. Man har ingen garanti for at den induktive slutningen stemmer for disse nye tilfellene. Men jo flere enkelttilfeller som den induktive slutning er basert på, jo bedre disse enkelttilfellene er distribuert, og jo mindre observasjonsunøyaktighet (gjerne måleunøyaktighet) det er i hver enkelt observasjon, desto sikrere er den induktive slutningen. For observasjoner som kan måles i nummeriske størrelser, blir sikkerheten i den induktive slutning større desto flere observasjoner den induktive slutning baserer seg på og desto mindre standardavviket i observasjonene er.

 

1.4  Deduksjon

 

I en deduktiv prosess tar vi utgangspunkt i ett eller flere premisser, og så følger konklusjonen logisk med absolutt sikkerhet. Deduksjonen skjer i vår bevissthet, og deduksjonen i seg selv skal således være uavhengig av Rasjonalgaudismens aksiomer. Innenfor ren matematikk, som er et deduktivt fag, kan vi dedusere at når 2 + x = 4, må x = 2. Dette er 100 % sikker kunnskap. Matematikk er et godt hjelpemiddel i mesteparten av det naturvitenskaplige området. Matematikk brukes til å indusere en systematisk sammenhengende hypotese fra liknende, men ikke identiske, målbare enkeltobservasjoner. Den matematiske sammenhengen kan igjen brukes til å teste hypotesen. Når hypotesen i tilstrekkelig utstrekning har motstått forsøk på forkastelse, kan den forfremmes til en teori, og den kan brukes til å forutsi hva man vil observere i framtiden. Men de observerte måledata som puttes inn i formlene, er beheftet med en viss usikkerhetsmargin, og de teorier som naturvitenskapen benytter seg av, er teoretisk sett alltid beheftet med en viss usikkerhet siden de fundamentalt sett er basert på induksjon.

 

I en deduktiv prosess i ”real life” tar vi utgangspunkt i begrepene som sanseinntrykkene er kategorisert under, og så utleder vi logiske konsekvenser av dette. Jeg ser flammer på en åker. Jeg deduserer da at det må være varmt i området rundt flammene fordi begrepet flammer per definisjon er varme.

     Det som egentlig skjer, er følgende: Jeg ser noe på en åker som passer meget godt til begrepet ”flammer”. Jeg lager da en hypotese i min bevissthet som sier at det er flammer på åkeren. Dersom denne hypotesen er korrekt, vil det være varmt i området rundt det jeg oppfatter som flammer. Vanligvis vil synet av flammer være så entydig og lite beheftet med usikkerhet at vi for alle praktiske formål kan se bort fra denne usikkerheten.

 

La oss betrakte følgende velformede deduktive slutning:

 

Alle gutter liker sjokolade.

Hans er en gutt.

Følgelig liker Hans sjokolade.

 

En mulighet er at begrepet ”gutt” har sin vanlige definisjon (og denne definisjonen inkluderer ikke ”å like sjokolade”, men ekskluderer det heller ikke). Så har man observert et stort, men begrenset, antall (n) gutter og funnet at alle disse liker sjokolade. Man trekker så den induktive slutning at alle gutter i hele verden liker sjokolade. Men denne induktive slutning inneholder en ikke ubetydelig feilkilde siden det faktum at n antall gutter liker sjokolade, ikke utelukker at det finnes en eller flere gutter utenfor den observerte gruppe som ikke liker sjokolade. Første premiss er en hypotese som er produsert gjennom induksjon fra et begrenset antall enkeltobservasjoner. Dersom vi ser en gutt NN, kan vi med relativt stor sannsynlighet si at han liker sjokolade. Dersom det viser seg at NN virkelig liker sjokolade, er hypotesen styrket siden den har motstått et forsøk på falsifikasjon.

      En annen mulighet er at man har definert begrepet ”gutt” til å blant annet være et vesen som liker sjokolade. Men da ligger det implisitt i premisset ”Hans er en gutt” at han liker sjokolade. Det vil si at konklusjonen allerede er implisitt inkorporert i det ene premisset.

      En tredje mulighet er at man virkelig har observert at absolutt alle gutter liker sjokolade, men i så fall er Hans også inkludert i dette. Da ligger konklusjonen implisitt i premisset ”Alle gutter liker sjokolade”.

      Denne type aristoteliske logikk gir således ikke annen kunnskap om virkeligheten enn hva premissenes implisitte induksjon gir. Det er en metode som i bevissthetens tankeverden er korrekt men, i likhet med matematiske metoder, eliminerer man ikke den usikkerhet som ligger i induksjonen eller i observasjonen. Det kan ses på en lek med begreper hvor konklusjonen allerede befinner seg implisitt i ett av premissene, men deduksjon vil ofte oppklare innholdet i premissene slik at deres innhold gjøres eksplisitt for den menneskelige bevissthet.

 

Strengt tatt fungerer deduksjon bare når vi foretar betraktninger i vår egen bevissthet (f.eks. av rent matematiske størrelser eller abstrakte hypoteser – som premissene i den aristoteliske logikk egentlig er). Det er induksjon som ligger til grunn for både begreper, definisjoner og hypoteser. Men ofte er induksjonen som ligger til grunn for premissene, så god at vi for alle praktiske formål kan si at vi har en ”sikker deduktiv slutning”. Derfor velger vi ofte å ”glemme” usikkerheten som induksjonen introduserer, ellers blir vi totalt hemmet både i dagligliv og vitenskap.

      Deduksjon har best praktisk funksjon når vi snur den aristoteliske logikk på hodet ved å anta i vår bevissthet at første premiss (hypotese) er sant. Når det andre premisset er en sikker sanseobservasjon og eksemplifikasjon av den generelle komponenten i første premiss, skal konklusjonen følge logisk. Men dersom konklusjonen ikke viser seg in real life (resultater av eksperimenter), må første premiss (hypotesen) være feil. Dette benytter vi oss av i den hypotetisk-deduktive metode.

 

1.5  Vitenskapsfilosofi

 

 

1.5.1  Den hypotetisk-deduktive metode (HDM)

 

Med den hypotetisk-deduktive metode (HDM) tar vi grunnleggende sett utgangspunkt i en rekke enkeltobservasjoner (aksiom 1). Vi induserer så en hypotese for å gi en forklaring på det fenomenet (”Ding an sich”) som de observerte data er eksemplifikasjoner av (aksiom 3). Deretter deduserer vi logiske konsekvenser av denne hypotesen (aksiom 3). Vi utfører så eksperimenter (aksiom 2), i den hensikt å observere om disse konsekvenser virkelig opptrer. Hvis så blir tilfelle, er hypotesen styrket. I motsatt fall er hypotesen falsifisert.

     En teori er en hypotese som i svært stor utstrekning har motstått iherdige forsøk på falsifikasjon / detronisering. Når en hypotese kan ”forfremmes” til teori, er et intersubjektivt skjønnsspørsmål. Vanligvis omtales en hypotese som teori når størsteparten av forskersamfunnet aksepterer den som en tilstrekkelig sannsynlig forklaring og nyttig virkemiddel til å gjøre forutsigelser. På grunn av induksjonsproblemet (se avsnitt 1.4) er teorier fortsatt en vedheftet en viss grad av usikkerhet (selv om den noen ganger bare er ”absurdfilosofisk”), og er i så henseende en spesiell type av hypoteser; således er det en glidende overgang mellom teorier og ikke-teori-hypoteser.

     En hypotese kan oppstå uten induksjon gjennom at den viser seg å være nødvendig for å unndra en hovedhypotese falsifikasjon; den kalles da en hjelpehypotese til hovedhypotesen. Deretter bør (hjelpe)hypotesen motstå forsøk på falsifikasjon for å vise sin berettigelse (velbegrunnethet). En hypotese kan også deduseres fra en teori; hypotesen omtaler da gjerne en perifer del av fenomenet som teorien uttaler seg om, hvor teorien hittil har blitt utsatt for liten eller ingen empiri.

 

En hypotese som uttaler seg om et begrenset antall tilfeller, kan verifiseres. Eksempler på sistnevnte hypoteser er: ”Mer enn 10 % av alle nåværende sykehjemsbeboere i kommune Y har diagnosen Alzheimers sykdom”. ”Av alle som ble dømt for voldtekt i tidsrommet 1990-2005, hadde over 50 % brune øyne”. Når en slik hypotese blir verifisert, en den ikke lenger en hypotese men en observasjon (men dersom man trekker det langt, er også en observasjon strengt tatt en hypotese – se avsnitt 1.6.1).

     En hypotese som uttaler seg om et ubegrenset antall tilfeller, kan imidlertid aldri verifiseres siden et endelig antall observasjoner som støtter hypotesen, ikke utelukker at det kan oppstå en observasjon som motsier den. Hypotesen ”det eksisterer liv på Mars” kan opplagt ikke falsifiseres, men kan verifiseres siden den uttaler seg om et begrenset antall tilfeller som et minimum (ett eller flere tilfeller av liv). Hypotesen ”det eksisterer ikke liv på Mars” kan falsifiseres (hvis vi anser observasjoner som sikre og uangripelige selv av ekstreme ad hoc hypoteser) men ikke verifiseres siden verifikasjon krever et uendelig antall negative leteforsøk etter liv.

     En hypotese kan vanligvis heller ikke direkte falsifiseres siden hjelpehypoteser (gjerne mer eller mindre ad hoc) nesten alltid kan produseres for å forsvare hovedhypotesen. Tanken om at en hypotese er vitenskapelig bare hvis den er falsifiserbar og tanken om at en hypoteses kvalitet avhenger av dens evne til å motstå forsøk på falsifikasjon, er derfor for lettvinte.

 

HDM er den metoden man benytter seg av i naturvitenskapen for på en asymptotisk måte å nærme seg sannheten om ulike prosesser i naturen. Kunnskap fra mange ulike enkeltprosesser kan integreres, og man oppnår en mer helhetlig forståelse av hele naturen. HDM vil være den sikreste måten å skaffe seg kunnskap om naturen på. Vi kan oppnå kunnskap om enkeltprosesser i naturen ved å ”gjette” oss til en teori og tviholde på denne teorien som et dogme. Men det vil nærmest være flaks om vi nærmer oss sannhet om en enkeltprosess på denne måten. HDM er ”the safe way”. Dersom vi betrakter summen av all kunnskap om alle enkeltprosesser i naturen (tilnærmet en uendelig mengde) korrigert for dens kvalitet, er HDM den metoden som vil maksimere denne summen. Dette er et allment anerkjent prinsipp innen all naturvitenskap.

 

La oss sette opp den hypotesen at HDM er et velegnet virkemiddel for å løse integraler. Når denne hypotesen testes ut i praksis, vil hypotesen bli forkastet. Men da har vi brukt HDM til å forkaste bruk av HDM på det gitte området. Således kan vi si at HDM står på sin egen rimelighet (i motsetning til noe som faller på sin egen urimelighet). Bruk av HDM står på trygg grunn siden HDMs prinsipp er selvkorrigerende.

 

 

1.5.2  Hvilke faktorer påvirker en hypoteses velbegrunnethet?

 

En hypotese karakteriseres som velbegrunnet når den estimerer virkelighetens ”Ding an sich” på en god måte; en hypotese som måtte være absolutt sann, har velbegrunnethet lik 1, mens en hypotese som er absolutt usann, har velbegrunnethet lik 0. Vi utleder observerbare konsekvenser av hypotesen og undersøker om slike konsekvenser observeres i praksis. Hypotesen vinner velbegrunnethet i takt med mislykkede falsifikasjonsforsøk. De observasjonene som i utgangspunktet ble brukt til å indusere hypotesen, vil også ses på som mislykkede falsifikasjonsforsøk. Økningen i velbegrunnethet er større desto mer unike forsøkene er i forhold til tidligere mislykkede falsifikasjonsforsøk, dvs. jo flere av hypotesens ”kroker og kriker” som gjennomgår mislykkede falsifikasjonsforsøk desto mer velbegrunnet blir hypotesen. Vitenskapelig kunnskap er grunnleggende sett skaffet til veie gjennom induksjon. Å utsette en hypotese for iherdige forsøk på falsifikasjon er bare et virkemiddel i bestrebelsene på å utvide induksjonsgrunnlaget til hele hypotesens gyldighetsområde (dekke alle hypotesens ”kroker og kriker” med observasjoner). En hypoteses gyldighetsområde er totaliteten av dens logiske konsekvenser. En krok/krik er en underkategori av gyldighetsområdet hvor dens logiske konsekvenser anses for internt likeartede mens konsekvenser i ulike kroker/kriker anses for ikke-likeartede. Vi lar faktoren ’φ’ betegne hvor stor andel av hypotesens ”kroker og kriker” som har gjennomgått mislykkede falsifikasjonsforsøk, og vil f.eks. synke i takt med ”cherry picking” og manglende systematikk i observasjonsutvalget. Økende antall observasjoner i hver ”krok og krik” vil også styrke velbegrunnetheten, men på en asymptotisk måte (dersom man gjentar det samme eller liknende forsøk tre ganger med hypotesekompatibelt resultat, øker velbegrunnetheten av hypotesen noe, men gjentar man forsøket 1 million ganger utover dette, øker ikke velbegrunnetheten særlig mer).

 

Dersom en hypotese H oppstår ved ekstrapolering (deduksjon) fra andre mer veletablerte hypoteser, teorier eller teorinettverk (la oss kalle dem ’G’), vil hypotese H ”arve” noe velbegrunnethet fra G (siden H på en måte er en ”krok” i G) selv om H er utestet eller svært lite testet. Vi kan si at observasjonene som er grunnlaget for G's velbegrunnethet, vil ”skinne gjennom” til H’s gyldighetsområde og gi opphav til en viss velbegrunnethet også for H. Jo mer velbegrunnet G er, desto større blir H's arv. Hvis H hadde stått alene uten å være sammenfiltret med G, ville H ha vært mer ad hoc og uten arvet velbegrunnethet; mer empirisk testing ville ha vært påkrevd for å oppnå den samme grad av velbegrunnethet (“extraordinary claims need extraordinary proofs”). Med tilsvarende argumentasjon vil en hypotese som forklarer en gitt problemstilling P, men i tillegg også forklarer problemstillingene Q og R (større forutsigelsespotensial), være en mer velbegrunnet forklaringsmodell for P enn en alternativ, konkurrerende hypotese som bare forklarer P (gitt at hypotesene ellers er like velbegrunnede).

 

Hypotesens velbegrunnethet vil også øke i takt med nøyaktigheten / objektiviteten (sj) til hver av observasjonene i induksjons- og testgrunnlaget (bruk av teknologiske hjelpemidler og deres kvalitet vil ofte virke positivt inn på denne nøyaktigheten). Grunnlaget for eksistensen av unøyaktighet er at en observasjon grunnleggende sett er en hypotese (se avsnitt 1.6.1), men unøyaktigheten / usikkerheten kan noen ganger ligge på et absurdfilosofisk nivå.

 

De aller fleste hypoteser er ikke bare indusert på grunnlag av observasjoner, men også på grunnlag av andre hypoteser, kalt hjelpehypoteser, som hovedhypotesen er avhengig av for å kunne hevde sin påstand. Noen ganger er hjelpehypotesene så sikre at vi i praksis kaller dem fakta, mens andre ganger er de mer usikre og til dels ekstremt fantasifulle. En hypotese er mer velbegrunnet desto større produktet av dens hjelpehypotesers velbegrunnethet (Пvi) er (forutsatt at hjelpehypotesene er innbyrdes uavhengige; hvis de så ikke er, må produktet justeres for graden av avhengighet). Slik sett vil forsøk på å falsifisere en hovedhypotese alltid mislykkes; å unngå falsifikasjon handler bare om å innføre passende hjelpehypoteser. For hvert falsifikasjonsforsøk kan imidlertid hovedhypotesens velbegrunnethet falle på grunn av eventuell lav velbegrunnethet på hjelpehypotesene, selv om hovedhypotesen isolert sett tjener noe på å gjennomgå et mislykket falsifikasjonsforsøk. Derfor bruker vi i fortsettelsen begrepene ”detronisering” i stedet for ”falsifikasjon” (og ”de-facto-falsifikasjon”; se avsnitt 1.5.6).

      Man kan inkludere innholdet av hjelpehypoteser i selve hovedhypotesen. Da vil antallet hjelpehypoteser, som hovedhypotesen avhenger av, formelt sett bli redusert. Men jo mer fantasifullt dette innholdet er, desto mer ad hoc vil hovedhypotesen være (dvs. mer løsrevet fra allerede eksisterende teorier), og desto lavere blir ”arven” av velbegrunnethet fra allerede eksisterende teorier. Slik sett vil hovedhypotesen selvsagt ikke bli mer velbegrunnet om man inkluderer hjelpehypotesers innhold i hovedhypotesen.

      Jo flere og mer velbegrunnede av andre teorier som hovedhypotesen er i uoverensstemmelse med, desto mindre velbegrunnet er den selv. Vi må i så fall innføre hjelpehypoteser mer eller mindre ad hoc som sier at de (antatt) velbegrunnede teoriene allikevel er feil. Dette koker derfor ned til at produktet av hjelpehypotesenes velbegrunnethet avtar, og dette er derfor inkludert i forrige punktene.

 

 

1.5.3  Detronisering

 

En hypotese som på et gitt tidspunkt er den mest velbegrunnede, kan i en vitenskapelig prosess ikke fastsettes som favoritthypotese for all framtid. Man må kontinuerlig søke etter observasjoner som potensielt kan ”rive den ned fra sin pidestall”. Ønsket er at favoritthypotesen skal bli enda mer velbegrunnet både absolutt sett og relativt i forhold til sine konkurrerende hypoteser, eller at dens favorittstatus skal bli overtatt av en enda mer velbegrunnet (eller enklere) konkurrerende hypotese.

      Man antar at en hypotese er korrekt. Man utleder så en logisk konsekvens av hypotesen. Dersom den logiske konsekvensen observeres i praksis, er hypotesen styrket. I motsatt fall er hypotesen falsifisert i følge standard vitenskapsteori, men så enkelt er det ikke. Noen ganger kan man innskrenke hypotesens gyldighetsområde slik at observasjonene som tilsynelatende falsifiserte hypotesen, blir liggende utenfor dette området – eller man kan på en mer eller mindre sleip måte omdefinere sub-objektive begreper som inngår i hypotesen og dermed unndra den falsifikasjon; men videre i dette avsnittet skal vi se på en annen kompliserende faktor, nemlig reddende hjelpehypoteser:

      Dersom logiske konsekvenser av hypotesen tilsynelatende ikke observeres i virkelighetens verden, impliserer ikke det nødvendigvis falsifikasjon siden man svært ofte kan introdusere en eller flere hjelpehypoteser (ofte mer eller mindre ad hoc) for å redde hypotesen slik at den allikevel ikke er i uoverensstemmelse med noen av observasjonene. Men etter en slik prosess kan det hende at kombinasjonen av hjelpehypoteser som støtter opp favoritthypotesen, er så lite velbegrunnede at det som i utgangspunktet var favoritthypotesen, ikke lenger er den mest velbegrunnede hypotesen (ut fra definisjonen i avsnitt 1.5.2) for å forklare fenomenet. Den hypotesen som i utgangspunktet var favoritten, har da blitt svekket, og en av de andre konkurrerende hypotesene har blitt relativt sett styrket, og denne vil nå bli den nye favoritthypotesen. Vi sier at den opprinnelige favoritthypotesen har blitt detronisert. Det kan selvsagt også hende at en helt ny hypotese viser seg å være enda mer velbegrunnet enn alle de opprinnelige konkurrerende hypotesene etter at de nye observasjonene har kommet på bordet.

      Den gamle favoritthypotesen kan imidlertid få et comeback dersom en eller flere av dens hjelpehypoteser i framtiden kan bli vist mer velbegrunnede enn hva det først var grunnlag for, dersom den gjennom ytterligere empirisk testing vinner økt velbegrunnethet under fravær av substandard hjelpehypoteser, eller dersom den nye favoritthypotesen i framtiden skulle vise seg å bli tilstrekkelig svekket gjennom samme testprosedyre som detroniserte den gamle favoritthypotesen. Endring i arvet velbegrunnethet (g) vil også kunne påvirke hvilken hypotese som får favorittstatus.

      Hvis den opprinnelige favoritthypotesen skulle styrkes som en følge av ovenstående testprosedyre, har den motstått forsøk på detronisering. Jo flere og jo mer intense, seriøse forsøk på detronisering en favoritthypotese klarer å motstå, desto mer velbegrunnet (sterk) er den absolutt sett. Vi ønsker ideelt sett at én favoritthypotese skal bli så velbegrunnet at den i praksis er å anse for et faktum og de konkurrerende hypotesene så lite velbegrunnede at de de facto er å anse for falsifisert. Dersom det ikke er noen signifikant forskjell i velbegrunnethet mellom to eller flere konkurrerende hypoteser, skal man velge favoritthypotese ut fra størst mulig grad av enkelhet. Å motstå slike forsøk på detronisering vil også være et viktig virkemiddel for å rangere ulike favoritthypoteser, som søker å forklare helt ulike fenomener, med hensyn på velbegrunnethet (se avsnittene 1.5.2 og 1.5.4).

 

1.5.3.1  Ikke-detroniserbare hypoteser

 

En hypotese som genuint ikke kan utsettes for detroniseringsforsøk, kan strengt tatt ikke avhenge av hjelpehypoteser som kan utsettes for detroniseringsforsøk siden en detronisert eller svekket hjelpehypotese kan føre til at hovedhypotesen blir detronisert. Dessuten må heller ingen alternative hypoteser avhenge av hjelpehypoteser som kan styrkes gjennom å motstå forsøk på detronisering, ellers vil en eller flere av de alternative hypotesene kunne styrkes og dermed detronisere hovedhypotesen. De observasjonene som har blitt brukt til å indusere hypotesen må være så unike at observasjoner av samme fenomen som hypotesen uttaler seg om ikke på noen måte kan gjenskapes eller gjenskaffes. Men hvordan kan man vite at alt dette for all fremtid vil være tilfellet? Det er således vanskelig å tenke seg absolutt ikke-detroniserbare hypoteser, men noen kan være svært vanskelig å detronisere.

 

 

1.5.4  Absolutt velbegrunnethet

 

Definisjonen på ”den mest velbegrunnede hypotesen” inneholder begrepet som skal defineres, nemlig hjelpehypotesenes velbegrunnethet (se avsnittene 1.5.2). Vi havner således i et tilsynelatende uendelig system av ”russiske dukker” (matryoshka dukke) hvor vi definerer oss nedover og nedover i en spiral hvor definisjonen på en hypoteses velbegrunnethet hele tiden inneholder begrepet søm søkes definert, nemlig hjelpehypotesenes velbegrunnethet.

      Hvis man løser opp alle ”russiske dukker” og slipper innholdet ut, vil velbegrunnetheten til en hypotese grunnleggende sett implisitt være en funksjon av antallet observasjoner som hovedhypotesen, dens hjelpehypoteser og deres eventuelle ”arveonkler” er indusert ut fra eller forsøkt detronisert ved hjelp av, i hvilken utstrekning disse observasjonene er representative for sine hypotesers ”kroker og kriker”, nøyaktigheten til hver observasjon samt bevissthetens evne til å systematisk lage og sammenlikne stadig forbedrede abstraksjoner av likhetstrekkene i disse observasjonene. Siden en observasjon også strengt tatt er en hypotese indusert og testet ut fra kvantifiserte sanseinntrykk (se avsnitt 1.6.1), ligger en observasjons kvalitet fundamentalt sett i sanseinntrykkenes evne til å representere den ytre virkelighet (aksiom 1) samt den menneskelige bevissthets evne til å systematisk lage og sammenlikne stadig forbedrede abstraksjoner av likhetstrekkene i disse sanseinntrykkene.

 

En hypoteses absolutte velbegrunnethet kan ut fra ovenstående og parametrene som er definert i avsnitt 1.5.2, uttrykkes på følgende måte:

 

 

Funksjonen f øker med økende n, med økende sj (j = 1,2,….n) og med økende φ og g; funksjonen f inkluderer også statistikkverktøy. Funksjonen f og vi (i = 1,2,….m) vil ha verdiområde mellom 0 og 1 (n er antall observasjoner som faktisk er gjort innenfor hypotesens gyldighetsområde; sj uttrykker nøyaktigheten / objektiviteten til den j-te observasjonen for j = 1,2,.....,n ; vi uttrykker velbegrunnetheten til den i-te hjelpehypotesen for i = 1,2,......,m , hvor m er antall hjelpehypoteser som hovedhypotesen avhenger av; ’g’ er eventuell ”arv” av velbegrunnethet fra andre, mer etablerte og velbegrunnede hypoteser, teorier eller teorinettverk som hypotesen er ekstrapolert fra; for mer info om ’g’ ogφ’ se avsnitt 1.5.2). Formelen forutsetter at hjelpehypotesene er innbyrdes uavhengige; hvis de så ikke er, må produktet av vi (i = 1,2,….m) justeres for graden av avhengighet. Formelen kan ikke brukes i praksis men illustrerer bare det teoretiske prinsippet.

      Som vi ser av formelen ovenfor kan en hypoteses velbegrunnethet kan aldri bli større enn produktet av hjelpehypotesenes velbegrunnethet (absolutt sannhet = 1 og absolutt usannhet = 0). Hvis dette produktet faller under terskelen for de-facto-falsifikasjon (se avsnitt 1.5.6), vil hovedhypotesen aldri kunne krabbe over terskelen igjen ved å styrke seg gjennom å motstå nye detroniseringsforsøk – å passere terskelen igjen kan kun skje ved å forbedre hjelpehypotesenes velbegrunnethet.

 

 

1.5.5  Samfunnsvitenskapelige begrensninger

 

Om vi utfører et gitt fysikkforsøk i 2013 eller i 1890, eller om vi utfører det i Norge eller Uganda, kan vi forvente det samme resultatet. Å teste en samfunnsvitenskapelig hypotese i 2013 gir helt andre testbetingelser enn i 1890, og vi kan ikke nødvendigvis forvente de samme resultater; tilsvarende dersom den testes i Uganda i stedet for i Norge. Vi kan si at samfunnsvitenskapelige hypoteser har en ekstra dimensjon av ”kroker og kriker” i form av tid og sted (inkluderer kultur). På grunn av dette vil hypotesen gjerne måtte inneholde svært mange ”kroker og kriker” dersom den gjør krav på å være svært generell. På grunn av steds- og tidsaspektet vil det også være svært vanskelig å vite hvilke ”kroker og kriker” hypotesen skal inneholde når hypotesene produseres. Når vi utfører eksperimenter, blir det vanskelig å få dekket det store antallet og den uvisse identiteten av ”kroker og kriker” med observasjoner. Således vil faktoren φ lett bli liten, og bl.a. derfor har ofte samfunnsvitenskapelige hypoteser mindre grad av velbegrunnethet enn naturvitenskapelige hypoteser. Sikkerheten i deres forutsigelser blir deretter, og det blir vanskeligere å generalisere samfunnsvitenskapelige teorier. En annen grunn til dette er at observasjonene i samfunnsvitenskapelig forskning ofte ikke er så lett objektivt målbare og blir derfor lett påvirket av forskernes subjektive politiske preferanser, og således blir graden av objektiviteten (sj) i observasjonene liten (det kan noen ganger være vanskelig å skille samfunnsvitenskapelig forskning fra politisk propaganda).

      På grunn av tidsdimensjonen blir det også vanskelig å vite hvor lenge vi skal teste f.eks. politiske og økonomiske ”hypoteser” før vi stempler dem som detroniserte. Noen ”sure” kortsiktige konsekvenser impliserer ikke nødvendigvis detronisering, men at hypotesen ikke har fått virke lenge nok før de virkelige positive, langsiktige konsekvensene viser seg. Noen enkle teorier på slike felt kan grunnleggende sett anses for sikre og tidsuavhengige (f.eks. om menneskets grunnleggende natur), og det vil en del ganger kunne være bedre å trekke logiske konsekvenser av slike teorier enn å teste vidløftige samfunnsvitenskapelige hypoteser.

 

 

1.5.6  Vitenskap og uvitenskapelighet

 

I følge standard vitenskapsteori er en hypotese uvitenskapelig dersom den ikke er falsifiserbar. Problemet er at en hypotese som tilsynelatende er falsifisert, kan reddes ved å innføre en eller flere hjelpehypoteser (ofte mer eller mindre ad hoc) som støtter opp hovedhypotesen slik at den allikevel kommer i overensstemmelse med alle observasjonene fra testpanelet. Slik sett er knapt noen hypotese falsifiserbar; som den ultimate ad hoc hypotese kan man innføre at det er en ukjent fysisk kraft som har interferert med eksperimentene slik at resultatene framstår som annerledes enn hva de egentlig skulle ha gjort. Det er mer riktig å snakke om en glidende overgang fra svært dårlig begrunnede hypoteser til svært velbegrunnede hypoteser. Dersom man skal snakke om falsifikasjon, må man sette et cut-off for hvor lite velbegrunnet en hypotese kan være for at den skal anses for verdig til deltakelse i den vitenskapelige prosess; dersom en hypoteses velbegrunnethet er mindre enn dette cut-off, kunne den i praksis være å anse for falsifisert. Men selv ikke dette vil absolutt utelukke at det i framtiden kan framkomme observasjoner som kan gjøre hypotesen mer velbegrunnet slik at den kommer over dette cut-off (f.eks. ved at noen av hjelpehypotesene den støtter seg på, blir funnet mer velbegrunnet); derfor må det i tillegg være svært usannsynlig at hypotesen i framtiden kan bli så mye mer velbegrunnet at den krabber over dette cut-off for at vi i praksis kan anse den for falsifisert. Vi kaller dette for de-facto-falsifikasjon.

     I følge Rasjonalgaudismen er vitenskap ”prosessen som søker å estimere virkelighetens ’Ding an sich’ med størst mulig nøyaktighet; dvs. som søker å finne fram til de mest velbegrunnede hypoteser (’Ding für mich’) for å gi svar på ’Ding an sich’-spørsmål med fundament i observasjoner i en prosess hvor slike hypoteser utsettes for stadige og mest mulig iherdige og seriøse forsøk på detronisering”. En annen måte å uttrykke dette på er at man søker de mest velbegrunnede hypotesene i en prosess hvor man stadig forsøker å framskaffe observasjoner som dekker flere og flere ”kroker og kriker” av slike hypotesers gyldighetsområder. En vitenskapelig hypotese er således en hypotese som uttaler seg om virkelighetens ”Ding an sich” i den hensikt å estimere dem best mulig i en vitenskapelig prosess. En hypotese trenger således ikke være (direkte) falsifiserbar for å være vitenskapelig. Vi skal ikke adoptere en vitenskapelig hypotese fordi den nødvendigvis er sannheten, men fordi den er den mest velbegrunnede av de tilgjengelige hypoteser for å forklare de observerte data, og adopteringen skal altså skje i en prosess av stadige og intense forsøk på detronisering. Uvitenskapelighet er definert som ”valg av en hypotese som svar på et ’Ding an sich’-spørsmål når det finnes en alternativ hypotese som er signifikant mer velbegrunnet i så henseende (etter betraktningene i avsnittene 1.5.3 og 1.5.4) eller motvilje mot seriøse forsøk på å detronisere den mest velbegrunnede hypotesen” (sistnevnte tilsvarer ”motvilje mot å oppsøke observasjoner i alle slike hypotesers ”kroker og kriker”). Vitenskapeligheten til en hypotese må altså ses i forhold til den prosessen den er tiltenkt å inngå i. En ikke-vitenskapelig hypotese er en hypotese som er tiltenkt å inngå i en prosess hvor man ikke har til hensikt å velge den mest velbegrunnede av de konkurrerende hypoteser i en detroniseringsorientert atmosfære som forklaringsmodell på problemstillingen. Slik sett kan man si at det ikke er hypotesen i seg selv som er vitenskapelig eller uvitenskapelig, men at vitenskapelighet eller mangel på sådan er definert av prosessen den inngår i.

 

 

1.6  Den hypotetisk-deduktive metode utenfor vitenskapen

 

 

1.6.1  En observasjon er essensielt en hypotese

 

Når er en påstand om et objekt en observasjon, og når er det en hypotese? Når kan vi si at et gitt objekt er en stein, en løve eller en skjære? Når alle punktene i (den mer eller mindre eksplisitte) definisjonen på begrepet x er sikkert tilfredstilt, har vi en sikker observasjon av at objektet X er en x, og ingen hypotese. Vi ser et svart og hvitt objekt på 40-50 cm med vinger. Vi tror det er en skjære siden elementene i observasjonen (svart/hvit, størrelse, vinger) tilfredsstiller definisjonen på en skjære. Vi tror vi har sett vinger, svart-hvitt farge og noenlunde riktig størrelse, men hvordan kan vi være helt sikre på dette? Da må vi ta for oss definisjonen på f.eks. en ving (hva nå det måtte være) og se om kriteriene for ”ving” er oppfylt. Slik kan vi teoretisk sett holde på slik inntil vi definerer oss inn i en ring eller treffer på noe som er selvinnlysende uten definisjon. Men hvordan skal vi forholde oss til den usikkerheten som ligger i observasjonen?

     0,03 sekunder er det korteste tidsintervall mennesket trenger for å oppfatte et synsinntrykk (Goos, 1999). En visuell observasjon kan således anses for å være kvantifisert. En observasjon som varer i 3 sekunder består av 100 ulike, sammenhengende synsinntrykk med varighet 0,03 sekunder hver. En person A ser et objekt X. Synsinntrykk nr. 1 fra X (med varighet 0,03 sek) kommer inn i As bevissthet. A har en pool av begreper i sin bevissthet. Han lager (meget hurtig) den hypotese at X passer til begrep z. Synsinntrykk nr. 2 fra X ankommer så, men hypotese 1 forkastes. Han lager så den hypotese at X passer til begrep y. Synsinntrykk nr. 3 fra X ankommer, men hypotese 2 forkastes også…….. Slik holder han på helt til han etter synsinntrykk nr. N lager den hypotese at X passer til begrep x. For hvert nytt synsinntrykk fra N+1 motstår x-hypotesen forsøk på detronisering. Til slutt er den usikkerheten som heftes ved hypotesen så liten at A for alle praktiske formål sier at han er sikker på at objekt X er en x (passer til begrepet x). Da har vi en observasjon (selv om det teoretisk sett er en hypotese med en liten usikkerhet i seg).

     En observasjon er altså en hypotese indusert lynraskt fra mange enkeltstående sanseinntrykk og testet lynraskt mot en pool av begreper i vår bevissthet, og denne hypotesen har motstått iherdige og lynraske forsøk på detronisering.

 

Goos L. An evolutionary based investigation of facial expression perception. Annual meeting, Human Behavior and Evolutionary Society, Utha (1999).

 

 

1.6.2  Biologisk og teknologisk evolusjon

 

Måten som nyere og stadig bedre arter har utviklet seg på gjennom evolusjonen (survival of the fittest), likner svært mye på HDM, selv om det er meningsløst å tillegge naturen epistemologiske attributter: Hypotesedannelsen skjer gjennom tilfeldigheter, hypotesen er at den nye mutasjonen vil gi en ny eller forbedret art med bedre overlevelsesevne i det aktuelle miljø, deduksjonen ligger i hypotesen, og testingen skjer ved å ”se” i hvilken utstrekning den nye eller forbedrede arten i praksis klarer seg i sitt miljø. Drivkraften i den biologiske evolusjonsprosess har vært trangen til å maksimere den totale masse DNA i verden. Denne prosessen har vært langsom, og har pågått over hundrevis av millioner år og har de siste 50-100 tusen år kuliminert i det moderne mennesket. Mennesket er det ultimate resultatet av naturens HDM. Sett i menneskelig tidsperspektiv går denne evolusjonsprosessen ekstremt sakte.

 

Mennesket har satt i gang sin egen evolusjonsprosess. I denne evolusjonsprosessen er det ikke forbedrede organer, sanser og lemmer som utvikles, men derimot stadige teknologiske forbedringer. Disse gir grunnlag for bedre varer og tjenester som bidrar til at mennesket genererer mer lykke. På tilsvarende vis som drivkraften i den biologiske evolusjonsprosess er trangen til å maksimere DNA, er en viktig drivkraft i den teknologiske utviklingen menneskets trang til å maksimere økonomisk profitt (som igjen er et virkemiddel for å oppnå lykke). På denne måten spiller penger og DNA den samme rollen i hver sin utviklingsprosess. Teknologiske framskritt (= materialisert kunnskap) er derfor ikke noe annet enn en fortsettelse av den biologiske evolusjonsprosessen hvor tidsperspektivet er tilpasset den menneskelige horisont.

     Hypotesen er at et nytt produkt (eller teknologi) vil slå an i markedet. Hypotesen har blitt indusert på bakgrunn av kjennskap til flere allerede eksisterende produkter (teknologier). Vi kan dedusere at dersom hypotesen er riktig, vil introduksjon av produktet (teknologien) i markedet gi betydelig profitt. Vi tester så hypotesen ved å produsere og markedsføre produktet (teknologien). Dersom produktet (teknologien) gir betydelig profitt, er hypotesen styrket; i motsatt fall er den detronisert.

 

 

1.6.3  Evolusjon av idéer

 

Evolusjon av idéer omfatter framveksten av kunnskapen som har muliggjort de teknologiske framskritt som er beskrevet i forrige avsnitt, framveksten av kunnskap om objekters eksistens og oppførsel og ikke minst utviklingen av hvilke politiske idéer som egner seg best til å styre et samfunn (se også avsnitt 7.2). Disse idéene har i stor utstrekning blitt til ved hjelp av HDM: Vi har en idé (hypotese) som er skaffet til veie fra observasjoner og tidligere idéer. Hvor velegnet denne idéen er, avgjøres gjennom hvilken utstrekning den materialiserte idéen påvirker virkeligheten i gunstig retning eller om konsekvensene av idéen er i overensstemmelse med testresultater fra virkeligheten.

 

 

1.6.4  Evolusjon av lykke i dagliglivet

 

Sanseinntrykkene kan påvirke følelsene mine slik at jeg fornemmer en mer eller mindre kronisk følelse av ulykkelighet, og min bevissthet bør da gjennom logisk tenking oppnå den erkjennelse at handlingsmønsteret mitt er på gal vei, og at det bør endres slik at jeg kan oppnå mer lykke på sikt.

     Siden naturen har optimalisert sitt verk ved å skape mennesket gjennom HDM, er det rasjonelt å anta at mennesket vil maksimere sin egen lykke via HDM. Vi mennesker bruker en HDM-liknende prosess svært ofte i våre liv – selv om vi kanskje sjelden tenker på det. Pål danner seg en hypotese ut fra egne observasjoner i skoleårene og ut fra andres erfaringer at det er bra å være lærer. Hypotesen er at hvis Pål blir lærer, vil han generere signifikant mer lykke for seg selv etter en totalvurdering enn om han velger andre yrker. Han tester hypotesen ved å ta lærerutdannelse og bli lærer, og konsekvensene av hypotesetestingen sees ved hvor lykkelig Pål blir ved å være lærer. Dersom han oppnår tilstrekkelig lykke ved å være lærer, vil han forbli lærer. Dersom Pål blir lite lykkelig eller ulykkelig som lærer, kan han forkaste hypotesen og begynne som snekker i stedet (adoptere snekker-hypotesen), og så får han se hvor lykkelig han blir ved å inneha det yrket.

 

1.7  Subjektiv og objektiv kunnskap

 

 

1.7.1  Objektiv kunnskap

 

Dersom vi presenterer en elefant for 100 personer og spør dem hva dette er, vil alle unisont si at det er en elefant. Dette er kunnskap som er uavhengig av subjektet som observerer – kunnskapen avhenger ikke av ”øyet som ser”. Vi sier at det foreligger objektiv kunnskap som ekvivalent kan sies å være kunnskap som er i overensstemmelse med virkelighetens ”Ding an sich”.

           At løver spiser sebraer, og at solen eksisterer, er realiteter som ikke avhenger av menneskers subjektive sansing. At en person veier 120 kg (med en liten usikkerhetsmargin i målingen), er en objektiv kjensgjerning siden hans vekt er uavhengig av subjektene som observerer mannen. Dette sier vi objektive fakta (aksiom 1). Grunnlaget for å si at denne kunnskapen er objektiv, er at begrepene ”elefant”, ”løve”, ”sebra”, ”spise”, ”solen” og ”kilo” er så presist definert at det i praksis ikke er grunnlag for subjektive fortolkninger. Dessuten er observasjoner av sebraspisende løver mange og meget sikre (se avsnitt 1.6.1).

 

Hvis man trekker de filosofiske betraktningene til absurditet, kan man si at observasjonene av en elefant også er avhengig den menneskelige bevissthet. Kanskje det finnes en person som i fullt alvor mener det er en bil og ikke en elefant – hvordan kan man da være sikker på at det virkelig er en elefant? Dersom man ved DNA-målinger kan avgjøre at det er en elefant, kan vrangpeisen allikevel innvende at resultatet avhenger av at mennesker leser av resultatet riktig. Slik teoretisk subjektivitet vil filosofisk sett alltid være til stede, men for alle praktiske formål kan vi si at det foreligger absolutt objektiv kunnskap om tilstedeværelse av en elefant. Uansett om det er en elefant, en bil eller noe annet, så er det det det er uavhengig av hva den menneskelige bevissthet måtte mene (aksiom 1).

 

 

1.7.2  Subjektiv kunnskap

 

Dersom vi spør 100 personer om hva de liker best av pølse eller hamburger, vil vi får meget varierende svar. På tilsvarende vis vil vi få svært varierende svar dersom vi spør de samme personene om hvem som er kjekkest av Barack Obama og Bill Clinton. Påstander av typen ”pølse er bedre enn hamburger” eller ”Clinton er kjekkere enn Obama” er grunnleggende sett subjektiv kunnskap fordi det ikke foreligger noe ”Ding an sich”, men i bunn og grunn bare ”Ding für mich”. Slik kunnskap avhenger svært mye av menneskers subjektive bevisstheter. Grunnlaget for å si at denne kunnskapen er subjektiv, er at begrepet ”god mat” og ”pen” ikke er presist definert slik at det er relativt vidt rom for subjektive fortolkninger.

      I et stort testpanel vil kanskje et knapt flertall si at de liker hamburger bedre enn pølse. Således finnes en viss objektivitet i form av at smaksmolekylene i hamburgeren har litt større evne til å påvirke smakscellene positivt enn hva smaksmolekylene i pølsene har. Men denne graden av objektivitet er så liten at kunnskapen for alle praktiske formål er subjektiv. Dersom vi holder absurditeter utenom, er imidlertid hamburger objektivt sett bedre enn cyanid (med mindre hensikten er å begå selvmord). Det er et objektivt faktum at kroppen kan nyttegjøre seg av kjøttet, men ikke av blåsyren – det er bare slik menneskekroppen er skapt uavhengig av hva den menneskelige bevissthet måtte tenke.

      En persons drømmer om natten er kanskje det aller mest subjektive som finnes, men selv disse har en svak referanse til hendelser fra virkeligheten, og inneholder derfor et teoretisk snev av objektivitet.

 

 

1.7.3  Intersubjektiv kunnskap

 

Dersom vi lar 100 personer besvare spørsmålet om Miss Universes utseende, vil noen si at hun er 90 % pen, noen vil si at hun er 100 % pen; med et gjennomsnitt på kanskje 95 % pen med et standardavvik på 4 %. Vi sier da at Miss Universe intersubjektivt sett er 95 % pen, og den intersubjektive konsensus i målingen er omvendt proporsjonal med standardavviket. En gammel dame på et gamlehjem vil ikke ha samme tiltrekningskraft på de samme menneskene (kanskje hun intersubjektivt sett er 5 % pen med 4 % standardavvik). Vi kan intersubjektivt sett si at Miss Universe er penere enn gamlemor med statistisk p-verdi < 0,000001.

      Attributtene til Miss Universe og gamlemor har i følge aksiom 1 objektiv eksistens i virkeligheten (uavhengig av subjekters bevissthet), og deres evne til å påvirke menneskers bevissthet eksisterer på grunn av evolusjonære seleksjonsmekanismer som også har objektiv eksistens uavhengig av den menneskelige bevissthet. Det er de objektive komponentene i de individuelle vurderingene og er grunnlaget for intersubjektiv konsensus; å hevde at det bare eksisterer helt subjektive kriterier for å avgjøre hvem som er penest, blir derfor feil. Det er umulig å avgjøre hvor pen Miss Universe er i forhold til andre uten hjelp av den menneskelige bevissthets skjønnsmessige vurderinger; det er den subjektive komponenten i slik kunnskap. Ofte vil graden av konsensus i de intersubjektive vurderingene avspeile graden av objektivitet dersom individene forholder seg ærlig og rasjonelt til virkeligheten.

      Et annet eksempel på intersubjektivitet er en person som veier 120 kg og er 1,75 høy; han kan intersubjektivt sett sies å være tjukk med høy grad av objektivitet. Det tykke fettlaget har objektiv eksistens i virkeligheten og skal evolusjonært være en buffer i tider med dårlig tilgang på næring og representerer den objektive komponenten, mens den subjektive komponenten ligger i at begrepet ”tjukk” ikke er presist definert.

 

 

1.7.4  Objektiv og subjektiv vitenskapelig kunnskap

 

Dersom vi bare har noen få observasjoner av et naturfenomen, vil det legge grunnlaget for subjektive beskrivelser av det generelle naturfenomenet slik at mange hypoteser vil være ”på markedet” for å gi en generell forklaring på fenomenet (subjektets, dvs. bevissthetens, fornuftige kreativitet har relativt stort spillerom). Jo flere og sikrere observasjoner, og jo større del av fenomenets omfang som observasjonene dekker, desto mindre blir grunnlaget for subjektive tilpasninger av den generelle beskrivelsen av naturfenomenet (testresultatene / observasjonene vil sette stadig strengere rammer for subjektets fornuftige kreativitet). Objektiviteten øker og subjektiviteten avtar i kunnskapen etter hvert som den vitenskapelige prosess går framover.

 

 

1.7.5  Definisjonsmessig objektivitet

 

Mangel på objektiv kunnskap og tilstedeværelse av subjektiv eller intersubjektiv kunnskap, kan ofte sees på som et problem med å definere begreper (se også avsnitt 1.7.2).

 

-

La oss definerer pen kvinne på følgende måte: ”En kvinne med den og den størrelsen og formen på brystene og en gitt krumning på hoftene.” Da kan vi ved å foreta instrumentelle målinger objektivt sett si at Miss Universe er pen.

 

-

La oss definere en feit mann på følgende måte: ”En mann som har BMI over 25”. En mann på 120 kg og høyde 1,75m vil da objektivt sett være feit.

 

-

Dersom vi gjør den definisjon at alle rettighetskrenkende handlinger alltid er umoralske, ja så vil automatisk en enhver rettighetskrenkende handling være objektivt sett umoralsk.

 

-

Dersom vi gjør den definisjonen at den politikk som AP til en hver tid fører er god, ja så vil vi objektivt sett alltid ha det godt under AP-styre.

Slik sett kan man definere seg fram til objektivitet, men det som ofte skjer i praksis er at man på falskt grunnlag tillegger kunnskap mer autoritet enn den i realiteten har. Hva slags objektive kriterier som skal inngå i definisjonene, avhenger av de subjektive hjerner som lager definisjonene. Dessuten er slik definering ofte en sleip måte å bedrive argumentasjonsmessig manipulasjon på (se avsnitt 1.2.1.2).

 

 

1.7.6  Oppsummering om objektiv og subjektiv kunnskap

 

All kunnskap om virkeligheten inneholder visse komponenter av objektivitet og visse komponenter av subjektivitet. Noen ganger kan imidlertid én av komponentene være til stede i så forsvinnende liten grad at den bare er av absurdfilosofisk interesse. Det er altså en glidende overgang fra absolutt objektiv kunnskap til absolutt subjektiv kunnskap hvor det mellom de to teoretiske ytterlighetene kan tenkes alle mulige blandingsforhold av de to komponentene. Graden av intersubjektiv konsensus (i de mest relevante fagmiljøer og som forholder seg med størst integritet overfor rasjonelle epistemologiske prinsipper) vil ofte kunne estimere graden av objektivitet i kunnskapen.

 

1.8  Sikker kunnskap

 

Hva er sikker kunnskap om virkeligheten? Kan man si at man har sikker kunnskap om et element i virkeligheten dersom mange sanseobservasjoner gir samme resultat, og ingen observasjoner taler mot? Det kunne man si dersom vi baserte oss på et uendelig antall observasjoner (og dersom vi ser bort fra den usikkerheten som i følge avsnitt 1.6.1 ligger i selve observasjonen). Men tallet ”∞” eksisterer ikke i virkelighetens verden. Siden vi må forholde oss til et begrenset antall observasjoner, kan vi bare si at vi har den gitte kunnskap om element Q med en usikkerhet q (Selv om vi har bare har fått entydige resultater i våre observasjoner, utelukker det ikke at vi kan få divergerende resultater ved å gjøre ytterligere observasjoner). Dersom vi har målt avstanden fra Solen til Jorden og avstanden fra Månen til Jorden 1000 ganger, og har bestemt standardavviket, kan vi si at ”Jorden er lengre vekk fra Solen enn fra Månen” med statistisk p-verdi < 10-100 eller noe i den stilen. Teoretisk sett kan vi ikke si at vi har 100 % sikker kunnskap. Men for alle praktiske formål har vi sikker kunnskap (dvs. at kunnskapen trygt kan brukes til forutsigelser). Sikkerheten øker proporsjonalt med kvadratroten av antall observasjoner og omvendt proporsjonalt med standardavviket. Dette er objektiv kunnskap – det at solen ligger lenger vekk enn månen et en kjensgjerning som ikke avhenger av subjektet som observerer.

 

Sokrates sa til sine kritikere: ”Dere vet jo ingenting sikkert. Hvordan kan dere være sikker på at dere intet vet med sikkerhet?” Rasjonalgaudismens svar er som følger:

 

Induksjon er et abstrakt begrep i vår bevissthet som vi kan ha absolutt sikker kunnskap om, på lik linje med at vi kan ha sikker kunnskap om matematiske forhold som derivasjon, multiplikasjon og arealet av en sirkel. Derfor må deduktive slutninger som tar utgangspunkt i prinsippet for induksjon, gi absolutt sikkerhet. La oss anta at induksjon har gitt 100 % sikker kunnskap om at element X i den ytre virkelighet oppfører seg å på måte x. Da må element X også oppføre seg på måte x i morgen, men det kan vi ikke vite sikkert da ingen ennå har observert morgendagen. Ergo har vi ikke 100 % sikker kunnskap om at element X oppfører seg på måte x. Grunnlaget for at induksjon ikke gir 100 % sikker kunnskap er at ∞ ikke er et naturlig tall.

       Absolutt sikker kunnskap om fenomener i den ytre virkelighet med uendelig observasjonspotensial kan bare oppnås ved A) at vi får evne til å se uendelig langt fram i tid og rom, B) andre grunnleggende metoder enn induksjon som intet menneske til nå har oppfunnet (f.eks. reelle guddommelige åpenbaringer). Det kan derfor teoretisk sett hende at vi i framtiden kan få absolutt sikker kunnskap om noen elementer i den ytre virkelighet dersom A eller B blir oppfylt. Vi kan altså ikke sikkert vite at vi aldri kan få vite noe sikkert, men det er ekstremt usannsynlig. Men på den andre siden er det svært liten usikkerhet knyttet til den induksjonen som de fleste allment godtatte teorier innen dagens naturvitenskap bygger på. I dag vet jeg sikkert at jeg ikke har noen absolutt sikker kunnskap om den ytre virkelighet siden verken A eller B er oppfylt per dags dato. Jeg vet imidlertid noe helt sikkert om min egen bevissthet, nemlig det som er nevnt i begynnelsen av kapittel 1.

       Fenomener i den ytre virkelighet som refererer til et endelig observasjonspotensial, kan vi imidlertid ha absolutt sikker kunnskap om dersom vi betrakter hver observasjon som sikker (se avsnitt 1.5.1). Men en observasjon er strengt tatt også en hypotese med vedheftet usikkerhet (se avsnitt 1.6.1), og strengt tatt har vi ikke absolutt sikker kunnskap i slike tilfeller heller.

 

I medisinsk forskning er en statistisk p-verdi < 0,05 vanligvis ansett for å medføre tilstrekkelig sikkerhet for å publisere et forskningsresultat. I verste fall vil det kunne bety at vi kan forvente at resultatene fra hvert 20. forskningsprosjekt gir feil kunnskap om de prosesser som er studert. Det er livsfarlig for filosofien å si at siden all kunnskap i bunn og grunn baserer seg på observasjoner og induksjon med usikkerhetsfaktor, kan vi egentlig ikke vite noe som helst – derfor kan vi like godt kaste oss uti tøylesløse religiøse og metafysiske spekulasjoner. Rasjonell vitenskapsfilosofi skal være den minst gamblingbetonte måte for å skaffe seg kunnskap om virkeligheten. Når denne boken omtaler kunnskap om virkeligheten med ord som ”sikker”, ”fakta” o.l., er det fordi vi for enkelhets skyld ser bort fra den lille usikkerheten som induksjonsteoretisk ligger der.

 

 


 

2.  Metafysikk og epistemologi, del B

 

 

Metafysikk er den delen av filosofien som studerer virkelighetens fundamentale natur, og som ikke kan oppdages ved observasjon eller vitenskapelige metoder. Grunnleggende sett aksepterer Rasjonalgaudismen bare det minimum av metafysikk som ligger i de prinsipper som er absolutt uunngåelig for at videre epistemologisk progresjon ikke skal bli meningsløs / ubestemmelig og som all videre kunnskapservervelse derfor må bygge på; dvs. det som står beskrevet i kapittel 1 før avsnitt 1.2. Metafysiske spekulasjoner utover dette vil være subjektiv fantasi og vil redusere sannsynligheten for å tilnærme seg virkelighetens ”Ding-an-sich” til det absurdfilosofiske plan. Alt som står beskrevet i dette kapittelet er erkjent gjennom de aksiomene og epistemologiske prinsippene som er beskrevet i kapittel 1.

 

Virkeligheten inndeles i to deler: 1) den ytre virkelighet og 2) individers bevissthet.

 

 

2.1  Den ytre virkelighet

 

Den ytre virkelighet er materielle ting (måner, stjerner, planeter, biler, trær, mennesker, dyr) og fysiske krefter som elektromagnetisme, gravitasjon, elektrisitet osv. Kunnskap om disse objekter er ervervet gjennom HDM. I fysikkens termer kan vi si at den ytre virkelighet består av alle grupperinger av fermioner og bosoner i universet, og denne ytre virkelighet eksisterer uavhengig av våre sanser og bevissthet. Dette er essensen i aksiom 1.

      I år 1000 e.kr visste ingen mennesker at dvergplaneten Pluto eksisterte. Forestillingen om dette himmellegemet var ikke inne i bevisstheten til noe menneske på den tiden. Men selvfølgelig eksisterte Pluto allikevel fordi det kan vitenskapsmenn vise ved å ta i bruk adekvat teknologi. Menneskets genom (genetiske kode) eksisterte som et objekt i den ytre virkelighet både før og etter 1953, selv om det var i dette året at forskere knekket den genetiske koden.

      Den ytre virkelighet er slik den er (Ding an sich), 100 % objektiv, dvs. helt uavhengig av hvem som sanser den (aksiom 1); vi ser da bort fra spissfindige kvantemekaniske effekter på partikkelnivå. Hvordan denne virkeligheten er, kan vi bare asymptotisk nærme oss erkjennelsen av med gradvis minkende grad av usikkerhet (se avsnitt 1.5.1).

 

Når det gjelder hvordan fysiske, biologiske og astronomiske objekter eksisterer og fungerer, henviser Rasjonalgaudismen til forskningsfronten på de aktuelle fagområder – spesielt til de mest anerkjente tidskrifter som befatter seg med slikt (Science, Nature, The New England Journal of Medicine, The Lancet o.l.). Dersom noe av det som står i denne boken på et senere tidspunkt skulle vise seg å ikke være i overensstemmelse med anerkjent vitenskapelig forskning, aksepterer Rasjonalgaudismen den nye, vitenskapelige lærdom dersom denne er den klart mest velbegrunnede (se avsnittene 1.5.3 og 1.5.4).

 

 

2.2  Individers bevissthet

 

En bevissthet er summen av biologiske funksjoner i nervesystemet som setter en organisme i stand til å registrere lykke/ulykkelighet. Slike funksjoner kan være sansing, erindring, handlingsvalg og tenkning. Hvilke av disse funksjoner som en gitt bevissthet bruker, avhenger av dens grad av avanserthet. Bevissthetens input starter alltid direkte eller indirekte med sanseinntrykk. En organisme som kan registrere inntrykk fra omgivelsene, men som ikke har evne til å registrere lykke/ulykkelighet, har ikke bevissthet. Menneskets bevissthet innebærer også å være selvbevisst.

 

Ifølge innledningen til kapittel 1 er innholdet i min egen bevissthet det eneste jeg kan ha 100 % sikker kunnskap om. Jeg observerer en kropp som alltid følger ”meg”, og jeg kaller dette ”min kropp”. Jeg observerer også andre ansamlinger av fermioner og bosoner som er meget lik meg og min kropp, og jeg induserer disse til et begrep: ”mennesker”. Jeg induserer videre den velbegrunnede hypotese at deres bevisstheter har den samme grunnleggende natur som min egen bevissthet.

      Den ytre virkelighet projiseres inn i individenes bevissthet ved hjelp av sansene som vektorer (aksiom 1). I denne sammenheng må det nevnes at menneskene har utviklet mye teknologi som bindeledd mellom den ytre virkelighet og menneskets sanseapparat (se avsnitt 1.6.2). Menneskers bevissthet kommer som en konsekvens av et nervesystem som utfører biologiske prosesser (Koch & Greenfield, 2007). Bevisstheten må således være et kjennetegn på begrepet ”menneske”.

 

Et individ kan lage et korrekt bilde av virkeligheten i sin bevissthet, og kan utføre en handling som en konsekvens av tenkning ut fra det bildet. Denne handlingen kan endre den ytre virkelighet (f.eks. hugge et tre). Således vil bevisstheten indirekte påvirke den ytre virkelighet.

      Et individs bevissthet kan lage et feil bilde (projeksjon) av virkeligheten, f.eks. ved å samle for lite informasjon om et objekt. Men denne (ukorrekte) projeksjonen / bildet eksisterer – uansett om vi liker det eller ikke. Alle mennesker som har befatning med denne personen (inkludert personen selv) må forholde seg til den delen av virkeligheten som feilprojeksjonen representerer og dens påvirkningskraft på resten av virkeligheten. En annen sak er at den delen av virkeligheten som en feilprojeksjon av den ytre virkelighet representerer, kan endres slik at bevisstheten kommer i overensstemmelse med den ytre virkelighet.

      I vår egen bevissthet kan vi ha vår egen ”fantasiverden” av tanker, drømmer, forestillinger, og ved å tenke eller drømme kan vi oppleve ting i denne fantasiverden (aksiom-uavhengig kunnskap) som utvilsomt kan påvirke vår lykke i positiv eller negativ retning selv om det ikke eksisterer korresponderende objekter i den ytre virkelighet. Vi kan også utføre handlinger som en konsekvens av ”fantasiverdenen”, og dette kan utvilsomt også påvirke den ytre virkelighet.

 

Når det gjelder hvordan bevisstheten fungerer, henviser Rasjonalgaudismen til forskningsfronten innefor nevrofysiologi, nevropsykologi og beslektede fagområder – spesielt til de mest anerkjente tidskrifter som befatter seg med slikt. Den herværende beskrivelsen av Rasjonalgaudismen skiller ikke mellom bevissthet og underbevissthet. Begge beskrives med samlebegrepet ”bevissthet” uten å ta stilling til forskjellen mellom disse.

 

Koch C, Greenfield S. How does consciousness happen? Sci Am. (2007) 297, 76-83.

 

 

2.2.1  Subjektiv / objektiv / intersubjektiv virkelighet

 

Den ytre virkelighet er som nevnt objektiv (uavhengig av det subjektet som observerer). Hvordan en bevissthet oppfatter den ytre virkelighet, avhenger av den individuelle bevissthet som observerer, dvs. subjektiv virkelighetsoppfattelse. Dersom jeg ser en spekesild, vil dette gi min bevissthet negative assosiasjoner. Dersom min mor ser den samme spekesild, vil det gi henne positive assosiasjoner. Dersom en tidligere GULAG-fange ser et rødt flagg, får han sterke negative assosiasjoner. Dersom Fidel Castro ser det samme røde flagget, får han positive assosiasjoner.

       Men allikevel har bevisstheters vurderinger en komponent av objektivitet i seg siden den ytre virkelighet er den samme uansett hvem som observerer og siden det er en felles objektiv evolusjonær mekanisme som har selektert fram alle menneskers sanseapparat og bevissthet. Derfor blir det ofte (men ikke alltid) stor grad av konsensus mellom ulike individer som overfører et objekt i den ytre virkelighet til sin bevissthet ved hjelp av sansene. Forskjellene i den subjektive bevissthetsoppfattelsen skyldes ulikt erfaringsgrunnlag og ulik genetisk utrustning.

 

2.2.2  Lykke

 

Lykke er definert som følelsesmessig profitt. Enhver menneskelig følelse har en eller annen grad av lykkeverdi; positiv eller negativ. Negativ lykke kalles også ulykkelighet. Én følelse kan aldri ha nøytral lykkeverdi, men to eller flere følelser kan i sum ha nøytral lykkeverdi. Noen ganger kan en samling av følelser virke som én enkelt følelse, og derfor kan det virke som om en slik følelse har nøytral lykkeverdi. Døden har nøytral lykkeverdi. Lykkeverdien er verdifastsettelsen på menneskelige følelser på tilsvarende vis som kroner eller dollar er verdifastsettelsen på akkumulert arbeid. Positive forventninger er ”lån av lykke” som senere betales tilbake i form av skuffelser eller redusert lykke. Lykke dannes i et individs bevissthet (se også avsnitt 9.1). Rasjonalgaudismen adopterer den velbegrunnede hypotese at høyerestående dyr også kan registrere lykke/ulykkelighet (se avsnitt 2.4.1 og 2.5.2).

 

2.2.2.1  Hvorfor eksisterer lykkefølelse?

 

Den bakenforliggende årsak til eksistensen av lykkefølelse er at visse handlingstyper har hatt konsekvenser som statistisk sett har vært evolusjonsmessig gunstige med hensyn på maksimering av DNA-molekylets totale masse (artens overlevelse) i verden. De individene som registrerte lykkefølelse som en følge av slike handlingers konsekvenser, var mer hissige på å utføre tilsvarende handlinger i framtiden enn individer uten evne til lykkefølelse i slike situasjoner. De førstnevnte individene ble således framelsket i evolusjonen. På tilsvarende vis har visse handlingstyper hatt konsekvenser som statistisk sett har vært evolusjonsmessig ugunstige. Individer som hadde ulykkelighetsfølelse for slike konsekvenser, var lite interessert i å utføre ugunstige handlingstyper. Slike individer ble også selektert i evolusjonen. Derfor har dagens mennesker (samt høyerestående dyr) evne til å registrere lykke/ulykkelighet for ulike handlingskonsekvenser. Lykkefølelse er en gulrot som DNA-molekylet bruker for å lure individet til å handle i retning av å sikre DNA-molekylets kvantitative maksimering. En sjøløve ikke er interessert i å gjøre balansekunster for tilskuernes skyld, men for å få fisk som lønn for kunstene. Dersom den kunne ha fått fisken uten å gjøre kunstene, hadde den ikke utført kunststykkene.

      Lykkefølelse er en forutsetning for menneskeliv. Hvis menneskets stamfedre ikke hadde følt lykkefølelse ved å ha sex, hadde seksualakten uteblitt, og følgelig hadde ikke mennesket eksistert i dag. Derfor impliserer lykke menneskeliv. Menneskelivets eksistens er grunnlagt på lykkefølelse, og uten lykkefølelse ville fremveksten av Homo sapiens ha vært umulig.

 

2.2.2.2  Å oppleve lykke er den eneste verdi

 

Hva har verdi for meg; hva ønsker jeg å oppnå? For å besvare dette spørsmålet må vi være klar over hva ”jeg” er. ”Jeg” er bevisstheten. Bevisstheten har fem oppgaver: sansing, erindring, tenkning, foreta handlingsvalg og registrering av lykke/ulykkelighet; i tillegg kommer koordinasjon av disse fem oppgaver. La oss anta det motsatte av hva vi skal bevise, nemlig at det er andre forhold enn lykkeregistrering som har verdi for bevisstheten. Da må enten sansing, erindring, tenking, å foreta handlingsvalg eller en kombinasjon av disse ha verdi for bevisstheten i seg selv:

 

Sansing og erindring er virkemidler for å kunne utføre virkelighetstilpassede handlinger hvis konsekvenser bevisstheten forventer skal gi den lykkefølelse. Sansing og erindring kan også utføres uten å ledsages av handling, f.eks. ved å se en god film eller tenke tilbake på gode minner. Men det er ikke registrering av kontinuerlige bilder eller minner som er bevissthetens verdi. Det er lykkefølelse som en konsekvens av de flakkende bildene som er verdien.

      På tilsvarende vis er tenkning et virkemiddel for å tilpasse handlingsvalgene slik at deres konsekvenser gir bevisstheten lykkefølelse. Tenkning kan også brukes til å løse helt teoretiske problemstillinger i vår bevissthet som resulterer i en lykkefølelse ved å ha prestert noe (se også avsnitt 3.3.3.1). Men verken tenkning eller å foreta handlingsvalg er noe mål i seg selv for bevisstheten, men et virkemiddel for å oppnå lykkefølelse eller unngå ulykkelighet.

      For bevisstheten er det også viktig å foreta handlingsvalg i den hensikt å sikre sin egen eksistens, men dette har heller ingen verdi i seg selv, bare et virkemiddel for å generere lykkefølelse (uten eksistens er der intet potensial for lykkefølelse). Følelse av lykke/ulykkelighet vil være korrektiver for bevisstheten for hvordan den skal ta handlingsvalg i framtiden, men da som virkemidler for å sekundært oppnå mer lykke eller unngå ytterligere ulykkelighet.

      Sansing, erindring, tenkning og å foreta handlingsvalg har altså ingen verdi i seg selv for bevisstheten. Siden dette er det eneste som bevisstheten driver med ved siden av registrering av lykke/ulykkelighet (selv om det absurdfilosofisk sett ikke kan utelukkes at bevisstheten kan få andre oppgaver i framtiden), har vi vist at å registrere lykke og å unngå ulykkelighet er det eneste som har verdi for bevisstheten (= jeg = enkeltindividet). For å motbevise dette er det minimum påkrevd påvisning av et eneste tilfelle av noe annet enn lykke som bevisstheten ønsker å oppnå og som samtidig ikke er et virkemiddel i bestrebelsene på å generere egen lykke eller unngå egen ulykkelighet. Så lenge dette ikke er påvist anses det som et faktum at egen lykke er den eneste verdi.

 

Siden lykkefølelse har verdi, må enda mer lykkefølelse ha enda større verdi, og bevissthetens ultimate verdi er maksimering av summen av lykkeopplevelsene i det livslange løp; eller mer presist å maksimere lykkeoverskuddet (eventuelt å minimalisere underskuddet), hvor lykkeoverskuddet = S(lykke) - S(ulykkelighet). Når denne boken omtaler ”maksimering av lykken” eller ”summen av lykken” o.l., refereres det alltid til S(lykke) - S(ulykkelighet). Noen religiøse personer vil inkludere ”evig liv” i begrepet ”det livslange løp”, men Rasjonalgaudismen forholder seg ikke til liv etter døden som en del av virkeligheten.

       Virkeligheten (inkludert alle menneskers bevisstheter) er således et virkemiddel for et gitt individ til å oppnå lykke. Virkeligheten i seg selv er irrelevant, det er virkelighetens evne til å påvirke min lykkefølelse som er det eneste relevante for meg. Men objekter i virkeligheten (både den ytre virkelighet og bevisstheten) er viktige virkemidler for å generere lykkefølelse. Vi kan si at virkeligheten er ”et nødvendig onde” for at lykkefølelse skal realiseres. Ethvert fermion og boson og en hvilken som helst gruppering av slike anses av meg som virkemidler for å maksimere min egen lykke. Jeg respekterer at alle andre enkeltindivider ser på de samme fermioner og bosoner på samme måte.

       Dersom vi tar det hypotetiske tankeeksperiment at mennesket kunne generere lykke uten å ha liv, ville livet vært unødvendig. Muslimer tror at mennesket genererer lykke i Himmelen etter døden hvis det f.eks. ofrer seg i hellig krig. Buddhister ønsker å unngå ulykkelighet ved til slutt å slokne ut i Nirvana. I virkelighetens verden eksisterer ikke Himmelen eller gjenfødelse / Nirvana, men ateistisk død eksisterer.

 

Dersom (opprettholdelse av) liv hadde vært viktigere enn lykke, ville det vært rasjonelt å opprettholde livet i en situasjon hvor resten av livet forventes å gi større lykkeunderskudd (=ulykkelighetsoverskudd) enn døden. Ut fra tankegangen om at egen lykkeopplevelse er det eneste som har verdi, kan det å opprettholde livet aldri være viktigere enn å generere lykke / unngå ulykkelighet i det livslange løp. Men å generere relativ lykke (unngå ulykkelighet) kan være viktigere enn å opprettholde livet dersom man realistisk sett kan forvente å generere betydelig lykkeunderskudd resten av livet. Et eksempel på dette er et 12 uker gammelt foster som har misdannelser som vil implisere et smertehelvete etter fødselen; det vil da være bedre å bli abortert (total livslykke = 0) enn å leve (total livslykke sterkt negativ).

 

 

2.3  Overnaturlig virkelighet

 

Eksisterer noe annet enn den ytre virkelighet og individers bevissthet? Høyerestående dyr har bevissthet, men dette inngår da under ”bevissthet”. Det er mye i den ytre virkelighet som ennå ikke har blitt projisert over i noe individs bevissthet (f.eks. mange planeter rundt fjerne stjerner eksisterer sannsynligvis uten at vi har oppdaget dem ennå), men dette går inn under ”den ytre virkelighet”. Hva med Gud, Satan, nisser, alver, effekt av homeopati utover placeboeffekten, den fjerde romdimensjon, bevissthetens eksistens uavhengig av legemet o.l.? Så lenge det ikke eksisterer vitenskapelige bevis for eksistensen av slike, må de klart antas å ikke eksistere (se avsnitt 9.2). Rasjonalgaudismen vil akseptere eksistensen av slike elementer dersom hypotesen om deres eksistens har motstått tilstrekkelig iherdige forsøk på vitenskapelig detronisering (se avsnitt 1.5.3). Ifølge ledende fysikere vil det i løpet av noen år bli gjort eksperimenter som kan påvise konsekvenser av en fjerde romdimensjon (MacRobert, 2003; Steinhardt & Turok, 2002). Dersom hypotesen om eksistensen av denne nye dimensjonen motstår tilstrekkelig iherdige forsøk på detronisering, vil Rasjonalgaudismen akseptere den fjerde romdimensjon som en del av den ytre virkeligheten.

 

Når vi står overfor observasjoner, vil det være et utall hypoteser som kan forklare de observerte data. Vitenskapelig tilnærming vil si å adoptere den forklaringsmodellen som forklarer observasjonene med minst mulig hjelp av fantasifulle hjelpehypoteser (se avsnittene 1.5.2 , 1.5.3 og 1.5.4). Dersom jeg ser noe foran meg som helt tydelig ser ut som en bil, kan observasjonen forklares ved at det egentlig er en elefant, men at det er et eller annet som forstyrrer synet mitt slik at jeg tror det er en bil. Den alternative hypotesen er at det er en bil. Vitenskapelig tilnærming vil da være å adoptere den hypotesen at objektet er en bil. Det er vanskelig å se at det skal være særlig grunn til å ha respekt for elefanthypotesen. På tilsvarende vis byr virkeligheten på en rekke observasjoner som i dag forklares utmerket på vitenskapelig vis (alderen på jorden, evolusjon, lover og regler i samfunnet osv.). Å forklare dette med tilstedeværelse av en gud er like epistemologisk tvilsomt som det er å forklare en tydelig observasjon av en bil med at det egenlig er en elefant. Epistemologisk sett fortjener verken elefanthypotesen eller religionshypotesen seriøs oppmerksomhet.

      Religion og vitenskap er grunnleggende sett opptatt med det samme, nemlig å framsette modeller for å forklare virkelighetens fenomener. Religion kontra ateisme er i bunn og grunn spørsmålet om vi skal tviholde på en yndlingshypotese som i svært stor utstrekning holdes oppe av mange og fantasifulle ad hoc hypoteser, eller om vi skal adoptere hypoteser som ikke trenger fantasifulle hjelpehypoteser som krykker for å unngå falsifikasjon. Ved å bruke en epistemologisk prosess som aksepterer fantasifulle ad hoc hypoteser, vil man oppnå de resultatene man selv ønsker eller håper på. Det vil si noe om innholdet i vedkommedes bevissthet, men neppe noe om virkeligheten utenfor ens egen skalle; dvs. ren subjektivisme.

 

Gitt hypotese 1: ”Gud eksisterer”. For å unngå direkte falsifikasjon må denne hypotesen støttes opp med svært aktiv bruk av fantasifulle ad hoc hypoteser (se avsnitt 9.2.1). Gitt en annen hypotese (2) i det vanlige naturvitenskapelige området, og la oss tenke oss at denne hypotese 2 må støttes like intenst opp av ad hoc hypoteser som hypotese 1. Da vil produktet av hjelpehypotesenes velbegrunnethet være ekstremt lite. Dersom det skal være meningsfylt å snakke om ”falsifikasjon” (for hypoteser som har et uendelig observasjonsgrunnlag), må man sette en nedre limit for dette produktet, hvor hypotesen i praksis anses for falsifisert dersom limiten underskrides (se avsnitt 1.5.6); alternativet er å droppe alt snakk om ”falsifikasjon” og bare betrakte ”detronisering”. Hypotese 2 ville da utvilsom ha blitt betegnet som falsifisert – spesielt hvis det finnes alternative hypoteser som er mer velbegrunnet. Slik sett vil også nødvendigvis hypotese 1 være å anse for falsifisert, dvs. at hypotesen om Guds eksistens er vitenskapelig falsifisert de facto.

 

Dersom en forsker er religiøs, er det isolert sett et kontra-argument mot hans profesjonelle kvalitet (men det kan selvsagt eksistere andre argumenter som peker i hans favør). Han tvilholder på en hypotese (Guds eksistens) som er avhengig av mange og fantasifulle ad hoc hypoteser for å unngå falsifikasjon til tross for at observasjonene av virkeligheten meget vel kan forklares av hypoteser som ikke trenger fantasifulle hjelpehypoteser som krykker. Når en forsker benytter slik svært tvilsom hypoteseadopsjon på ett område, kan det tenkes at det springer ut av dårlig vitenskapelig holdning som også vil kunne smitte over på hans øvrige arbeid. Gyldigheten av dette er sterkere desto mer bokstavtro han er overfor Skriften og vil kunne variere med typen fagfelt som forskeren virker innenfor.

 

MacRobert AM. A Cyclic Univerce? Sky & Telescope. July 23, 2003

 

Steinhardt PJ, Turok N. A Cyclic Model of the Universe. Science (2002) 296, 1436-1439

 

 

 

2.4  Identitet og natur

 

En gitt stein (en gitt ansamling av fermioner og bosoner som bl.a. er hard) er en stein (faller inn under begrepet ”stein”) fordi den har de attributter som tilfredsstiller den mer eller mindre bevisste definisjonen på begrepet ”stein”. Vi ser en stein falle mot Jorden. Dette er en observasjon, og ut fra aksiom 1 har denne hendelse eksistens i den ytre virkelighet. Hvorfor faller steinen mot Jorden? Dette forklares med den velbegrunnede hypotese at Jordens store masse tiltrekker steinen med en gravitasjonskraft hvor akselerasjon = 9,81 m/s2. Den gitte steinen er en ansamling av fermioner og bosoner som hadde de attributter som skulle til for å falle mot Jorden (i hvert fall på det aktuelle tidspunkt da den faktisk falt) – det er et faktum ut fra aksiom 1. Alle andre ansamlinger av fermioner og bosoner som faller inn under begrepet ”stein” har også ved observasjon vist seg å falle mot Jorden (i hvert fall hva meg er bekjent). Ut fra induksjonsprinsippet er det teoretisk sett ingen 100 % garanti for at alle andre ansamlinger av fermioner og bosoner som faller inn under begrepet ”stein”, vil falle mot Jorden (med mindre vi da lar ”det å falle mot Jorden” være ett av elementene i definisjonen på en stein).

 

Et grunnleggende filosofisk spørsmål: Har en stein en natur, en identitet? Det kan vi teoretisk sett ikke vite 100 % sikkert med mindre ”naturen” er tatt med i definisjonen på begrepet ”stein”:

 

 

1)

Dersom vi har en stein foran oss, kan vi forutsi (med høy grad av statistisk sikkerhet) at steinen vil oppføre seg på en gitt måte (f.eks. falle mot Jorden) fordi man tidligere har indusert en hypotese (ut fra kjennskap til andre steiners oppførsel) om at alle steiner oppfører seg på denne måten, og den hypotesen har i ekstremt sterk utstrekning motstått iherdige forsøk på detronisering. Hypotesen kan formuleres som at det er steiners natur å falle mot Jorden.

 

2)

Vi tar en gitt stein og slipper denne fra én meters høyde, og observerer at steinen faller mot bakken. Vi gjentar forsøket 10000 ganger med samme stein, og resultatet blir det samme. Vi kan da indusere den hypotese at det er denne steinens natur å falle mot bakken. Men siden hypotesen er produsert ved induksjon, kan vi teoretisk sett ikke utelukke at steinen vil stige til værs neste gang vi tester, men sannsynligheten er ekstremt liten (kanskje cirka 10-300). Det er allikevel svært rasjonelt å adoptere den hypotese at det er denne steinens natur å falle mot bakken.

 

3)

Vi betrakter en gitt stein. Vi kan forutsi at steinen vil oppføre seg på en gitt måte (eller ha en gitt egenskap) fordi den aktuelle oppførsel (egenskap) inngår i definisjonen på begrepet ”stein”. Dersom ”det å falle mot Jorden” inngår i definisjonen på begrepet ”stein”, vil den aktuelle steinen garantert falle mot Jorden. Dersom objektet ikke skulle falle mot Jorden, var det ingen stein allikevel.

 

Rasjonalgaudismen ser således ikke på ”A=A” som et aksiom, men som en hypotese med større eller mindre grad av usikkerhet i seg avhengig av hvilket objekt vi studerer. Generelt kan vi si at et objekt i den ytre virkelighet kan estimeres til å ha en identitet (en natur) på et gitt sikkerhetsnivå dersom vi har foretatt en dertil hørende mengde av adekvate observasjoner (se avsnitt 1.5.2). Rasjonalgaudismen sier allikevel at de fleste objekter har en identitet (natur) siden vi for alle praktiske formål ofte kan se bort fra usikkerheten. Man kan også velge å gi et begrep en identitet/natur ved å ta inn de aktuelle egenskaper i begrepets definisjon, men slik definering ad hoc vil ofte være på kanten av ærlig epistemologi.

 

Når det gjelder spørsmålet om alle hendelser har en årsak, kommer svaret som en konsekvens av ovenstående: Når vi observerer en hendelse H, kan vi si at H er forårsaket av X med en sannsynlighet S. En steins fall mot Jorden er med ekstremt stor sannsynlighet forårsaket av at Jordens masse forårsaker en gravitasjonskraft som tiltrekker steinen.

 

 

2.4.1  Ulike objekters fundamentale natur

 

En steins natur er å bli påvirket av kaos og fysikken lover (f.eks. gravitasjonskraften) eller av et menneske eller dyr som utøver kraft på den. Tilsvarende gjelder for andre ikke-levende uorganiske eller organiske objekter.

      Utviklingen av liv begynte med en vandig suppe av organiske molekyler som etter hvert begynte å replikere seg selv, og etter hvert var det opportunt å legge en cellemembran rundt seg for beskyttelse. Slik oppsto de første celler, og gjennom ”survival of the fittest” ble stadig mer avanserte livsformer utviklet. Toppen på denne evolusjonen er Homo sapiens – det moderne mennesket.

      Laverestående livsformer: Planters natur er å bruke biokjemiske prosesser for å vokse og formere seg. Planten er et medium som DNA-molekylet bruker i bestrebelsene på å maksimere sin totale masse i verden. Tilsvarende gjelder for bakterier, virus og sopp og laverestående flercellede dyr som maneter, sjøstjerner og kråkeboller. Lykke- og ulykkelighetsfølelse er ikke slike laverestående livsformers natur.

      Middelstående dyr: Slike dyr (fisk, amfibier) drives av instinkter, har ingen eller ubetydelig evne til å registrere følelser (lykke/ulykkelighet), og har ikke bevissthet (Cabanac, 1999; Rose et al., 2014). Det antas at de første amniotene (firbente virveldyr som kan legge egg på landjorden) var de første dyrene som hadde evne til å registrere lykke/ulykkelighet og som dermed hadde bevissthet (Cabanac et al., 2009). De første amniotene i evolusjonen oppsto for 325 millioner år siden. Således antas det evolusjonsmessige skillet mellom lykkeregistrerende og ikke-lykkeregistrerende dyr å gå mellom amfibier og reptiler. Dette vil si at dyr som er amfibier eller evolusjonært mer primitive enn disse, er ikke-lykkeregistrerende, mens dyr som er evolusjonært mer avanserte enn amfibiene, er lykkeregistrerende. Unntak fra dette er sannsynligvis blekksprut, som synes å ha antydning til bevissthet (Mather, 2008).

      Høyerestående dyr (pattedyr, fugler og reptiler) har bevissthet av ulik avanserthetsgrad. Slike dyr har individuell søking etter lykke og avverging av ulykkelighet i nåtid som sitt mål. Det antas at reptiler har svakere og mer primitiv evne til dette enn pattedyr og fugler. Det er dyrets genetiske instinkter sammen med større eller mindre mengde tillærte vaner som forteller dyret hvordan denne lykkefølelse skal søkes / ulykkelighetsfølelse skal avverges. Når dyret bruker sine instinkter og tillærte vaner, vil resultatet peke henimot artens langsiktige overlevelse under de foreliggende ytre miljøbetingelser og henimot maksimeringen av den totale masse DNA i verden. Lykkefølelsen består først og fremst i seksuell utfoldelse, mens ulykkelighet består oftest i sult, frykt (f.eks. for å bli angrepet av andre dyr) eller fysisk smerte. Å søke lykke og avverge ulykkelighet i nåtid ut fra sine genetiske instinkter er høyerestående dyrs grunnleggende natur.

       Mennesket har den mest avanserte bevissthet. Enkeltindividets eneste mål er å maksimere sin egen lykke i det livslange løp. Det gjør mennesket ved å bearbeide sanseinntrykkene gjennom logisk tenkning og ut fra det velge å utføre de handlinger som forventes å maksimere sin egen lykke i det livslange løp, dvs. gjennom en rasjonell prosess (se også avsnitt 4.1). Gjennom denne rasjonelle prosess vil ikke nødvendigvis artens antall maksimeres – selv om den historisk har gjort det. Å søke lykke og avverge ulykkelighet gjennom sin rasjonalitet i det livslange løp er menneskets natur.

 

 

Non-life”

Lavtstående livsformer

Middel-

stående dyr

Høyere-

stående dyr

Mennesket

Kaos og fysiske lover

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Biokjemiske prosesser

Nei

Ja

Ja

Ja

Ja

Lykke

Nei

Nei

Ubetydelig

Ja

Ja

Fri vilje

Nei

Nei

Nei

Ubetydelig

Ja

Rasjonalitet

Nei

Nei

Nei

Nei

Ja

 

 

Cabanac M, Cabanac AJ, Parent A. The emergence of consciousness in phylogeny. Behav Brain Res (2009) 198: 267-272

 

Cabanac M. Emotion and phylogeny. Jpn J Physiol (1999) 49: 1-10

 

Rose JD, Arlinghaus R, Cooke SJ, Diggles BK, Sawynok W, Stevens ED, Wynne CDL. Can fish really feel pain? Fish and Fisheries (2014) 15, 97-133

 

Mather JA. Cephalopod consciousness: behavioural evidence. Conscious Cogn. (2008) 17(1):37-48

 

 

2.5  Fri vilje

 

Fri vilje er en bevissthets evne til å velge mellom ulike handlingsalternativer, og ifølge aksiom 2 har den menneskelige bevissthet denne egenskapen.

     Hvis påstander om den ytre virkelighet (erkjennelse) kommer som en konsekvens av at bosoner og fermioner interagerer passivt med bevisstheten uten at ”jeg” vurderer og velger å forkaste de dårlige ideene til fordel for de gode, har alle alternative hypoteser (påstander) om et fenomen grunnleggende sett den samme troverdigheten. Forklaringsmodeller som har eksistert gjennom menneskets evolusjonære periode, vil først og fremst konvergere mot å være gode virkemidler i vår arts bestrebelse på å overleve, men vil ikke nødvendigvis estimere ”sannheten” (dvs. ”Ding an sich”). Men siden vi har levd og fungert evolusjonært i virkelighetens verden, er det mulig at noen få enkle evolusjonært testede forklaringsmodeller kan estimere ”sannheten” allikevel selv uten å forutsette ”fri vilje”. Forklaringsmodeller som ikke har gjennomlevd betydelige deler av menneskets evolusjonære historie eller som ikke har relevans for vår overlevelse, vil være helt meningsløse.

     Muligheten for å lykkes med våre handlinger begrenses av de rammebetingelser som virkeligheten setter. Visse handlinger er det mindre sannsynlig å lykkes med enn andre. Dette vil påvirke hva slags handlingsalternativ vi faktisk velger, men det forhindrer ikke det faktum at bevisstheten har evne til å velge å forsøke å utføre en tilsynelatende umulig handling. Det refereres her til et reelt, troverdig forsøk hvor handlingsutøveren genuint tror at han kan lykkes (ikke et tulleforsøk).

     Naturtvang er forhold ved virkeligheten som gjør at visse konsekvenser og tilhørende sannsynligheter er sterkt fordelaktige for valg av et gitt handlingsalternativ (f.eks. at vi må arbeide for å overleve). Naturtvangen vil selvsagt påvirke bevisstheten når den foretar handlingsvalg, men naturtvangen forandrer ikke bevissthetens grunnleggende egenskaper, og fri vilje er en slik egenskap. Dersom man skal fjerne den frie vilje, må man f.eks. slå en person så hardt i hodet at han blir hjerneskadet, og bevisstheten blir helt/delvis ødelagt. Det at vi ”må” arbeide (for å overleve) er helt naturlig og har ingenting å gjøre med at bevisstheten er så ødelagt at den ikke er i stand til å foreta valg mellom handlingsalternativer, og da er ikke den frie vilje redusert.

 

 

2.5.1  Virkeligheten begrenser realismen i handlinger, men ikke den frie vilje

 

Jeg vil fly, men ingen andre mennesker har noen gang klart å fly med egne lemmer. Men jeg har fri vilje i den forstand at jeg kan forsøke å utføre de handlinger som er nødvendige for å kunne fly (genmanipulering kanskje?). Jeg ønsker å løpe 100 meter på 9 sekunder, men intet menneske har noen gang løpt så fort. Men jeg har fri vilje til å forsøke å løpe så fort. En sønn av en voldelig boms har fri vilje til å forsøke å bli en respektabel samfunnsborger, og det er realistisk sett ikke umulig. Men sannsynligheten for at han skal bli en boms selv er betydelig større enn sannsynligheten for at sønnen til en lege skal bli det.

       En person som har lyst til å reise til en fjern stjerne i morgen, kan teoretisk sett velge å forsøke å utføre dette handlingsalternativet. Men på grunn av teknologiske begrensninger i dagens virkelighet kan vi i praksis si at han sikkert ikke vil lykkes. Og forvissningen om dette gjør det ekstremt usannsynlig at han vil forsøke. Teoretisk sett kan denne personen i framtiden forsøke å forandre virkeligheten ved å finne opp den teknologien som øker sannsynligheten for å lykkes med en slik reise.

       En kvinne forsøkes voldtatt av en stor, sterk mann. Kvinnen innser med sin fornuft at dersom hun kunne slå ham slik at han besvimte, ville hun slippe den svært ubehagelige opplevelsen som en voldtekt er. Hun kan bruke sin bevissthet til å velge å forsøke å slå ham i svime, men i praksis kan vi med sikkerhet si at hun ikke vil lykkes fordi hun er for fysisk svak. Den nåværende virkelighet begrenser hennes realistiske muligheter til å lykkes. Forvissningen om dette gjør det usannsynlig at hun vil forsøke. I framtiden kan hun forsøke å endre på virkeligheten ved å trene kampsport slik at hun kan ha realistiske forventninger om slå ut en voldtektsforbryter neste gang.

       En tredje person har lyst til å kjøpe ny Ferrari, men han har ikke så mange penger, og banken vil ikke gi ham lån. Men han kan forsøke å prute ned prisen til 100 kroner, og dermed kjøpe bilen. Men den nåværende virkelighet begrenser hans realistiske muligheter til å lykkes med bilkjøpet. Forvissningen om dette gjør det ekstremt usannsynlig at han vil forsøke. Men i framtiden kan han jobbe mer og spare mer, og dermed endre virkeligheten, slik at han i framtiden kan kjøpe denne Ferrarien.

       Noen deler av virkeligheten kan en person endre relativt enkelt på, mens andre deler av virkeligheten kan et gitt enkeltindivid i praksis ikke endre på. Den virkeligheten som et individ på et gitt tidspunkt har som rammebetingelse, kommer således både som en konsekvens av eksterne forhold og som en konsekvens av valg som individet har gjort tidligere i livet.

 

Det individuelle mennesket har ubegrenset fri vilje i den forstand at han alltid kan velge å forsøke å utføre et hvilket som helst handlingsalternativ som han er i stand til å tenke ut, men den til enhver tid eksisterende virkelighet vil sette grenser for hva slags handlingsalternativ han realistisk sett kan lykkes med, og dette vil påvirke handlingsvalget. Slik sett kan vi snakke om en disponerende determinisme (se avsnitt 2.5.4) som supplerer vår frie vilje.

       Det er umulig ”å velge å utføre en handling”. Handlingsvalget er noe som gjøres i bevisstheten, og bevisstheten kan ”velge å forsøke å utføre en handling”. Like etter handlingsvalget (vi tenker oss at bevisstheten kan ombestemme seg til like før handlingsutøvelsen starter) kommer ”forsøket på å utføre handlingen”. Dette forsøket utføres av nervesystem og muskler, og så vil det etter hvert vise seg om man lykkes i forsøket på å utføre handlingen.

 

 

2.5.2  Dyr og ”fri vilje”

 

Når løven Simba ser en sebra, er det et instinkt i ham som sier at dette er mat. Simba har observert at foreldrene har relativt kort avstand til sebraen når de setter inn angrepet. Gjentatte slike observasjoner og etter hvert egne erfaringer har lært Simba at han må sørge for kort avstand til byttet før han angriper. Slik lærdom raffinerer Simbas jaktegenskaper, som ligger i det genetiske instinktet, og han blir en bedre jeger enn om han ikke hadde fått jakttrening. Simba må vurdere om han skal angripe når han er 10, 15 eller 20 meter unna byttedyret. Det er ingen genetisk automatikk som kopler inn akkurat når løven er 12,37 meter fra byttedyret.

 

I denne sammenheng har løven et visst valg, og løvens bevissthet har således en viss evne til å velge mellom handlingsalternativer i den hensikt å oppnå lykke og unngå ulykkelighet; en viss grad av fri vilje. Men valgmulighetene er sterkt begrenset av at løven har et nærmest nulldimensjonalt tidsperspektiv for sine handlingsvalg; dvs. at løven bare kan velge mellom handlingsalternativer i den hensikt å maksimere lykke og å minimalisere ulykkelighet i nåtid; langsiktig tankegang i det livslange løp er ikke en del av løvens natur. Således blir det umulig for løven å initiere en teknologisk evolusjon siden det krever avansert tankegang utover nuet (samt fingerferdighet og språk). Løven kan ikke trosse sine instinkter, bare vurdere hvilket instinkt den skal velge å følge på hvilken måte og mot hva i den hensikt å oppnå mest lykke eller minst ulykkelighet i nåtid. Løven har ikke evne til å vurdere om den vil generere mer lykke i sitt livslange løp ved å unnlate å følge de kortsiktige instinktene (f.eks. ved begynne å dyrke korn i stedet for å jakte på sebraer). Løven kan aldri velge å forsøke å utføre det handlingsalternativ ”å forsøke å reise til månen” fordi dens genom impliserer en så lav hjernekapasitet at løven aldri kan fatte måne, rakettmotor eller landingsfartøy siden dette krever langsiktig intelligent tenkning både i fortid og framtid utover nåtid. Dessuten må sannsynligvis fingerferdighet og språk være til stede på forhånd før en intelligent mutasjon vil bli framelsket i evolusjonen – det hjelper lite å ha en intelligent hjerne hvis man ikke har praktisk evne til å gjennomføre de teknologiske framskritt som hjernen tenker ut. Mennesket har teoretisk sett evne (frihet) til å velge å forsøke å utføre ethvert handlingsalternativ som den menneskelige hjerne kan tenke ut, og som bevisstheten samtidig genuint tror at individet kan lykkes med (selv om sannsynligheten for å lykkes ofte kan være svært liten). Dersom vi hypotetisk tenker oss et handlingsalternativ som den menneskelige hjerne ikke kan tenke ut (men om slike handlingsalternativer virkelig eksisterer, vet vi ikke), har mennesket ikke fri vilje til å velge dette. Tilsvarende gjelder for en løve, men vi mennesker vet at det foreligger en rekke handlingsalternativer som løver ikke kan tenke ut – nærmere bestemt de handlingsalternativer som krever avansert tankegang utover nuet og som derfor ikke impliseres av instinktene.

 

Rasjonalgaudismen antar således at en del dyr med nervesystem over en viss terskelverdi har en viss, men svært liten, evne til å velge mellom handlingsalternativer, og denne evnen er mindre svak desto mer avansert (høyerestående) dyrets bevissthet er. Det ses en svært moderat økning i ”fri vilje” fra fugler til sjimpanser, men en ekstrem økning i ”fri vilje” fra sjimpanser til mennesker. Dyrene har ikke signifikant grad av ”fri vilje” siden deres bevissthet er så begrenset at de er determinert til å være slaver av sine instinkter; de har bare insignifikant grad av ”fri vilje” i den forstand at de kan velge hvilket instinkt de skal følge og hva instinktene skal rettes mot i nåtid (skal en sulten og kåt hannløve velge å løpe etter hunnløven for å pare seg eller skal den jakte på sebraen for å få mat når de to dyrene viser seg samtidig for hannløven). Dyrs læring er en automatisk prosess hvor sammenkoplingen mellom to nevroner styrkes når aktivitet i det ene nevronet gjentatte ganger raskt etterfølges av aktivitet i det andre nevronet, og krever ikke intelligens eller signifikant grad av ”fri vilje” (Biegler, 2004). Et vesen har signifikant grad av fri vilje dersom det er i stand til å sette i gang en teknologisk evolusjon og derigjennom frigjøre seg fra sine naturlige instinkter. Det har blitt påvist at sjimpanser lager primitive spyd for å drepe byttedyr, og således er disse menneskeaper på grensen til å ha bittelite ”signifikant grad av fri vilje” (Pruetz & Bertolani, 2007). Vesener som kun lever på det automatisk instinktive plan uten bevisste følelser (amfibier og lavere) har overhodet ingen antydning til ”fri vilje”.

 

Biegler R. Network models of memory. NTNU Lecture. (2004) Spring, pp 2

 

Pruetz JD, Bertolani P. Savanna Chimpanzees, Pan troglodytes verus, Hunt with Tools. Current Biology (2007) 17, 412–417

 

 

2.5.3  Mennesket kan ikke velge sine verdier

 

Verdi er det en bevissthet ønsker å oppnå. Å oppleve lykke er den eneste verdi. For en bevissthet med evne til å foreta handlingsvalg blir verdi det som organismen forsøker å oppnå med sine handlinger. Følgelig er lykkeopplevelse den eneste drivkraft bak menneskelige handlinger. Vi snakker da om lykkeopplevelse for det enkeltindividet som utfører handlingen fordi det er enkeltindividet som er det eneste (humane) lykkegenererende element; nasjonen, rasen, familien, klassen har ikke evne til å registrere lykke. Dersom f.eks. nasjonen hadde vært et lykkegenererende element, ville det å generere lykke for nasjonen ha vært en drivkraft til handling. På tilsvarende vis som en muskelcelle er en slave for den menneskelige bevissthet for å bidra til at denne opplever lykke, ville det enkelte menneske ha vært en slave i nasjonen med den oppgave å sørge for at nasjonen opplevde lykke.

 

Når individet har foretatt et handlingsvalg, er det et bevis på at i øyeblikket like før han utførte handlingen, trodde han at det ikke eksisterte noe annet handlingsalternativ som var et bedre egnet ledd i strategien for å oppnå den ultimate verdi (= å maksimere summen av lykkeopplevelsene i det livslange løp). Det humane individ er således determinert til å forsøke å maksimere summen av lykkeopplevelsene i det livslange løp. Vi kan si at ”å søke lykke i det livslange løp” er det grunnleggende menneskelige ”instinkt”. Individet kan ikke handle annerledes enn det han tror medfører den ultimate verdi, men både subjektivt (i ettertid) og intersubjektivt (både i øyeblikket for handlingsvalget og senere) kan handlingen anses for lite formålstjenlig (se kapittel 3). Enkeltmennesket kan således ikke velge sine verdier, men har fri vilje til å vurdere hva han tror er de beste ledd/midler i strategien mot den ultimate verdi.

      Individet kan altså bare utføre egenlykkemotiverte handlinger. Egenlykkemotivasjon er en egenskap ved menneskets grunnleggende natur, og ikke en etisk dimensjon. Det finnes 3 typer av handlinger: primært, sekundært og tertiært egenlykkemotiverte handlinger. Alle disse handlingstypene kan være rasjonelle eller irrasjonelle av ulik grad. Siden beskrivelsen av egenlykkemotivasjon interagerer kraftig med etikken, omtales egenlykkemotivasjon i sin helhet under kapittel 3 om etikk.

 

 

2.5.4  Disponerende determinisme

 

En person A fengsles av et totalitært regime og kan således ikke klandres for at han ble satt i fengsel. Bevisstheten hans har de samme egenskaper som før han ble fengslet, inkludert evne til å velge mellom handlingsalternativer (fri vilje). Således har han evnen til å ta følgende handlingsvalg: ”Jeg vil forsøke å utføre de handlinger som skal til for å rømme fra fengslet.” Sannsynligheten for å lykkes med dette handlingsalternativet er kanskje liten, men det kan ikke sies å være praktisk umulig da det er en del eksempler på rømte fanger. Er det i en slik situasjon passende å si følgende? ”Hold kjeft og ikke klag! Du har jo fri vilje til å velge å rømme. Det er din egen feil at du sitter i fengsel.”

      En annen person B har blitt født i ekstrem fattigdom i slummen, med både dårlig mor, far og venner. I oppveksten, formelt sett fram til myndighetsalder men særlig i de yngste barneår, kan person B ikke sies å være ansvarlig at han lever under disse forholdene. Bevisstheten hans har de samme egenskaper som om han hadde levd i et kongelig slott, inkludert evne til å velge mellom handlingsalternativer (fri vilje). Således har han evnen til å ta følgende handlingsvalg: ”Jeg vil forsøke å utføre de handlinger som skal til for å komme ut av slummen og bli en vellykket forretningsmann.” Sannsynligheten for å lykkes med dette handlingsalternativet er kanskje liten, men det kan ikke sies å være praktisk umulig da det er en del eksempler på forretningsmenn som opprinnelig kommer fra slummen. Er det i en slik situasjon passende å si følgende? ”Hold kjeft og ikke klag! Du har jo fri vilje til å velge å jobbe deg ut av slummen. Det er din egen feil at du er slumbeboer.”

      Som de to ovennevnte eksemplene viser, er det ikke tilstrekkelig å henvise til menneskets frie vilje når det skal vurderes om en person har skyld i sin egen livssituasjon eller ikke. Det eneste vi kunne ha sagt, er at dersom mennesket ikke hadde hatt fri vilje, ville et individ ikke kunne ha hatt skyld i sin egen livssituasjon overhodet.

      For å vurdere om et individ har skyld eller ikke i sin egen tilstand, og i hvilken utstrekning skyld foreligger, innfører Rasjonalgaudismen begrepet ”disponerende determinisme”. Dette begrepet defineres som ”læren om den påvirkningskraft (elementer i) virkeligheten utøver på en bevissthets handlingsvalg”. En disponerende determinant er således et element i virkeligheten som påvirker en bevissthets handlingsvalg.

 

Et individ er determinert til å forsøke å utføre handlingsalternativer (H) i den hensikt å maksimere sin egen livslange lykkesum ut fra (1) sannsynlighetene (S) for at konsekvensene fra elementer i virkeligheten skal ramme ham og (2) hvilken verdi (V) disse konsekvensene kan forventes å ha for ham i det livslange løp (verdi = hvilken evne konsekvensene har til å påvirke hans livslange lykkesum); for mer om S- og V-verdiene se avsnitt 3.1.

      Et individ P står overfor et handlingsvalg. For hvert handlingsalternativ Hi (i = 1,2,..., ∞) eksisterer de samme mulige konsekvenser Kj (j = 1,2,..., ∞), og for hver Kj en tilhørende Sij og Vj. For hvert handlingsalternativ eksisterer den samme rekke av teoretisk mulige konsekvenser med de samme verdier, men det er sannsynlighetene for at konsekvensene skal inntreffe som avhenger av valget av handlingsalternativ. Størrelsene Sij og Vj er metafysiske parametere med eksistens i virkeligheten, men deres eksakte verdier er skjult for oss. Det er gjennom disse parametere at virkeligheten utøver disponerende determinisme på individet. Virkeligheten vil ha en determineringseffekt lik   på handlingsalternativet Hn. Jo større positiv verdi, desto større determineringseffekt vil virkeligheten ha på at individet P skal utføre handlingsalternativet Hn. Eksempler på elementer med lave determineringseffekter på gitte handlingsalternativer er ”fengselsopphold” og ”slumtilværelse” i eksemplene ovenfor; ”å vinne 10 millioner i Lotto” vil ha høy determineringseffekt på å kjøpe ny bil.

      Individets bevissthet har evne (fri vilje) til å vurdere hvilket potensial (Vj) konsekvensene har til å påvirke dets livslange lykkesum, og hvor stor sannsynligheten (Sij) er for at konsekvens Kj skal inntreffe for hvert handlingsalternativ (Hi). Og individet er determinert til å forsøke å finne disse Sij og Vj. De anslagene som individets bevissthet faktisk finner, kalles sij og vj.

      Parameterne Sij og Vj er metafysisk gitt og utenfor vår kontroll (se avsnitt 3.1). Det er således differansene |SijVj – sijvj| som individets bevissthet er ansvarlig for, og det er disse som legger grunnlaget for hvor stor skyld vi har for konsekvensene av et handlingsvalg. Jo mindre differansene er, desto bedre jobb har bevisstheten gjort. Jo større differansene er, desto dårligere jobb har bevisstheten gjort. Men når bevisstheten står overfor et handlingsvalg, er det ikke bare det framtidige valgte handlingsalternativet Hn som skal vurderes; alle handlingsalternativer Hi (i = 1,2,..., ∞) må vurderes. Derfor tillegges bevisstheten følgende totale bebreidelse/fortjeneste for et handlingsvalg:

 

 

Resten tilskrives andre mennesker og/eller tilfeldigheter (kaos).

 

Eksempel: Person A sitter nå i fengsel og skal sitte inne ett år til. Det faktum at han sitter i fengsel er en del av virkeligheten som påvirker sannsynligheten for å lykkes med å utføre handlingsalternativer, og fengselstilværelsen utelukker realistisk sett å lykkes med å dra til Mallorca innenfor et tidsperspektiv på ett år. Sannsynligheten (S1) for at et forsøk på å reise til Mallorca skal mislykkes er svært stor, og verdien (V1) av konsekvensene kan forventes å være sterkt negativ. Sannsynligheten (S2) for å lykkes i å rømme til Mallorca på ferie er liten, og verdien (V2) av konsekvensene kan forventes å være moderat positiv. Fengselsoppholdet har meget høy determineringseffekt (S1.V1 + S2.V2) på ”å ikke forsøke å dra til Mallorca” det nærmeste året.

      Han har teoretisk sett har fri vilje til å velge si og vi slik at S(si.vi) blir fordelaktig for rømningsforsøket. Men dersom han skulle velge slik, er det fordi bevisstheten tror at den har funnet de best tilnærmede verdier for Si og Vi, og i så fall har bevisstheten bedrevet dårlig tenkning.

 

2.5.4.1  Tidsperspektivet

 

Virkeligheten kan ha så lav determineringseffekt på Hn innenfor et tidsperspektiv på a tidsenheter at Hn (realistisk sett) utelukkes. Men virkeligheten kan innenfor et tidsperspektiv på b tidsenheter (b>a) ha så mye høyere påvirkningseffekt at Hn blir et realistisk handlingsalternativ. Dersom vi forholder oss til et tidsperspektiv på 0 tidsenheter (t = 0), vil virkeligheten utelukke alle handlingsalternativer med 100 % sikkerhet. Når t = 0,0000001 sekunder, vil virkeligheten for alle praktiske formål utelukke alle handlingsalternativer. Når t = 1 uke, vil virkeligheten utelukke en rekke handlingsalternativer, mens andre kan være realistiske.

 

 


 

3.  Etikk

 

 

Moral er et sett av normer og prinsipper til veiledning for menneskers handlinger. Etikk er den grenen av filosofien som beskjeftiger seg med å oppdage og definere slike sett av normer og prinsipper. For at moral skal gi noen mening ut fra denne definisjonen, må man stille følgende grunnleggende spørsmål: Hva er formålet med et menneskes handlinger? Når vi har definert dette formålet, er det meningsfylt for etikken å stille spørsmålet om hva slags normer og prinsipper (moral) mennesket skal bygge på for å oppnå dette formålet på best mulig måte.

 

 

3.1  Metafysisk utgangspunkt for rasjonell etikk

 

For at det skal være meningsfylt å snakke om moral kontra umoral, må bevisstheten ha evne til å velge mellom handlingsalternativer (fri vilje). Dette har vi fastslått gjennom aksiom 2. Det eneste som er verdt å trakte etter, er lykke (avsnitt 2.2.2.2). Enkeltindividet er det eneste humane element som har lykkeregistrerende bevissthet med evne til å foreta handlingsvalg – nasjonen, rasen eller klassen har ikke slik bevissthet. Formålet med et menneskes liv er å maksimere sin egen lykke med hele livet som spennvidde. Menneskets moralske prinsipper/normer skal derfor veilede et enkeltindivid fram til å maksimere sin egen lykke i det livslange løp. Enkeltindividet er determinert til å forsøke å nå denne ultimate verdi, men hvilke normer og prinsipper som det skal bruke, er ikke gitt (se avsnitt 2.5.3).

 

Når et menneske skal foreta et handlingsvalg Qu i en gitt sammenheng, må mennesket foreta en vurdering av hva slags effekt de aktuelle handlingsalternativer Hi (i = 1,2,..., ∞) vil kunne ha på summen av livslykken. Mennesket må stille seg spørsmålet: ”Hva slags konsekvenser forventer jeg at handlingsalternativ Hi har” og ”hvilken verdi (=grad av lykke) vil konsekvensene av dette handlingsalternativet forventes å ha for meg i det livslange løp” og ”med hvilken sannsynlighet vil konsekvensene inntreffe”. Vi kan med et samlebegrep kalle disse faktorene for drivkraften til å velge akkurat det handlingsalternativet.

 

For hvert handlingsalternativ Hi (i = 1,2,..., ∞) eksisterer de samme mulige konsekvenser Kj (j = 1,2,..., ∞), og for hver Kj en tilhørende Sij (virkelighetens sannsynlighet, ”Ding an sich”, for at konsekvens Kj skal inntreffe ved utførelse av handlingsalternativ Hi – dvs. sannsynligheten som handlingsutøveren optimalt sett burde forutse på tidspunktet for handlingsvalget) og Vj (verdien av konsekvens Kj for handlingsutøveren som han optimalt sett burde forutse på tidspunktet for handlingsvalget – ikke hva han tror om verdien på forhånd). Selv om vi hadde kjent alle faktorer som innvirker under utførelsen av et handlingsalternativ, kunne vi på tidspunktet for handlingsvalget ikke med absolutt sikkerhet ha beregnet konsekvensene på grunn av kvantemekaniske usikkerhetseffekter. På det tidspunktet foreligger derfor ikke konsekvensene som ”Ding an sich”. I tillegg kan handlingsutøveren realistisk sett aldri ha kjennskap til alle faktorer som virker inn under utførelsen av et handlingsalternativ. Derfor må vi forholde oss til sannsynlighetene Sij.

 

Ut fra ovenstående vil forventet lykkeeffekt (Rui) av å velge å utføre handlingsalternativet Hi ved handlingsvalg Qu være definert ved:

 

 

når vi antar at handlingsalternativet har uendelig mange teoretisk mulige konsekvenser (for svært mange av disse konsekvensene vil sannsynligheten for fullbyrdelse i praksis være null, slik at vi i praksis kan si at handlingsalternativet har et endelig antall realistiske, mulige konsekvenser).

 

Handlingsutøveren vil i forbindelse med handlingsvalget Qu alltid velge det handlingsalternativet som han tror har høyest R-verdi. Det eksisterer et handlingsalternativ Hx (”Ding an sich”) hvis forventet lykkeeffekt, Rux, er større enn eller lik Rui for alle i = 1,2,...., ∞. Handlingsutøveren ønsker å finne dette handlingsalternativet Hx. Han kjenner ikke Vj og Sij, og må derfor så godt som mulig estimere disse ut fra den virkelighet som eksisterer på tidspunktet for handlingsvalget Qu i den hensikt å finne handlingsalternativ Hx. De verdiene han vurderer seg fram til, er henholdsvis vj og sij (Ding für mich). Drivkraften til å velge et handlingsalternativ Hi for i = 1,2,...., ∞ er derfor:

 

 

Han vil velge det handlingsalternativ Hy som kommer ut med størst M-verdi (Muy) (drivkraft), og handlingsutøveren tror på tidspunktet for handlingsvalget at Hy= Hx. Dersom det finnes andre handlingsalternativer som også kommer ut med M-verdi lik Muy, foretar bevisstheten en ”loddtrekning” mellom disse.

 

Hvor godt handlingsutøveren har tenkt ved vurderingen av handlingsalternativ Hi i forbindelse med handlingsvalget Qu er gitt ved:

 

og jo mindre denne differansen er, desto bedre har han tenkt. Men siden Sij og Vj er ”Ding an sich”-verdier, kan vi sjelden med absolutt sikkerhet beregne denne differansen (bortsett fra i enkel spillteori).

      Men handlingsutøveren skal ikke bare vurdere ett handlingsalternativ, men alle Hi for i = 1,2,...., ∞. Hvor godt handlingsutøveren har tenkt i forbindelse med hele handlingsvalget, Qu , er derfor gitt ved:

 

 

Jo mindre Gu er, desto bedre har tenkningen i forbindelse med handlingsvalget Qu vært.

      Når vi i ettertid skal vurdere i hvilken utstrekning en person har foretatt et rasjonelt handlingsvalg, må vi ta utgangspunkt i de konsekvenser som handlingsutøveren kunne forutse på tidspunktet for handlingsvalget, og ikke de konsekvensene handlingen faktisk viste seg å få i ettertid. Dersom en person har foretatt en optimal tankemessig vurdering for å finne handlingsalternativet Hx med høyest R-verdi, har personen per definisjon foretatt et maksimalt rasjonelt handlingsvalg.

 

Handlingsutøveren skal foreta svært mange handlingsvalg gjennom livet (antallet er satt lik n). Når han konsekvent gjennom livet foretar optimale tankemessige vurderinger for å finne handlingsalternativene med størst R-verdi for hvert handlingsvalg han tar, har personen et maksimalt rasjonelt handlingsmønster (se avsnitt 3.3 og 3.4). Glife defineres som summen av alle feilvurderinger i forbindelse med alle hans handlingsvalg gjennom hele livet. Jo mindre Glife blir, desto bedre total tenkning gjennom livet har handlingsutøveren bedrevet:

 

 

Alle mennesker er determinert til å forsøke å velge handlingsalternativer slik at Glife blir minst mulig (se avsnitt 2.5.3).

 

 

3.1.1  Rasjonalgaudistisk etikk kontra filosofisk ”korrekt” etikk

 

Rasjonalgaudismens etiske prinsipp er å maksimere summen av handlingsutøverens (individets) lykkeopplevelser i det livslange løp ved å minimalisere verdien av Glife etter prinsippene som er beskrevet i avsnitt 3.3 og oppsummert i avsnitt 3.4, som grunnleggende sett har det samme innhold som de prinsippene som naturvitenskapen bygger på (se avsnitt 1.5). Handlinger som er utført på basis av disse normer og prinsipper er moralske ut fra Rasjonalgaudistisk etikk. Man kan være heldig å generere mer total livslykke ved å bruke andre filosofiers prinsipper, men Rasjonalgaudismens etiske retningslinjer vil maksimere sannsynligheten for å minimalisere Glife og derved maksimere sannsynligheten for å skape mest mulig total livslykke.

      Dette kan sammenliknes med en skiflyvningskonkurranse i Planica. Alle hopperne ønsker å hoppe 250 meter, men de kan ha ulik strategi for å nå dette målet. God trener, god trening basert på egne og andres erfaringer med skihopping samt implikasjoner av vitenskapelige teorier for aerodynamikk vil være viktige elementer i en rasjonell strategi for å maksimere sannsynligheten for å hoppe 250 meter. Andre strategier kan være å satse på flaks og gode vindforhold, bønn til Gud eller å drikke seg full for å føle seg bedre enn man er. Man kan vinne ved å benytte slike strategier, men sannsynligheten for å lykkes er signifikant større ved å bruke den førstnevnte, rasjonelle strategien.

 

Begrepet ”rasjonell handling” brukes i denne boken for å beskrive en handling som er basert på en god tankemessig vurdering. Et maksimalt (100 %) rasjonelt handlingsvalg inntreffer når en person har foretatt en optimal tankemessig vurdering for å finne handlingsalternativet med høyest forventet lykkeeffekt (R-verdi). Handlinger kan således ha ulike grader av rasjonalitet. Begrepet ”irrasjonell handling” brukes for å beskrive en handling som er basert på en dårlig tankemessig vurdering. Et maksimalt irrasjonelt handlingsvalg inntreffer når handlingsutøveren overhodet ikke tenker i forbindelse med et handlingsvalg, f.eks. handler fullstendig tankeløst innsauset i rus. Handlinger kan således ha ulike grader av irrasjonalitet.

 

Av ”korrekte” filosofer blir det sagt at et rasjonelt handlingsmønster består i å:

 

 

(1)

Undersøke om det er assosiert et etisk påbudt handlingsalternativ med den foreliggende handlingsvalgssituasjonen; i så fall skal dette velges prompte uten videre vurderinger, og (2) og (3) blir uaktuelle.

 

(2)

Spørre seg om hvert av de mulige handlingsalternativene er etisk forbudt – vanligvis ut fra en altruistisk moralkodeks. Hvis et handlingsalternativ er etisk forbudt, skal man ikke gå videre til (3), men forkaste dette alternativet. Hvis det er etisk tillatt, skal man gå videre til (3).

 

(3)

Undersøke om det er verdiprofitabelt i forhold til de andre mulige handlingsalternativene ut fra en sannsynlighet-konsekvens-verdi vurdering (se avsnitt 3.1). Dersom det så er, skal dette handlingsalternativ velges.

 

Men spørsmålet er: Hvorfor skal man godta det etiske forbudet eller påbudet dersom det å ikke akseptere det er signifikant mer verdiprofitabelt? Hva er drivkraften til å godta det etiske forbudet eller påbudet? Er det frykten for å få straff (fra en gud, myndigheter, slekt, venner) dersom man ikke godtar det? I så fall er dette inkludert i (3) og har ikke noe med den (non-verdiprofittorienterte) etiske vurderingen i (1) og (2) å gjøre – så den forklaringen holder ikke.

      Da er det nærliggende å følge Kant: Man skal godta det etiske forbudet/påbudet gjennom en indre pliktfølelse. Men denne pliktfølelsen må man på et eller annet tidspunkt ha valgt å implementere i sin hjerne – eventuelt under (ofte sterk) påvirkning av foreldre, myndigheter, prester o.l.

      Neste spørsmål blir da: Hvorfor skal man godta implementeringen av denne pliktfølelsen i sin bevissthet (man har fri vilje til å velge å ikke implementere den, eller velge å kaste den ut – selv om sistnevnte kan være noe vanskelig)? Hva er drivkraften? Forrige spørsmål har egentlig bare blitt utsatt i tid. Det eneste fornuftige svar er at drivkraften til å godta dette er at man forventer å generere signifikant mer verdier gjennom livet ved å implementere pliktfølelsene enn ved å ikke implementere dem. Da vil det nok være en god del av de vanlige pliktfølelsene som ikke bør implementeres; nærmere bestemt de irrasjonelle pliktfølelsene i avsnitt 3.9.1. Man bør altså implementere de – og bare de – pliktfølelsene som maksimerer sannsynligheten for å skape mest mulig verdi i det lange løp. Men da er vi igjen tilbake til at drivkraften er inkludert i (3), og således er det siste instans bare er (3) som er relevant.

 

Det eneste logiske er således å fusjonere (1), (2) og (3), og si at menneskets etiske retningslinje skal være å veilede seg selv fram til å maksimere sin livstotale verdiprofitt (og å oppleve lykke er den eneste formen for virkelig verdi). Man kan velge mellom en rekke moralkodekser. Det rasjonelle valget må være å velge den kodeksen som gir størst sannsynlighet for å maksimere livslykkesummen; dvs. Rasjonalgaudistisk moralkodeks.

 

 

3.2  Moralske og umoralske handlinger

 

Dersom et menneske utfører en handling uten å foreta en god vurdering (se avsnitt 3.1.1), har personen utført en lite rasjonell handling. En slik handling kan selvsagt i ettertid vise seg å få positive konsekvenser for personen. Men sannsynligheten for at et slikt handlingsmønster i det livslange løp skal maksimere lykken til personen, er liten. Et slikt handlingsmønster er per definisjon umoralsk. Dersom et individ foretar et handlingsvalg uten å tenke, har vedkommende allikevel tenkt på et eller annet tidspunkt forut for handlingsvalget (bortsett fra rent instinktive og refleksive handlinger), nemlig tenkt seg fram til det resultat at han ikke skal tenke i forbindelse med det omtalte handlingsvalget (det kan f.eks. fortone seg for slitsomt). Slik sett er selv en tilsynelatende tankeløs handling i en viss grad basert på tankemessige vurderinger. Men vi velger allikevel å definere en irrasjonell handling som en handling som er basert på en dårlig tankemessig vurdering. Ofte kan fravær av tenking være et dårlig valg, men dersom en løve plutselig står rett foran en, bør man følge sitt fluktinstinkt i stedet for å sette seg ned å tenke.

       Det er gradsforskjeller på det å vurdere dårlig, og jo dårligere vurdering desto større sannsynlighet for ulykkelighet. Så dersom det kan påvises at en person (sett ut fra den virkelighet som eksisterte i tilknytning til handlingsvalget) vurderte noe dårlig, har han utført en noe umoralsk handling (fra 0 % umoralsk til 100 % umoralsk). Se også avsnitt 3.5 og 9.3.

 

Ut fra det som er skrevet hittil i dette kapittelet, kunne man kanskje tro at umoralen ligger i å velge å utføre en handling som handlingsutøveren forventer skal gi lavere langsiktig lykke enn hva alternative handlinger forventes å gjøre (dvs. som kommer ut med lavere M-verdi enn alternativene). Men dersom et individ foretar en vurdering og velger et handlingsalternativ framfor et annet, viser det at han tror, bevisst eller ubevisst, (i hvert fall på tidspunktet for handlingsvalget) at det valgte handlingsalternativet er det som vil bidra best mulig til å maksimere livslykken (se avsnitt 2.5.3).

      Slik sett går det aldri an å velge et handlingsalternativ som handlingsutøveren (på tidspunktet for handlingsvalget) tror gir lavere livslykke enn en alternativ handling gitt den virkelighet som eksisterer (se avsnitt 2.5.4 og 3.2.1). Men det kan ha vært en til dels grov feilvurdering med i bildet (personen overvurderte kanskje verdien av en konsekvens). Det er feilvurderinger av de forventede lykkeeffektene (R-verdiene) sett i forhold til den eksisterende virkelighet som gjør en handling umoralsk. Lærepenger i form av konsekvenser av feilvurderinger må man da bruke som erfaringsgrunnlag når man senere i livet står framfor andre handlingsvalg (se avsnitt 3.3.1). Moralsk eller umoralsk handling avhenger av hvor god vurdering handlingsutøverens bevissthet gjorde i forbindelse med handlingsvalget – ut fra den virkelighet som da eksisterte – i å forutse handlingens forventede lykkeeffekt (R) for handlingsutøveren selv gjennom hans forventede livsløp.

 

 

3.2.1  Bevisst lykkeuprofitable handlingsvalg er umulig

 

En person sier kort tid etter et handlingsvalg at han tror han ville ha generert større livslykkesum ved å utføre handlingsalternativ H1 enn H2, men så utførte han allikevel H2. Hvorfor valgte han da dette handlingsalternativet? Like etter (kanskje også før, og lenge etter) handlingsvalget trodde han at det ville være mer lykkeprofitabelt å utføre H1, men akkurat på tidspunktet for handlingsvalget trodde han at H2 var et bedre egnet ledd i strategien for å maksimere livslykkesummen. Grunnen til dette er ofte at man i selve handlingsvalgssituasjonen tillegger kronologisk nærliggende konsekvenser større absoluttverdier enn hva det i virkeligheten er grunnlag for. For å unngå slike feilvurderinger er det viktig å skjerpe en rekke av dydene, særlig selvdisiplin, tålmodighet, selvtillit og mot (se avsnitt 3.3.4).

      En annen person innser over en lang periode at han vil kunne forvente å øke sin livslykkesum betydelig dersom han utfører handlingsalternativ H, men han velger å unnlate å utføre H i hele denne perioden. Grunnen til dette kan være at han på hvert mulig tidspunkt for valg av H tror at han vil generere litt mer livslykkesum dersom han utsetter handlingsvalget en smule. Til slutt har kanskje virkeligheten endret seg slik at han ikke lenger kan bruke H som et rasjonelt virkemiddel for å øke livslykkesummen. I dette eksemplet bør personen søke å skjerpe dyden besluttsomhet (se avsnitt 3.3.4).

 

 

3.2.2  Kan dyr handle moralsk?

 

Ut fra introduksjonen til dette kapittelet og avsnitt 3.1 er moral er et sett av normer og prinsipper til veiledning av et vesens handlinger. For at moral skal gi noen mening ut fra denne definisjonen, må man stille følgende grunnleggende spørsmål: Hva er dyrets formål med sine handlinger ut fra dets grunnleggende natur? Når vi har besvart dette spørsmålet, er det meningsfylt for filosofigrenen etikk å forsøke å besvare spørsmålet: ”Hvilke normer og prinsipper (moral) skal dyret bygge på for å oppnå dette formålet på best mulig måte?”

      Det eneste som er verdt å trakte etter for et hvilket som helst vesen, er lykke. Formålet for et lykkeregistrerende dyr er å maksimere sin egen umiddelbare lykke (eller minimalisere sin egen ulykkelighet) på grunnlag av sine instinkter. Når filosofigrenen etikk skal besvare ovenstående spørsmål, er svaret direkte gitt av dyrets grunnleggende natur: Dyret kan bare bruke instinktene til veiledning av utførelse av sine handlinger – andre alternativer eksisterer ikke. Følgelig er dyrets instinkter dets moralske retningslinje. Siden dyret er determinert til å følge sine instinkter, utfører et lykkeregistrerende dyr bare moralske handlinger. Et dyr kan ikke utføre umoralske handlinger. Et dyr tar således ikke moralske valg. Et dyr som ikke har evne til å oppfatte lykke og ulykkelighet, har ingen verdier eller formål, og begrepet ”moral” blir like meningsløst for et slikt dyr som for en stein som faller mot bakken.

      Høyerestående dyr har en viss, men svært liten, evne til å velge mellom handlingsalternativer, men vi sier at denne evnen er insignifikant siden den er bundet av instinktene (se avsnitt 2.5.2). Således kunne man teoretisk sett si at slike dyr har en viss evne til å skille mellom moralsk og umoralsk handling, men for alle praktiske formål kan denne evnen betegnes som insignifikant.

 

 

3.2.3  Kan organisasjoner handle moralsk?

 

Organisasjoner (i denne sammenheng inkluderes bedrifter) har ikke bevissthet med evne til å generere egen lykke og har således ikke direkte evne til å handle moralsk, men det eksisterer en indirekte vinkling. Organisasjoner har visse formål, som direkte eller indirekte er uttrykt gjennom deres vedtekter (se avsnitt 5.4). Disse uttrykker hva dens medlemmer, eiere eller stiftere ønsker å oppnå gjennom organisasjonen, som igjen er virkemidler i bestrebelsene på å maksimere deres totale livslykkesum. Det vil således være rasjonelt å ha etiske retningslinjer direkte eller indirekte nedfelt i organisasjonens vedtekter hvor tankegangen er at dersom retningslinjene etterfølges av de ansatte, eiere, ledere, medlemmer o.l., vil det på en optimal måte bidra til å fremme formålet. Den enkelte aktør kan velge å inkludere de etiske retningslinjene i sin moralkodeks, og vanligvis bør han gjøre så; hvis han handler mot dem, foreligger kontraktsbrudd (se avsnitt 5.3.1). Konsekvensene av å handle mot retningslinjene bør være av en slik karakter at den enkelte aktør avskrekkes fra å gjøre så; det kan være direkte konsekvenser av kontraktsbrudd (se avsnitt 5.3.1.1) eller ulike sosiale ubehageligheter. Det kan også være rasjonelt for den enkelte aktør å opprette pliktfølelse mot å krenke de etiske retningslinjene (PMI – se avsnitt 3.9.1.1) slik at han får dårlig samvittighet ved tanken på å bryte reglene.

 

 

3.3  Konkrete etiske retningslinjer

 

 

I avsnitt 3.3 og 3.4 skal vi se hvordan verdien av Glife (se avsnitt 3.1) skal minimaliseres gjennom en rasjonell betraktning av handlingsalternativer og handlingsvalg; det vil si vi skal se mer konkret på hvordan et individ bør gå fram for å maksimere sannsynligheten for å oppnå størst lykkesum i det livslange løp (å generere egen lykke etter døden anses for umulig).

 

 

3.3.1  Den hypotetisk-deduktive metode som etisk rettesnor

 

 

3.3.1.1  Direkte vurdering av sannsynligheter og konsekvenser

 

Når en person står i en situasjon hvor det kreves valg av handling, må han ta utgangspunkt i egne og andres tidligere erfaringer i bestrebelsene på å estimere forventet lykkeeffekt (R-verdi) i de foreliggende handlingsalternativer. Ut fra hvor positiv eller negativ verdi konsekvensene av historisk valgte handlingsalternativer faktisk fikk og hvor ofte disse konsekvenser inntraff, kan utøveren estimere S- og V-verdiene for konsekvensene av de ulike handlingsalternativene i den nye handlingsvalgssituasjonen. Etter å ha estimert disse S- og V-verdiene, kan han estimere de ulike handlingsalternativers R-verdi, og deretter velge å utføre handlingsalternativet (Hy) med størst antatt R-verdi. Hypotesene er da at Syj = syj og Vj = vj for alle j = 1,2,…..∞, og dermed at Rx = My slik at Hy er det beste handlingsalternativet (se avsnitt 3.1). Heri ligger også implisitt en induksjon av den hypotese at handlingsalternativet Hy vil være det beste valget i situasjoner som likner meget på den situasjonen han nå er i (se også avsnitt 3.3.1.2). Utførelsen av handlingsalternativ Hy (eksperiment) kan delvis ses på som en testing av de ovenfor nevnte hypotesene. Konsekvensene som handlingen faktisk fikk, kan delvis ses på som resultater som kan detronisere, svekke eller styrke hypotesen, og er med på å danne erfaringsgrunnlaget når han (og andre) står overfor handlingsvalg senere i livet. Dersom vi betrakter de konsekvensene (Kj for alle aktuelle verdier av j) av det valgte handlingsalternativ som fikk mer positiv effekt enn forventet, vil hypotesene neste gang bli at Syj = syj+∆syj, og/eller at Vj = vj+∆vj. Dersom vi betrakter de konsekvensene (Kj for andre aktuelle verdier av j) av det valgte handlingsalternativ som fikk mer negativ effekt enn forventet, vil hypotesene neste gang bli at Syj = syj-∆syj, og/eller at Vj = vj-∆vj.

 

3.3.1.2  Assosiasjonsbaserte handlingsvalg

 

Når en person gjentatte ganger utfører samme type vellykkede handlingsalternativ som svar på samme type handlingsvalgssituasjon, vil hjernen deretter assosiere denne typen handlingsvalgssituasjon med dette handlingsalternativet. Jo flere ganger handlingsutøveren utfører samme type handlingsalternativ med vellykket resultat når han står overfor tilsvarende handlingsvalgssituasjon (eller observerer at andre utfører), desto sterkere blir den positive assosiasjonen i hjernen mellom den type handlingsvalgssituasjon og den aktuelle type handlingsalternativ. Denne type handlingsalternativ, som svar på den gitte type handlingsvalgssituasjon, har motstått signifikante forsøk på detronisering. Dersom handlingsutøveren har gjentatte erfaringer med egne og andres mislykkede utføringer av en gitt type handlingsalternativ som svar på en gitt type situasjon som krever valg av handling, vil det oppstå en assosiasjon i hjernen mellom denne type handlingsvalgssituasjon og det å unnlate å utføre den aktuelle type handling. Etter hvert som individet blir eldre, vil det danne seg en stadig økende pool av slike assosiasjoner i hjernen.

      Bruk av slike assosiasjoner vil gi en implisitt men raskere vurdering av sannsynligheter, verdier og konsekvenser enn om man skulle vurdere disse direkte for hvert mulig handlingsalternativ, og dermed kan også handlingsvalgene (ofte?) bli bedre og raskere. Hvilket handlingsalternativ som er estimert til å ha høyest R-verdi, ligger lagret i hjernen ferdig til bruk når dets assosierte handlingsvalgssituasjon oppstår, og følgelig slipper handlingsutøveren å tenke særlig mye når handlingsvalget skal tas. Dersom assosiasjonens styrke multiplisert med graden av likhet med den forestående handlingsvalgssituasjon overskrider en gitt terskelverdi, vil det assosierte handlingsalternativ automatisk utføres (hvis terskelverdien ikke overskrides, må metoden i avsnitt 3.3.1.1 benyttes). Bevissthetens frie vilje ligger i å vurdere (ut fra prinsippene avsnitt 3.3.1.1) hvor denne terskelverdien skal ligge, og dette er gjort forut for det forestående handlingsvalget. Jo bedre vurdering bevisstheten gjør av terskelverdien, desto mer moralsk/rasjonell er vurderingen, og jo mer moralske/rasjonelle blir de assosiasjonsbaserte handlingsvalgene som følger derav.

      Bruk av assosiasjonsbaserte handlingsvalg er således et rasjonelt virkemiddel for å minimalisere feilvurderingene, Gu, i forbindelse med det vilkårlige handlingsvalget Qu (se avsnitt 3.1), og dermed et rasjonelt virkemiddel i bestrebelsene på å minimalisere Glife, som altså er summen av alle feilvurderinger i forbindelse med alle handlingsvalg gjennom hele livet. De assosiasjonsbaserte handlingsvalgene kan noen ganger skje så lynhurtig at det framstår som intuisjon. Dersom assosiasjonen mellom handlingsvalgssituasjon og handlingsalternativ blir ekstremt sterk og valgsituasjonen inntreffer ofte, oppstår vanehandlinger (se avsnitt 3.7.1).

      Noen ganger kan vi være i en handlingsvalgssituasjon som bare likner litt på situasjoner vi selv tidligere har vært i eller som vi har observert at andre har vært i, men samtidig er det veldig vanskelig å direkte vurdere verdier og sannsynligheter av handlingsalternativenes konsekvenser. Da kan det noen ganger være bedre å hente fram en assosiasjon fra en erfart handlingsvalgssituasjon som er minst ulik den vi nå står overfor, i stedet for å vurdere sannsynligheter og konsekvenser i det vide og brede (i så fall må terskelverdien settes lavt). Tilsvarende vil være enda viktigere dersom vi står i situasjoner hvor vi ikke har tid til å foreta relativt tidkrevende vurderinger av verdier og sannsynligheter av handlingsalternativenes mulige konsekvenser.

 

Handlinger kan også utføres som en kombinasjon av assosiasjonsbaserte handlinger og ”vurderingshandlinger” hvor en gitt type handlingsvalgssituasjon er assosiert med en liten gruppe av handlingsalternativer. Når en konkret handlingsvalgssituasjon oppstår, vurderes verdier og sannsynligheter kun for disse handlingsalternativenes mulige konsekvenser, og man velger ett alternativ fra denne relativt lille gruppen ut fra prinsippene i avsnitt 3.1.

 

Som forklart i avsnittene 3.3.1.1 og 3.3.1.2 bruker mennesker den hypotetisk-deduktive metode i sine liv med prøving og feiling i den hensikt å maksimere lykken gjennom hele livet som en helhet. Enkelte mennesker kan ha flaks og generere masse lykke ved tilfeldigheter (finne 20 millioner kroner i en koffert i skogen). Men HDM er ”the safe way” for hvert enkeltindivid til å skaffe seg mest mulig lykke gjennom livet. I sum for alle mennesker over tid vil HDM være den metoden som vil fungere best i bestrebelsene på å maksimere lykken.

 

 

3.3.2  Handlingstyper som rutinemessig er umoralske

 

Det kan skapes assosiasjoner mellom et handlingsalternativ med høy grad av irrasjonalitet og en type handlingsvalgssituasjon. Dersom man begynner å stjele i situasjoner hvor det er lite sannsynlig å bli oppdaget, vil det lett kunne utvikle seg en assosiasjon mellom stjeling og situasjoner hvor det er mulig å stjele. Man får da et handlingsmønster av tyvaktighet. Statistisk sett vil man bli fakket en gang samtidig som handlingsmønsteret gir stor sjanse for å påføre seg negative sosiale sanksjoner. Ved vurdering av hva slags handlingsalternativ man skal utføre i en gitt situasjon, må man derfor også ta hensyn til hvilke handlingsmønstre (assosiasjoner) man kan forvente å utvikle – på godt og vondt.

 

I hvilken utstrekning kan Rasjonalgaudismen si noe om handlingstyper som konsekvent bør unngås?

      La oss se på tyveri som eksempel. Hvert enkelt tyveri er utført i forskjellige situasjoner, av forskjellige mennesker, med forskjellig utbytte osv. Men dersom vi tar for oss tyveri som begrep, kan vi si følgende: Tyveri er umoralsk med høy grad av objektivitet (se avsnitt 3.5). Grunnlaget for å si dette er empirisk testing (HDM): Dersom vi tar den gjennomsnittlige endring i livslykke som alle begåtte tyverier har påført tyvene selv, kan vi med ganske stor grad av sikkerhet anta at denne gjennomsnittlige endringen er negativ. Vi kan derfor ut fra empirisk testing si at tyveri har høy grad av umoralskhet på et trygt signifikansnivå. En annen måte å si det på er at hypotesen om at tyveri er umoralsk, har motstått så iherdige forsøk på detronisering at vi forfremmer hypotesen til en teori (læresetning, dogme), og derfor trenger den i praksis ikke utsettes for ytterligere empirisk testing. Således kan vi si at mord, voldtekt, voldsutøvelse, svindel og andre sterkt rettighetskrenkende handlingstyper er umoralske – så godt som uavhengig av handlingsvalgssituasjonen. Enda mer umoralsk vil det bli dersom man øker straffene for rettighetskrenkende handlinger og forbedrer oppklaringsmekanismene (se avsnitt 3.6.1 og 6.1.4). På tilsvarende vis blir narkotikabruk og alkoholmisbruk å anse for (i praksis) å være umoralske handlingstyper, selv om de ikke er rettighetskrenkende. En mekanisme for å unnlate å utføre slike handlinger er omtalt i avsnitt 3.9.1.1, og kalles PMI (pliktfølelse mot irrasjonelle handlinger). PMI vil kunne fungere som en inhibitor overfor negativt vanedannende assosiasjonsbaserte handlingsvalg.

 

Når man står foran et handlingsvalg og skal vurdere (”skanne” gjennom) de ulike mulige handlingsalternativene, bør man således stille følgende spørsmål for hvert handlingsalternativ: Er handlingstypen konsekvent umoralsk i henhold til de retningslinjer som står i dette avsnittet? Dersom svaret er ”konsekvent umoralsk”, unnlat å utføre handlingen; de situasjoner hvor slike handlinger bør utføres, er så sjeldne at et generelt råd er å glemme dette under normale forhold (se også avsnitt 3.6.1). Dersom handlingstypen ikke er konsekvent umoralsk, må man foreta en gjennomtenkning etter prinsippene i avsnitt 3.3.1.

 

 

3.3.3  Tie-break

 

Når en potensiell handlingsutøver står overfor et handlingsvalg, har vi pekt på at han må betrakte hva slags handlingsalternativer som historisk har gitt ham selv lykkelige konsekvenser. Han må også betrakte hva slags handlingsalternativer som har gitt andre mennesker lykkelige konsekvenser når de har utført tilsvarende handlinger, og han må ofte vektere disse betraktningene i retning av personlighetslikhet med seg selv. I dette avsnittet skal vi utlede prinsipper for handlingsvalg dersom slik informasjon er tvetydig eller i liten eller ingen grad finnes:

 

3.3.3.1  Livsforlengende handlinger

 

Enkeltindividets egen overlevelse er en forutsetning for å oppnå egen positiv lykke, og de faktorer som forøker overlevelsesevnen kan forventes å påvirke livskvaliteten i positiv retning. Dessuten vil man få lengre livslengde å summere lykke over. Derfor kan vi dedusere at det å utføre livsforlengende handlinger statistisk sett vil være lykkefremmende, og hva som er livsforlengende er mer objektivt enn hva som er lykkeforøkende. Følgende bør gjøres når vi står foran et handlingsvalg: Dersom det foreligger ingen eller lite historisk informasjon om konsekvenser av de aktuelle handlingsalternativene, eller dersom slik informasjon er tvetydig, bør man velge det handlingsalternativet som forventes å ha størst livsforlengende effekt. Det vil si at hvert individ bør etablere en positiv assosiasjon i hjernen mellom ”handlingsvalgssituasjoner med lite eller tvetydig historisk informasjon om konsekvenser” og handlingsalternativet ”livsforlengende handling” (se avsnitt 3.3.1.2).

      Å sortere ut livsforlengende handlinger gjøres ikke fordi vi slavisk skal utføre slike handlinger, men som en rasjonell prosedyre for å raskt lete fram potensielt gode handlingshypoteser. Ved å konsekvent følge regelen om å utføre livsforlengende handlinger vil selvmord aldri være rasjonelt, men det er ganske sikkert at selvmord i helt spesielle situasjoner kan være relativt sett lykkeprofitabelt. Dersom en livsforlengende handling i ettertid medfører sterkt negative konsekvenser, bør den type handlinger vurderes unngått ved framtidige handlingsvalg. Å spise appelsin er en potensielt livsforlengende handling, men du skal ikke fortsette å spise appelsin dersom det viser seg at du er sterkt allergisk.

     Eksempler på livsforlengende handlinger er å leve sunt, spise mye frukt og grønt, trimme og ikke røyke. Et annet eksempel følger her:

 

Mennesket som vellykket, skapende kraft: Arten Homo habilis skilte seg ut fra de tidligere menneskeapene ved å bruke redskaper. Grunnen til dette var den økte kapasiteten til fornuftig tenkning med påfølgende produksjon av redskaper. De genene som impliserte produksjon av våpen, hadde blitt framelsket i evolusjonen fordi våpen var gunstige for overlevelsen i konkurransen med andre primater og for effektiviteten i jakten på byttedyr. Det å produsere er således grunnlaget for menneskets eksistens. De genetiske endringene som gjorde tidlige menneskevarianter i stand til å produsere våpen og andre redskaper, og som virkelig hadde positiv betydning for artens overlevelsesevne, hadde også evolusjonært utilsiktede bivirkninger: Vi må anta et forhistorisk menneske følte lykke når han beskuet sitt nyproduserte våpen. Hvis han hadde følt nøytralitet eller ulykkelighet, ville drivkraften til våpenproduksjon ha blitt mindre, og artens overlevelsesevne ville ha blitt redusert. Når konkurrentene var (midlertidig) nedkjempet og man hadde tilstrekkelig mat for en stund, erindret de forhistoriske menneskene gleden ved å beskue sine nylagede våpen, og disse tidlige menneskene ønsket at denne lykkefølelsen skulle vedvare og forsterkes. De lagde derfor hulemalerier, smykker, musikk osv, og ble lykkelig gjennom å skape det de tenkte ut med sine hjerner (selvrealisering). Lykkefølelsen forventes å være enda sterkere dersom andre mennesker beundrer produktet. I prosessen fram til det ferdige produktet er det et gradvis stigende lykkenivå, hvilket impliserer positiv lykkefølelse i denne tiden (se avsnitt 9.1).

      Evolusjonsmessig betraktet er det derfor god grunn til å tro at selvrealisering impliserer lykkefølelse. Slik lykke kommer i tillegg til den lykke som potensielt ledsager produktets praktiske nytteverdi eller profitt. Skapende aktivitet kan være å lykkes i jobben, utvikle et nytt produkt, gjøre en forskningsoppdagelse, skape et godt hjem eller sosiale relasjoner.

      Den evolusjonære årsaken til at individet får lykkefølelse ved å utføre vellykket verdiskaping er forklart, men er handlingen et velegnet virkemiddel i bestrebelsene på å maksimere sannsynligheten for å oppnå høyest mulig livslykkesum? Statistisk sett har de med høyest inntekt (de mest produktive) høyere levealder enn de mer fattige. Høy produktivitet impliserer økt forventet levealder. Derfor er produktivitet en type av livsforlengende handling. Produktivitet er også en dyd (se avsnitt 3.3.4). Meningsmålinger viser også at mennesker blir langsiktig lykkelige når de lykkes med å få til noe. HDM og deduksjon fra menneskets grunnleggende natur fører således til samme konklusjon, hvilket styrker grunnlaget for å si at det er moralsk riktig å være et skapende menneske og umoralsk å velge å være et ikke-skapende menneske.

 

3.3.3.2  Sterk, kortsiktig, direkte lykkefølelse

 

Høyerestående dyr har evne til å registrere lykke/ulykkelighet fordi det har vært evolusjonsmessig gunstig (se avsnitt 2.2.2.1), og målet for det enkelte dyr er å maksimere sin egen umiddelbare lykke. Dyrene er ”maskiner” som DNA-molekylet ”bruker” for å maksimere sin totale masse i verden. Når et dyr utfører en handling som er gunstig med henblikk på å maksimere den totale masse DNA i verden, får dyret en umiddelbar lykkefølelse. I motsatt fall får dyret en umiddelbar ulykkelighetsfølelse. Siden dyr ikke har evne til rasjonalitet, utfører de nesten ”automatisk” de handlinger som er gunstig med hensyn på å maksimere den totale masse DNA i verden gitt det eksisterende miljø. Mennesket er også et resultat av evolusjon, men er et rasjonelt, lykkeregistrerende vesen. Dets mål er gjennom egen tenkning å maksimere sin egen lykke gjennom livet – ikke å være slave for DNA-molekylet. DNA lurer oss med sterk kortsiktig lykkefølelse for å få oss til å utføre handlinger som fører til maksimeringen av dets totale masse i verden. Enkeltindividet bør bruke sin rasjonalitet til å unngå å bli lurt av DNA-molekylets tyranni, og i stedet utføre de handlinger som gitt den foreliggende virkelighet vil maksimere sannsynligheten for å oppnå størst mulig livslykkesum.

      Siden sterk kortsiktig lykkeprofitt brukes av DNA-molekylet for å lure oss til å være dets slaver, bør vi være ekstra skeptiske til å utføre handlinger som forventes å gi sterk kortsiktig lykkeprofitt. Slike handlinger bør bare vurderes dersom de rasjonelt sett ikke er langsiktig uprofitable med hensyn på lykke. Hvis man har valget mellom handlingsalternativer som virker omtrent like rasjonelle (se avsnitt 3.1), bør man velge den handlingen som gir minst kortsiktig lykkefølelse. Det understrekes at vi kan bomme lykkemessig i det lange løp ved å ha et slikt forhold til handlinger som gir sterk, kortsiktig lykkeprofitt, men sannsynligheten for å feile er større dersom vi har et annet forhold til slike handlinger.

 

3.3.3.3  Handlingsvalg med mest mulig potensielt kontinuerlig bruk av HDM

 

HDMs grunnleggende natur er testing og feiling. Vi definerer begrepet ”fatal konsekvens”: En mulig konsekvens av en handlingshypotese som er av en slik karakter at den vil hindre testing av alternative hypoteser i framtiden dersom det skulle vise seg at konsekvensen virkelig inntreffer.

      En person foretar et handlingsvalg og velger handlingsalternativ (hypotese) H. En ikke usannsynlig negativ følge av handlingen er den fatale konsekvens X. Denne konsekvens er av alvorlig karakter, og han vil dra den med seg store deler av det gjenværende liv. Dersom X inntreffer, er H i praksis falsifisert, og han vil ønske å teste en alternativ hypotese. Basert på sin feilvurdering vil han kunne produsere en ny handlingshypotese i sin bevissthet rent teoretisk. Men han har ikke mulighet til å teste denne hypotesen i praksis siden X direkte hindrer ham i det, og han bli sittende fast i den falsifiserte hypotese. Vi kan kalle H for en ”dead-end” hypotese. Et banalt eksempel på dette er en person som tror han vil generere mer livslykke ved å kappe av seg begge beina enn å beholde beina. Mer realistiske eksempler er å gifte seg uten mulighet til skilsmisse eller å velge en president som diktator på livstid.

      Vi bør unngå slike ”dead-end”-hypoteser med mindre sannsynligheten for at deres fatale konsekvenser skal inntreffe er svært liten. Den logiske videreføringen av dette blir følgende: Det bør være en etisk retningslinje å utføre det handlingsalternativet som forventes å ha konsekvenser som tillater lengst mulige potensielle forgreninger av praktisk mulige testbare alternative hypoteser. Dette filosofiske standpunkt anses for å være dedusert logisk fra HDMs grunnleggende natur.

 

 

3.3.4  Dyder

 

Dyder er de menneskelige egenskaper som man trenger for å kunne maksimere sin egen livslykke, dvs. for å leve et moralsk liv; et rasjonelt liv. Slik sett blir rasjonalitet selve erke-dyden, og (under)dydene blir de egenskaper som til sammen utgjør rasjonalitet. For å se hva som virkelig er de menneskelige dyder, må vi gå inn på hvert av elementene i avsnittene 3.1–3.3 som utgjør det rasjonelle handlingsvalg og dedusere implikasjoner av disse. Disse elementene er nummerert 1-10 nedenfor:

 

 

1)

Lengden på tidshorisont (range) skal vi maksimere lykken over: Et rasjonelt handlingsmønster betinger at vi rasjonelt vurderer hele livet (og dette inkluderer ikke religiøst evig liv) som tidshorisont når vi skal innpasse våre handlingsvalg i den hensikt å maksimere livslykken. Målet er ikke å maksimere lykken i neste uke, og så undervurdere effekten av konsekvensene på resten av livet. Til dette trengs dyder som selvdisiplin og tålmodighet.

 

 

 

 

2)

Sannsynligheten for at positive konsekvenser skal inntreffe: Her kommer dyden selvtillit inn i bildet. Overdreven selvtillit vil føre til at man overvurderer sannsynligheten for at positive konsekvenser av handlingsalternativet skal inntreffe. Med overdreven selvtillit vil man i praksis oppnå en rekke negative konsekvenser i livet som man burde ha unngått. For lite selvtillit vil føre til at man undervurderer sannsynligheten for at positive konsekvenser av handlingsalternativet skal inntreffe. Man vil da i praksis gå glipp av mange positive konsekvenser som man egentlig burde ha fått. Det er viktig med en gylden middelvei når det gjelder selvtillit.

 

 

 

 

3)

Sannsynligheten for at negative konsekvenser skal inntreffe. Dersom man er dumdristig, vil man undervurdere sannsynligheten for at negative konsekvenser skal opptre, og man vil i praksis oppnå en rekke negative konsekvenser i livet som man burde ha unngått. Dersom man er feig, vil man overvurdere sannsynligheten for at negative konsekvenser skal opptre. Man vil i praksis gå glipp av mange positive konsekvenser som man egentlig burde ha fått. Dyden man bør tilstrebe er derfor mot, den gylne middelvei mellom dumdristighet og feigskap. Som vi ser er mot og selvtillit to alen av samme stykke.

 

 

 

 

4)

Tillegge de mulige konsekvensene av et handlingsalternativ riktig verdi. Når man står foran et handlingsvalg hvor ulike alternative handlinger (hypoteser) kan velges, må man foreta en realistisk vurdering av hvordan konsekvensene vil påvirke ens totale sum av livslykke. Det blir viktig å vite hva som gjør en selv lykkelig, men også hva som historisk har gjort andre mennesker lykkelig (og spesielt mennesker som likner en selv). Slik vil analytisk evne og psykologsk innsikt være viktige dyder. Dersom man mer eller mindre konsekvent gjennom livet undervurderer absoluttverdien av konsekvensene, blir resultatet at man får utført for få handlinger; det å ikke gjøre noe blir altfor ofte den foretrukne hypotese. Sløvhet, likegyldighet og latskap blir resultatet. Den gylne middelvei av innsatsvilje, aktivitet, lidenskap og årvåkenhet blir derfor også viktige dyder.

 

 

 

 

5)

Hvor lenge skal vi holde fast på en handlingshypotese før vi adopterer en ny hypotese. Når vi har valgt en handlingshypotese som er i ferd med å testes ut i praksis, kan det hende at det oppstår uforutsette negative konsekvenser underveis, eller at de forutsette negative konsekvenser blir større enn forutsatt. I en slik situasjon kan det være aktuelt å snu og gå tilbake å velge en annen handlingshypotese. Men det kan også være aktuelt å stå fast på det man opprinnelig trodde på. Således er fleksibilitet og integritet viktige dyder. Det er de gylne middelveier mellom stahet og vinglethet. Integritet er en viktig dyd for å opprettholde rasjonelle pliktfølelser (se avsnitt 3.9.1).

 

 

 

 

6)

Hvor raskt skal vi bestemme oss for hvilket handlingsalternativ som skal velges? I forbindelse med visse handlingsvalg kan det være viktig at man bestemmer seg raskt for hvilket handlingsalternativ som skal velges, mens andre ganger er det viktigere å bruke lang tid på å tenke. Dersom all realistisk tilgjengelig relevant informasjon allerede er til stede i hjernen, kan hjernen ha løst problemet tidligere i forbindelse med liknende situasjoner. Svaret ligger latent i hjernen og kommer fram som en umiddelbar løsning på nåværende problem – ytterligere tenking vil bare forsinke prosessen uten å gi noe bedre valg av handlingsalternativ (se avsnitt 3.3.1.2). Besluttsomhet er derfor en viktig dyd, mens dens ekstreme utslag er overivrighet og handlingslammelse.

 

 

 

 

7)

Mengden alternative handlingsalternativer som foreligger. Når man står foran en situasjon hvor man må handle, kan det være viktig at man har relevante handlingsalternativer å velge mellom. Derfor er det viktig å kunne tenke ut handlingsalternativer. Oppfinnsomhet blir således en dyd.

 

 

 

 

8)

Innhente informasjon om konsekvenser av andre personers handlinger. Når man skal vurdere hvor sannsynlig det er at ulike konsekvenser skal følge av ulike handlingsalternativer ved et handlingsvalg, er det viktig å ha kjennskap til hva slags konsekvenser ulike handlinger historisk har hatt for andre handlingsutøvere (og spesielt personer som likner en selv). Således blir sosial omgang (også via Internett) en viktig dyd.

 

 

 

 

9)

Erindre konsekvenser av egne handlinger. På tilsvarende vis som for punkt 8: Når man skal vurdere hvor sannsynlig det er at ulike konsekvenser skal følge av ulike handlingsalternativer ved et handlingsvalg, er det viktig å huske hva slags konsekvenser tilsvarende handlinger historisk har hatt for en selv. God hukommelse er derfor en dyd.

 

 

 

 

10)

Forholde seg til virkeligheten. Vurderingen av sannsynligheten for at konsekvensene av handlingene skal inntreffe må sees i forhold til den eksisterende virkelighet, og ikke i forhold til egne drømmer. Det er heller ikke rasjonelt å vurdere lykkegenerering etter døden (evig liv). Ærlighet og god virkelighetsoppfattelse blir således dyder. Dersom man f.eks. er innsauset i narkotika- eller alkoholrus, vil man ikke kunne forholde seg til den ytre virkelighet, og sannsynligheten for å utføre rasjonelle handlinger reduseres. Narkotika og alkoholbruk på et nivå hvor virkeligheten begynner å svinne hen er dypt umoralsk på deduktivt grunnlag. Dette stemmer også med den observasjon at svært mange narkomane og alkoholikere er ulykkelige.

 

Oppsummert i tre grupper har vi følgende personlige egenskaper som vil hjelpe individet i sine bestrebelser på å maksimere sin egen livslykkesum:

 

Karakterstyrke: Selvdisiplin, tålmodighet, selvtillit, mot, besluttsomhet, fleksibilitet, integritet, ærlighet, årvåkenhet

Kunnskapservervelse: analytisk evne, psykologsk innsikt, god hukommelse, oppfinnsomhet, god virkelighetsoppfattelse, sosial omgang

Produktivitet: innsatsvilje, aktivitet, lidenskap

 

 

3.3.4.1  Dydene utgjør en del av virkeligheten

 

Dersom et individ har for lite av en av disse dydene, må denne mangel sees på som en negativ disponerende determinant; dvs. en del av virkeligheten som negativt påvirker en bevissthets handlingsvalg. En manglende dyd er en del av personligheten, og man kan ikke øyeblikkelig velge seg denne dyden. Personligheten er skapt gjennom påvirkning av arv, miljø (herunder foreldre), tilfeldigheter og ikke minst egne valg. Personligheten kan imidlertid bare endres gjennom møysommelig egeninnsats over lang tid. Når individet har endret sin personlighet i retning av økt mengde av dyden, er virkeligheten, som begrenset hans realistiske mulighet til å lykkes med handlingsalternativet, endret (se avsnitt 2.5, 2.5.4 og 3.2.1). Han har da et bedre potensial for å generere lykke i framtiden. En person som har lite mot, handler derfor ikke umoralsk om han unnlater å utføre en handling som krever mye mot. Men det har vært umoralsk å ikke utføre de handlinger tidligere i livet som ville ha gitt ham en mer modig personlighet. Det er viktig å opparbeide gode dyder i ung alder når tidsperspektivet som lykken skal maksimeres over, er størst. På tilsvarende vis vil viktigheten av å opprette eller forsterke dyder avta med økende alder.

       Dersom man har plagsomt lite av en dyd, bør man, i tillegg til egeninnsats, gå til psykolog for å få hjelp. Men vi skal være klar over at det å endre sin personlighet (forøke sine dyder) er en prosess som kan kreve mye, og man skal ha et realistisk forhold til at endringsprosessen kan koste mer enn det kan forventes å smake.

 

 

3.4  Resymé av Rasjonalgaudismens etiske retningslinjer

 

Dette avsnittet er en kort, oppsummert oversikt over de Rasjonalgaudistiske prinsippene for moralsk handlingsvalg. Ut fra menneskets egenlykkemotiverte natur, er mennesket determinert til å forsøke å maksimere sin egen livslange lykkesum. Rasjonalgaudismens etiske prinsipper vil maksimere sannsynligheten for å lykkes best mulig i forsøket på dette.

 

Forut for et handlingsvalg bør man ha skaffet seg de dyder (se avsnitt 3.3.4) som per definisjon er egenskaper som skal maksimere ens evne til å utføre den prosessen som nå beskrives. Man bør også ha implementert rasjonelle pliktfølelser forut for handlingsvalget. Handlingsvalget styres etter prinsippene i avsnitt 3.1. Når det gjelder hvordan man på best og mest effektive måte skal minimalisere Glife (se avsnitt 3.1), bør individet følge disse regler ut fra de implementerte dydene og rasjonelle pliktfølelsene på tidspunktet for handlingsvalget (se avsnitt 3.3 supplert av 3.9.1):

 

 

1)

Under selve handlingsvalget bør man først lytte til om det er noen sterke, rasjonelle assosiasjoner mellom den foreliggende handlingsvalgssituasjonen og et bestemt handlingsalternativ eller en rasjonell pliktfølelse. Dersom styrken på denne assosiasjonen overskrider en tidligere valgt terskelverdi, utføres dette handlingsalternativet uten å vurdere andre alternativer (se avsnitt 3.3.1.2). Dersom assosiasjonen innebærer en PFR eller dydsplikt, skal handlingsalternativet også utføres prompte uten videre vurdering (se avsnitt 3.9.1.2 og 3.9.1.3). Utførelsen av den assosiasjonsbaserte handlingen kan styrke eller svekke assosiasjonen avhengig av hvilken lykkeeffekt konsekvensene av handlingen faktisk gir.

 

2)

Dersom det ikke foreligger en tilstrekkelig sterk rasjonell assosiasjon mellom den aktuelle handlingsvalgssituasjonen og et gitt handlingsalternativ, en dydsplikt eller en PFR, må man vurdere hvert av de mulige handlingsalternativene (skanne gjennom). Dersom et handlingsalternativ er en implementert PMI, skal handlingsalternativet automatisk forkastes uten videre vurdering. Dersom ingen PMI er involvert, må man direkte vurdere hvert av de mulige handlingsalternativer med hensyn på forventet lykkeeffekt, R (se avsnitt 3.1), ut fra følgende prinsipper:

 

 

 

 

 

a)

Hvilke verdier (v) har de mulige konsekvensene av handlingsalternativet gitt handlingsutøveren, og med hvilken frekvens (s) har disse konsekvenser inntruffet når handlingsutøveren selv tidligere har valgt tilsvarende handlingsalternativer? Utførelse av handlingen ses delvis på som testing av den hypotesen som estimeringen av S og V innebærer (HDM).

 

 

b)

Hvilke verdier (v) har de mulige konsekvensene av handlingsalternativet gitt handlingsutøverne, og med hvilken frekvens (s) har disse konsekvenser inntruffet når andre mennesker tidligere har valgt tilsvarende handlingsalternativer, og som den nåværende handlingsutøveren har kjennskap til? Her må handlingsutøveren ofte legge mer vekt på personer som likner ham selv og mindre vekt på personer som er ham ulik. Utførelse av handlingen ses delvis på som testing av den hypotesen som estimeringen av S og V innebærer (HDM).

 

 

 

 

3)

Dersom punkt 2 er tvetydig eller slik informasjon i liten eller ingen grad finnes, kan følgende to prinsipper være til hjelp:

 

 

 

 

 

i)

Deduksjoner fra menneskets grunnleggende natur (livsforlengende handlinger, anti-kortsiktig lykkefølelse).

 

 

ii)

Konsekvensene av handlingsalternativet skal i størst mulig utstrekning unngå hindring av framtidig HDM.

 

Konsekvenser som handlingsalternativet faktisk fikk, vil for framtidige handlingsvalg inngå i en pool av erfaringer, først og fremst for handlingsutøveren selv, men også for andre mennesker som får kjennskap til disse konsekvenser.

 

 

3.5  Subjektive, objektive og intersubjektive moralvurderinger

 

Siden Rasjonalgaudismens fundamentale grunnlag for etikken er at opplevelse av lykke er det eneste verdifulle i universet, er det objektivt sett moralsk riktig å utføre de handlingene som rasjonelt sett forventes å maksimere egen lykke i det livslange løp. Dersom man ønsker å generere lykkeoverskudd i framtiden, må man først utføre de basishandlinger som kreves for å opprettholde livet. Men selv spørsmålet om det er moralsk riktig å opprettholde sitt eget liv, vil i en viss utstrekning (vanligvis så svært liten grad at det grenser til absurditet å vurdere det) være gjenstand for subjektive vurderinger siden den vurderingen at framtidig positiv lykkegenerering er umulig/usannsynlig, teoretisk sett ikke kan utelukkes uansett hvilken situasjon vi betrakter. Således vil spørsmålet om opprettholdelse av livet er moralsk riktig strengt tatt være gjenstand for en intersubjektiv vurdering, men vanligvis er svaret ”ja” med så høy grad av intersubjektiv konsensus at det likner objektivitet. Når det gjelder hvordan livet skal opprettholdes og særlig hvordan lykken skal maksimeres, blir graden av subjektivitet i de intersubjektive vurderingene større. Graden av subjektivitet vil selvsagt avhenge av hvilken handling vi skal ta stilling til. Det eneste absolutt objektive er at det er moralsk riktig å utføre de handlingene som rasjonelt sett forventes å maksimere egen lykke i det livslange løp.

      Sett fra et Rasjonalgaudistisk synspunkt estimeres den moralske kvaliteten av et handlingsalternativ i bunn og grunn ut fra hvilke frekvenser (s) de mulige konsekvensene historisk har inntruffet med fra handlingsalternativet og hvilke verdier (v) disse konsekvensene historisk har gitt handlingsutøvere gjennom livet. Disse frekvenser, konsekvenser og verdier er (har vært) en del av virkeligheten – de er ikke subjektivt oppspinn av ønsker og drømmer til den nåværende handlingsutøver – og rommer derfor en objektiv dimensjon. Virkelighetens tilsvarende sannsynligheter (S) og verdier (V) er altså ikke absolutt kjent for handlingsutøveren og må estimeres av hans bevissthet, og her ligger den subjektive dimensjon i den Rasjonalgaudistiske etikk. Sistnevnte gir grunnlag for rasjonell variasjon i de moralske vurderingene mellom personer som vurderer samme handlingsalternativ i samme handlingsvalgssituasjon ut fra Rasjonalgaudistisk etikk.

 

Ut fra dette kan vi aldri helt objektivt (uavhengig av subjektene som observerer) si at et handlingsvalg var umoralsk/irrasjonelt, eller nøyaktig hvor umoralsk/irrasjonelt det var. Det beste vi kan gjøre er en intersubjektiv vurdering av et ”ekspertpanel” hvis grad av konsensus estimerer graden av objektivitet forutsatt at vurderingene foretas ut fra de filosofiske betraktningene i avsnitt 3.4 (se også avsnitt 9.3 for utfyllende tekst). Jo større standardavviket i ”ekspertenes” vurderinger er, desto mer subjektiv er vanligvis moralskheten/rasjonaliteten i handlingsvalget. Jo mindre dette standardavviket er, desto mer objektiv er vanligvis moralskheten (rasjonaliteten) i handlingsvalget.

 

 

3.6  Egenlykkemotivasjon og hensynet til andre mennesker

 

Egenlykkemotivasjon: Enkeltindividet utfører en handling hvor den endelige hensikt er å generere lykke for seg selv.

 

Altruisme: Enkeltindividet utfører en handling i den hensikt å generere lykke for andre uten tanke på egen vinning.

 

Enhver menneskelig handling er en egenlykkemotivert handling fordi enkeltindividet er den eneste humane enhet som har evnen til å registrere lykke – nasjonen, familien, klassen eller rasen er ikke lykkeregistrerende elementer (se avsnittene 2.2.2.2 og 2.5). ”Altruistiske” handlinger eksisterer således ikke i praksis til tross for at noen handlinger kan virke uselviske / altruistiske. Altruismen eksisterer bare som et etisk ideal hos ganske mange mennesker. Men i realiteten er ”altruisme” ut fra definisjonen rent hykleri eller uvitenhet. Altruisme er ”keiseren uten klær”.

 

Når det gjelder begrepet egoisme, benytter Rasjonalgaudismen den definisjonen som samsvarer med den allmenne oppfatning i befolkningen: En egoistisk handling er en handling som opplagt har til hensikt å generere lykke for handlingsutøveren men hvor det samtidig er stor sannsynlighet for betydelige negative konsekvenser for andre mennesker eller lykkeregistrerende dyr. Egoisme er et handlingsmønster som inkluderer mange egoistiske handlinger.

 

Alle mennesker er alltid egenlykkemotiverte når de utfører sine handlinger; noen ganger er de seg det bevisst (bevisst egenlykkemotivasjon), mens andre ganger er de det seg ikke bevisst (ubevisst egenlykkemotivasjon). En Rasjonalgaudist er seg alltid bevisst at hans og andres handlinger er egenlykkemotiverte, og hans etiske ideal er å alltid være rasjonell (ut fra beskrivelsen i avsnittene 3.1 – 3.4) i sin bevisste egenlykkemotivasjon (rasjonell bevisst egenlykkemotivasjon).

 

Når et menneske utfører en handling, er tanken bak handlingen alltid å generere lykke for seg selv. Man kan gjøre feilvurderinger i forbindelse med en handling (tenke feil, tenke for lite, samle inn for lite informasjon om den virkeligheten man lever i), og blant annet derfor blir resultatet av en handling ikke nødvendigvis i overensstemmelse med den hensikten man hadde når man utførte handlingen. Men handlingens drivkraft (den forventede lykkeeffekten som handlingsutøveren subjektivt sett tror på når han utfører handlingen; dvs. M-verdien) er allikevel egenlykkemotivasjon. Alle menneskelige handlinger kan deles inn i tre grupper: Primært, sekundært og tertiært egenlykkemotiverte handlinger (se avsnittene 3.7, 3.8 og 3.9). Egenlykkemotivasjon er således en egenskap ved menneskets grunnleggende natur, og ikke en etisk retningslinje; Rasjonalgaudismens etiske rettesnor er rasjonalitet ut fra prinsippene i avsnittene 3.1 - 3.4 og 3.9.1.4. Siden beskrivelsen av moralske og umoralske handlinger interagerer så mye med de ulike typer av egenlykkemotiverte handlinger, er det allikevel mest hensiktsmessig å omtale egenlykkemotivasjon under etikken.

 

Et naturlig spørsmål som kommer opp, er følgende: ”Skal vi bry oss om hva slags negative eller positive konsekvenser våre handlinger har for våre medmennesker?”

      Svaret er som følger: Et menneske bør ta hensyn til hva slags konsekvenser hans handling får for andre mennesker (og med hvilken sannsynlighet disse forventes å inntreffe) i den utstrekning handlingens konsekvenser sekundært eller tertiært forventes å returnere ham positive eller negative feed-backs. Og det er ikke nok med det: Dersom et menneske tar hensyn til andre medmennesker, er det fordi førstnevnte (i øyeblikket for handlingsvalget og gitt den foreliggende virkelighet) tror at han vil generere signifikant mer lykke i det livslange løp sett i forhold til om han ikke hadde tatt hensyn til sine medmennesker. Dette følger av at enkeltindividet er determinert til å utføre bare egenlykkemotiverte handlinger.

 

Dersom en person foretar en optimal rasjonell vurdering ut fra de rammebetingelser (virkelighet) som eksisterer og kommer fram til den konklusjon at han vil generere signifikant mer livslykke ved å drepe et menneske enn ved å la være, ja da er det ikke umoralsk å drepe det mennesket. Men virkeligheten vil vanligvis være slik at han lever i en stat som sier at mord er straffbart. Dersom det skal være moralsk riktig å drepe et menneske, må han ha tatt hensyn til sannsynligheten for at drapet skal oppdages og den sterke negative verdien straffen potensielt vil ha. Hevnreaksjoner fra den myrdedes venner / familie må også taes med i vurderingen, samt den frykten man vil ha inni seg for å bli avslørt. Dessuten har vi noen grunnleggende ”instinkter” som gir oss umiddelbar negativ lykkefølelse ved tanken på å drepe et menneske (se avsnitt 3.7.1). Under normale omstendigheter er således sannsynligheten svært liten for at det virkelig er rasjonelt/moralsk å drepe et menneske, og et slikt handlingsalternativ bør derfor konsekvent unngås (se avsnitt 3.9.1.1). Unntak vil være i selvforsvar, krig og anarki. Nå finnes det sikkert noen mordere som har drept et annet menneske, og som faktisk har generert signifikant mer livslykke på den måten enn om mordet ikke hadde blitt utført. Men vanligvis har denne ”lykken” ikke oppstått som en konsekvens av en rasjonell vurdering, men som flaks etter en svært dårlig vurdering (se eksemplet med røde og grønne kuler i avsnitt 3.9.1.1). Slik lykke-generering gjennom flaks er ikke et moralsk handlingsmønster verdig.

 

Dersom det er anarki eller krig, vil det kunne stille seg annerledes. I et anarki vil det ikke være noen stat som straffer deg (men bander som måtte være bekjent av den drepte kan ta hevn); man kan bli nødt til å drepe som et ledd i en overlevelsesstrategi. I en krig vil du heller ikke bli straffet om du dreper fienden (du blir kanskje straffet om du nekter å drepe fienden), og da er det ikke nødvendigvis umoralsk å drepe. Intuitivt vil de fleste si at det ikke er umoralsk å drepe i krig eller i anarki, og således impliserer den herværende morallære denne intuisjon, uten at man trenger å konstruere spesielle moralregler i krig for å forsvare drap moralsk.

 

 

3.6.1  Statens funksjon i etikken

 

Staten kommer inn som en viktig faktor i etikken for å påvirke virkeligheten. På basis av sin rasjonelle natur har et hvert menneske naturgitte rettigheter (se kapittel 4 og 5). Det er Statens plikt å sørge for at disse rettigheter ikke krenkes; naturen hindrer ikke automatisk rettighetskrenkelser da andre enkeltindivider er determinert til å forsøke å foreta handlingsvalg i den hensikt å maksimere sin egen lykke i det livslange løp. Staten, derimot, skal sikre at andre enkeltindivider ikke krenker disse naturgitte rettigheter (liv, frihet, lykkesøking og alle logiske konsekvenser av dem) (se avsnitt 4.4). Staten har derfor plikt til å lage straffe- og oppklaringsmekanismer for rettighetskrenkende handlinger som er av en sådan karakter at en person vil begå en umoralsk handling (se definisjon i avsnitt 3.1-3.4) dersom han krenker et enkeltindivids naturgitte rettigheter. Statens straffereaksjoner vil således tvinge en moralsk/rasjonell handling til å samsvare med enkeltindividets naturgitte rettigheter.

      Det Rasjonalgaudistiske samfunnet skal ha straffemekanismer og oppklaringsmekanismer som er av en sådan karakter at det maksimerer sannsynligheten for at rettighetskrenkende handlinger ikke lønner seg (se avsnitt 6.1). Sannsynligheten for at rettighetskrenkende handlinger skal maksimere egen lykke i det lange løp for en potensiell kriminell, vil da være så liten at det ikke vil være rasjonelt å vurdere å utføre rettighetskrenkende handlinger (se også avsnitt 3.9.1.1 om grønne og røde kuler). Dersom oppklarings- og straffemekanismene er betydelig dårligere enn her beskrevet (f.eks. i et dumsnilt venstreradikalt samfunn), vil det kunne være rasjonelt for potensielle kriminelle å vurdere rettighetskrenkende handlinger, og rasjonaliteten i å utføre slike handlinger vil øke proporsjonalt med graden av anarki i samfunnet (men i sum vil selvsagt borgerne tape på det). Men det blir noe spesielt å snakke om rasjonelle handlinger i et irrasjonelt samfunn.

      Tilstedeværelse av irrasjonelle pliktfølelser og metafysiske forestillinger kan ha visse positive effekter for samfunnet (f.eks. kristne som tror de kommer til Himmelen hvis de oppfører seg pent i dette livet), men dette forutsetter at en irrasjonell filosofisk basis gjennomsyrer samfunnet. Denne filosofiske irrasjonaliteten forventes imidlertid å ha andre, svært negative effekter slik at dens beskjedne positive effekter overskygges. Det vil f.eks. lett oppstå en irrasjonell forventning i befolkningen om at irrasjonelle pliktfølelser vil være tilstrekkelig til å løse samfunnsproblemer i situasjoner hvor det trengs klare rasjonelle incitamenter. Staten bør derfor ikke stimulere slike irrasjonelle forestillinger selv om de kan ha noen kortsiktige positive effekter; tvert imot bør Staten avstå fra dette.

 

 

3.7  Primært egenlykkemotiverte handlinger

 

Dette er handlinger som gir handlingsutøveren direkte lykke som en konsekvens av handlingen. Når man puster, spiser eller går i en tur alene i skogen, utfører man primært egenlykkemotiverte handlinger (PEM-handlinger), og disse konkrete eksempler er rasjonelle PEM-handlinger. Dersom man stjeler en lommebok og bruker pengene til noe som gir en selv lykkefølelse, utfører man også en PEM-handling, men rasjonaliteten er svært tvilsom.

      PEM-handlinger kan ofte legge for mye vekt på den kortsiktige positive effekten av handlingen og for liten vekt på sekundære negative konsekvenser. Problemet med en del PEM-handlinger er følgende: En person utfører en PEM-handling som han selv forventer å ha positive effekter av. Disse effektene kan helt eller delvis utebli. Men handlingen kan også ha negative effekter for andre mennesker slik at disse individer sekundært påfører ham konsekvenser av større negativ verdi enn hva handlingen opprinnelig ga personen i positiv verdi. Således kan slike handlinger i varierende grad være umoralske dersom handlingsutøveren ut fra gjeldende virkelighet har gjort feilvurderinger. Egoistiske handlinger er PEM-handlinger som ofte, men ikke alltid, inneholder en overveiende komponent av irrasjonalitet (umoralskhet). Livsforlengende handlinger er rasjonelle og primært egenlykkemotiverte i forbindelse med tie-break (se avsnitt 3.3.3.1).

 

 

3.7.1  Instinkter og vaner

 

Mennesket har en del instinkter (f.eks. morsinstinkt, barnets instinkt til å suge pupp, sex, kvinners trang til å foretrekke sterke menn, og effekt av speilnevroner). Disse instinktene har vi ervervet fordi de var nødvendig for artens overlevelsesevne – dersom mennesket ikke hadde hatt disse instinktene, ville menneskeheten ha dødd ut. Dersom vi handler mot våre instinkter, får vi umiddelbart en vond følelse i oss. Dersom vi handler i overensstemmelse med instinktene, får vi en god følelse i oss. De grunnleggende menneskelige instinkter kan ses på som disponerende determinanter som påvirker den frie vilje. En mor som er instinktivt kjærlig overfor sitt barn, får en god følelse inni seg som en konsekvens av det. Dersom moren unnlater å følge dette instinkt, får hun direkte en vond følelse inni seg. Sex i sin eksplisitte form er en PEM-handling, og barn kommer som en bivirkning av den PEM-handlingen (Barnet kan selvsagt være planlagt ut fra en rasjonell vurdering – da er det sekundær egenlykkemotivasjon).

      Instinktive handlinger er PEM-handlinger hvor den positive effekten for arten kommer som en bivirkning av PEM-handlingen. Ofte vil det lønne seg å foreta en skikkelig gjennomtenkt rasjonell vurdering og handle mot instinktene fordi instinktene er rettet inn mot DNA-molekylets kvantitative maksimering i verden gitt det miljø som eksisterte på Afrikas savanner for svært lenge siden, og ikke mot den livslange lykkemaksimering for individet som utfører handlingen. Empatifølelse bør ikke følges blindt, men være et incitament til rasjonell gjennomtenkning av situasjonen. Hvis empatifølelsen og fornuften samsvarer, bør man følge empatifølelsen. Dersom det er diskrepans, bør fornuften overstyre empatifølelsen.

      Høyerestående dyr antas således å utføre bare PEM-handlinger siden slike dyr grovt sett er instinktive vesen (se også avsnitt 2.5.2); med mulig unntak for de mest avanserte apene som kanskje utfører noen SEM-handlinger i tillegg (se avsnitt 3.8). Umiddelbar individuell lykkefølelse er drivkraften som får dyret til å handle i overensstemmelse med artens langsiktige overlevelse og bidrar dermed til at DNA-molekylenes totale masse i verden maksimeres. Dyrets bevissthet ønsker å oppnå en følelse av lykke (lyst); det individuelle dyr har et likegyldig forhold til artens langsiktige overlevelse. Vesener som ikke har evnen til å oppfatte lykke og ulykkelighet, har ingen egenlykkemotivasjon og utfører ikke PEM-handlinger, men automatiske handlinger.

 

Mennesket – og dyr – kan lære seg til å utføre handlinger på en slik måte at man utvikler vaner (se også avsnitt 3.3.1.2). Mekanismen for dette er at man fornemmer en psykologisk ulykkelighetsfølelse ved å unnlate å utføre en vanehandling i en situasjon hvor lærdommen tilsier at man skulle gjøre det. Mekanismen for vanehandlinger er derfor primær egenlykkemotivasjon etter samme mønster som for instinktive handlinger. Vaner kan derfor ses på som ”ervervede instinkter”. Vanehandlinger er meget sterkt assosiasjonsbaserte handlinger (se avsnitt 3.3.1.2) hvis tilhørende handlingsvalgssituasjoner ofte forekommer. Andre assosiasjonsbaserte handlinger (ikke PFR-handlinger) inneholder større grad av primær egenlykkemotivasjon desto sterkere assosiasjonen mellom handlingsvalgssituasjonen og handlingsalternativet er.

 

 

3.8  Sekundært egenlykkemotiverte handlinger

 

Dette er handlinger som skaper lykkefølelse hos et annet menneske enn handlingsutøveren (eller dyr for den saks skyld). Men drivkraften er ikke å gjøre dette mennesket lykkelig. Drivkraften bak handlingen er å få positive feed-backs fra personen (eller fra andre personer som observerer handlingen), og disse positive feed-backs forventes å ha større positiv verdi for handlingsutøveren enn hva frihetstapet (= potensielt lykketap) ved å utføre den sekundært egenlykkemotiverte handlingen (SEM-handlingen) har i negativ verdi (eventuelt kan drivkraften være å unngå negative feed-backs). Det er et ordtak som heter: ”Den største glede man kan ha, er å gjøre andre glad.” Dette understreker essensen i sekundær egenlykkemotivasjon.

 

En person P vurderer å utføre en primært egenlykkemotivert handling H1 som han selv forventer å ha visse positive effekter av. Men handlingen kan ha negative effekter for andre mennesker, slik at disse individer (eller observatører til handlingen) sekundært påfører ham konsekvenser av større negativ verdi enn hva handling H1 opprinnelig ga person P i positiv verdi. Forvissningen om dette vil kunne få person P til å unnlate å utføre handling H1. Det kan også hende at H1 ikke affekterer andre individer overhodet, men person P blir iakttatt av en person Q. Ut fra empirisk kunnskap vet person Q at handlinger av type H1 statistisk sett er assosiert med handlinger av type H2 som er allment beryktet for å ha negative konsekvenser for andre individer. Derfor vil person Q rasjonelt sett være skeptisk til person P i frykt for konsekvensene av de potensielle handlinger av type H2. Forvisningen om dette kan være en rasjonell drivkraft til at person P unnlater å utføre handlinger av type H1. Unnlatelsen av å utføre handling H1 er i begge tilfeller sekundært egenlykkemotivert.

      Dersom du utfører en handling som opplagt har destruktiv effekt for andre mennesker først om 500 år, men som du selv tjener på i nuet, vil du opplagt ikke merke konsekvensene av framtidsmenneskenes negative feed-backs. Hva er den rasjonelle drivkraften til å unnlate å utføre en slik handling? Når du utfører en handling som skader framtidsmennesker, vil nålevende observatører av din handling kunne tenke at det er bakenforliggende egenskaper i deg som er årsaken til handlingen, og implikasjonen av disse egenskapene er økt sannsynlighet for å utføre negative handlinger også mot dagens mennesker. Dine nåværende medmennesker kan bli skeptisk til deg som person og gi deg negative feed-backs, hvilket kan ha negative følger for din livslykkesum. Men vi skal være klar over at effekten nevnt i forrige setning er begrenset.

 

En kapitalist produserer produkter med god kvalitet som markedet kjøper. Den endelige hensikten eller drivkraften er ikke å glede markedet, men å lage gode produkter er en nødvendighet for å få positive feed-backs fra markedet i form av profitt. Vi hører til stadighet næringsdrivende si at prisene skal settes ned for å glede kundene. Det er rent hykleri. Det er et virkemiddel for å generere mer økonomisk profitt på mellomlang sikt enn hva man hadde gjort uten å sette ned prisene.

 

 

3.9  Tertiært egenlykkemotiverte handlinger

 

Dette er handlinger som i seg selv ikke skaper positiv primær lykkefølelse hos utøveren (men kan ofte skape primær lykkefølelse hos et annet menneske eller dyr), men handlingens drivkraft er at man forventer positive feed-backs fra sin indre bevissthet. Ofte virker tertiært egenlykkemotiverte handlinger (TEM-handlinger) tilsynelatende uselviske, og en del slike handlinger vil anses for altruistiske (men også noen SEM- og PEM-handlinger kan virke altruistiske).

      Mekanismen for en TEM-handling er som følger: En person vurderer å utføre en handling i den ytre virkelighet. Denne handlingen projiseres så over til hans bevissthet. Han setter den projiserte handlingen inn i sin egen indre virkelighet hvor han har visse tanker om hvordan han ønsker å betrakte seg selv – dette kaller vi selvbildet. Dersom det projiserte bildet av handlingen bryter radikalt negativt med selvbildet, ødelegges dette positive selvbildet, og hans selvfølelse reduseres. Det kommer et negativt feed-back fra selvbildet i bevisstheten, som gir en følelse av ulykkelighet. For å unngå denne følelsen av ulykkelighet, kan personen unnlate å utføre den aktuelle handling i den ytre virkelighet. Dersom han i motsatt fall utfører en handling som styrker selvbildet, vil bevisstheten gi ham en viss lykkefølelse eller ihvertfall fravær av ulykkelighet. TEM-handlinger er drevet av en indre pliktfølelse som forsøker å opprettholde det positive selvbildet. Eksempler på slike handlinger er gitt i avsnitt 9.4.

 

 

3.9.1  Pliktfølelser og rasjonelle TEM-handlinger

 

Når en person utfører en TEM-handling, er tanken bak handlingen at den på best mulig måte skal bidra til å maksimere livslykken. Men en person kan indoktrineres eller indoktrinere seg selv til å ha nesten hva som helst av selvbilder, og slike selvbilder kan endog være ganske perverse (f.eks. tyskere som følte at det var en plikt å drepe jøder på førerens befaling selv om de egentlig følte avsky, Pol Pots soldater som fikk følte at det var en hellig plikt å drepe, personer som gir bort alt de eier som et ledd i en religiøs plikt). Irrasjonelle TEM-handlinger undervurderer ofte de negative kortsiktige effektene av handlingsalternativet og overvurderer de langsiktige positive effektene av å opprettholde selvbildet (se avsnitt 9.4.1). Dersom vi ser på alle TEM-handlinger som blir utført i dagens samfunn, vil disse sannsynligvis oftere være basert på feilvurderinger enn de andre typer av handlinger, og vil derfor relativt oftere være umoralske. Spørsmålet som trengs å besvares er derfor: Hva slags kriterier skal legges til grunn for utøve rasjonelle TEM-handlinger? Vi må da finne ut hvilke pliktfølelser som er rasjonelle. Utgangspunktet for ethvert rasjonelt handlingsmønster er at enkeltindividets eneste mål er å maksimere summen av egne lykkeopplevelser i det livslange løp. Rasjonelle pliktfølelser må inngå som ledd i en strategi for å nå dette mål (se også avsnitt 3.1.1), og beskrives i avsnittene 3.9.1.1 – 3.9.1.3.

 

3.9.1.1  Pliktfølelse mot irrasjonelle handlinger (PMI)

 

Man bør opparbeide pliktfølelse mot handlinger som på rasjonelt grunnlag er bevist utenfor rimelig tvil å være lykke-uprofitable i det lange løp (PMI). Dette kan f.eks. være PMI mot narkotika, alkoholmisbruk og røyking. Dette er globale PMI siden handlingstypene jevnt over er lykke-uprofitable for alle mennesker. Individet kan også ha lokale PMI; pliktfølelse mot handlingstyper som gang på gang har vist seg å være lykke-uprofitable i dette individets liv. Drivkraften til å unnlate å utføre en irrasjonell handling gjennom PMI, er at selvbildet automatisk skal gi deg en følelse av å være en megadrittsekk ved tanken på å utføre en slik handling selv om du egentlig har lyst til å utføre den. Dette vil være en betydelig drivkraft til å unngå sterkt irrasjonelle handlinger. PMI kan fungere som en inhibitor overfor negativt vanedannende assosiasjonsbaserte handlingsvalg (se avsnitt 3.3.1.2): PMI kan stimulere til en vane med å unngå det aktuelle irrasjonelle handlingsalternativ ved at pliktfølelsen etter hvert skippes slik at det oppstår en sterk, direkte assosiasjon mellom enhver handlingsvalgssituasjon og det å unnlate å utføre det aktuelle irrasjonelle handlingsalternativ (se også avsnitt 3.9.1.2).

      Sannsynligheten for at et rettighetskrenkende handlingsmønster skal være lykkeprofitabelt i det lange løp, er svært liten (bortsett fra i anarki-liknende situasjoner eller i situasjoner hvor rettighetsoverholdelse vil implisere fatale konsekvenser for en selv). Denne erkjennelse er etablert gjennom empirisk testing (HDM) ved å betrakte et utall av mennesker som har hatt et slikt handlingsmønster. Dette vil spesielt være tilfelle i et Rasjonalgaudistisk samfunn siden det inneholder adekvate straffereaksjoner og oppklaringsmekanismer. Derfor bør ethvert menneske fra barndommen av opparbeide og opprettholde et bilde av rettighetskrenkende handlinger som konsekvent irrasjonelle (se også avsnitt 3.3.2).

     

Rasjonaliteten i å opparbeide og opprettholde PMI, kan illustreres med spillteori: Dersom vi har en eske med 98 røde kuler og 2 grønne kuler, bør vi satse på rødt dersom vi blir tilbudt 10.000,- for å gjette hvilken kule som blir trukket ut. Dette bør vi konsekvent gjøre hver gang vi får tilbudet (utrekkning med påfølgende tilbakelegging) siden sannsynligheten for at en grønn kule skal trekkes ut er så forsvinnende liten. På tilsvarende vis bør et rasjonelt menneske vanligvis ikke kaste bort tid på å vurdere utføringen av irrasjonelle, herunder rettighetskrenkende, handlinger.

 

3.9.1.2  Pliktfølelse for rasjonelle handlinger (PFR)

 

For handlinger som utenfor rimelig tvil har vist seg å være meget rasjonelle i det lange løp, dvs. som har motstått iherdige forsøk på detronisering, bør det opparbeides pliktfølelse, PFR. PFR får deg umiddelbart til å føle deg som et godt menneske dersom du handler i overensstemmelse med den. PFR kan f.eks. være å trimme, spise frukt og grønnsaker og å være flink på skolen når du egentlig ikke har lyst til det der og da. Dersom det er en PFR assosiert med en handlingsvalgssituasjon, utfør det tilhørende handlingsalternativet prompte uten å vurdere andre handlingsalternativer. Vi kan ha både globale og lokale PFR på tilsvarende vis som forklart for PMI i avsnitt 3.9.1.1. Implementering av for mange PFR vil kunne ta oppmerksomheten bort fra de pliktfølelsene som virkelig er viktige.

      PFR-handlinger er alltid knyttet opp mot relevante handlingsvalgssituasjoner, og det kan PMI-handlinger også være, men ofte skal PMI-handlinger konsekvent unngås uansett handlingsvalgssituasjon. Forskjellen mellom assosiasjonsbaserte handlinger (se avsnitt 3.3.1.2) og PFR-handlinger ligger i at ved førstnevnte handlingsvalg foreligger en assosiasjon (som kan være meget sterk eller mindre sterk) mellom handlingsvalgssituasjoner som likner den foreliggende og et gitt handlingsalternativ. Ved en PFR-handling foreligger en assosiasjon mellom handlingsvalgssituasjoner som likner den foreliggende og den aktuelle pliktfølelse, og videre foreligger en assosiasjon mellom denne pliktfølelsen og et handlingsalternativ hvor pliktfølelsen forteller deg at du er en drittsekk” om du ikke utfører akkurat det handlingsalternativet. En PFR-handling er ingen vanehandling i seg selv (se avsnitt 3.7.1), men PFR kan fungere som en stimulator for positive vanedannende assosiasjonsbaserte handlingsvalg ved at pliktfølelsen etter hvert skippes slik at handlingsvalg som i utgangspunktet var basert på PFR, går over til å bli vanehandlinger hvor det er en direkte assosiasjon mellom den aktuelle typen handlingsvalgssituasjonen og det rasjonelle handlingsalternativet.

 

3.9.1.3  Dydsplikter

 

Et hvert individ bør bygge opp dydene i avsnitt 3.3.4 til pliktfølelser siden dydene per definisjon er de egenskaper som setter individet best i stand til å utføre prosessen i forbindelse med et handlingsvalg optimalt rasjonelt. Enhver person bør f.eks. ha selvbildet av en modig person, og han vil da få et lykkekick i form av økt selvfølelse når han utfører en modig handling, selv om han verken primært eller sekundært tjener noe på handlingen i seg selv. Han vil trene opp sin personlighet til den dagen han virkelig trenger mot for å skaffe seg primære eller sekundære lykkeeffekter. På tilsvarende vis bør vi ha pliktfølelser for selvtillit, selvdisiplin, ærlighet, besluttsomhet, integritet, kunnskapservervelse, innsatsvilje osv. Under opparbeidelsen av en rasjonell dydsplikt bør man passe på slik at denne ikke spises opp av en medfølgende irrasjonell pliktfølelse. Under opparbeidelsen av en dydsplikt må man huske på at en dyd ofte består av en gylden middelvei; ved å opparbeide dyden ”mot” må man ikke bli så overmodig at man utfører dumdristige handlinger.

 

3.9.1.4  Oppsummering av pliktfølelser og rasjonelle TEM-handlinger

 

Oppsummert har vi følgende typer av rasjonelle pliktfølelser:

 

 

1)

Pliktfølelse mot handlinger som utenfor rimelig tvil har vist seg å være irrasjonelle, herunder rettighetskrenkende (PMI).

 

2)

Pliktfølelse for handlinger som utenfor rimelig tvil har vist seg å være meget rasjonelle (PFR).

 

3)

Pliktfølelse for de ulike dydene i avsnitt 3.3.4 (dydsplikter).

 

En TEM-handling er rasjonell bare hvis den er drevet av en rasjonell pliktfølelse. Man bør bare ha de pliktfølelser som her er nevnt (1, 2 og 3) siden bevisstheten bare antas å ha plass til et begrenset antall pliktfølelser; det er grenser for hvor mange ”piksler” selvbildet vårt kan bestå av. Da må vi velge bare de pliktfølelser som potensielt gir opphav til mest lykke. De nevnte rasjonelle pliktfølelser gir: (i) negative primæreffekter + (ii) positiv feed-back effekt fra selvbildet + (iii) potensielle positive effekter i framtiden (f.eks. følgene av sterkere dyder). Andre pliktfølelser gir også (i) og (ii) men i praksis intet mer. Det anses å være bortkastet tid å utføre sistnevnte type pliktbaserte handlinger siden det vil være mer lønnsomt å bruke tiden på å utføre rasjonelle, PEM- eller SEM-handlinger. Dessuten kan altså irrasjonelle pliktfølelser ta fokus vekk fra de rasjonelle pliktfølelser. Således bør man opprette pliktfølelse mot irrasjonelle pliktfølelser. Eksempler på rasjonelle pliktfølelser finnes i avsnitt 9.4.2.

 

 

3.9.2  Implementering av en pliktfølelse

 

En pliktfølelse er ikke preimplementert i menneskets natur. Derfor må en pliktfølelse implementeres i individets bevissthet på et eller annet tidspunkt. Foreldre, prester, politikere, slekt og venner vil ofte forsøke å påvirke oss til å implementere selvbilder med dertil hørende pliktfølelser. Men vi har i siste instans selv valget om vi skal implementere selvbildet/pliktfølelsen, eventuelt om vi skal velge å kaste den ut dersom f.eks. foreldrene allerede har implementert den i oss. Selve beslutningen om å implementere en rasjonell pliktfølelse i bevisstheten skal komme gjennom en rasjonell forståelse av at dens forventede lykkeeffekt (R) gjør implementering sannsynlig lykkeprofitabelt i det lange løp. Beslutningen om å implementere en rasjonell pliktfølelse er derfor en rasjonell PEM- eller SEM-handling. Men når vi i dagliglivet adlyder den implementerte rasjonelle pliktfølelsen, utfører vi rasjonelle TEM-handlinger. En implementert pliktfølelse kan ses på som en disponerende determinant som i praksis ikke kan endres på kort sikt, men som kan endres over tid.

 

 

3.10  Utveksling av ulike typer handlinger

 

I Stalin-tidens Sovjet eksisterte en gjennomgående frykt i samfunnet. Dersom en person ble befalt å gi fra seg gården sin, svarte han ja. Dette er sekundær egenlykkemotivasjon. Han gir noe til fellesskapet (Staten) fordi han unngår et negativt feed-back (å bli drept). Når vi adlyder myndighetene (eller en røverbande) som tvinger oss til å ofre oss for fellesskapet (røverne), utfører vi SEM-handlinger som svar på myndighetenes PEM-handlinger.

 

En tøffelhelt utfører handlinger for å glede sin kone i håp om at det skal komme positive reaksjoner tilbake, dvs. sekundær egenlykkemotivasjon. Men kona responderer med å kjefte på mannen fordi han ikke ga enda mer av seg selv, dvs. primær egenlykkemotivasjon. Tøffelhelten fortsetter å utføre snille handlinger for å forsøke å unngå ytterligere negative feed-backs.

 

Når to personer slåss fysisk, utfører de PEM-handlinger mot hverandre, og det er vanligvis vanskelig å se positive bivirkninger for andre mennesker. På tilsvarende vis utfører to krigførende land PEM-handlinger mot hverandre, og positive bieffekter kan komme ved at krigen tvinger fram nye oppfinnelser med nytteverdi for sivile formål. Når to kapitalister konkurrer om markedets gunst, utfører konkurrentene PEM-handlinger mot hverandre. Men dette har positive bieffekter for markedet i og med at markedsaktørene vil nyte godt av lavere priser.

 

En forretningsmann reduserer prisene på sine produkter fordi han forventer positive feed-backs fra markedet i form av profitt. Dette er sekundær egenlykkemotivasjon. I en kjærlighetssituasjon foreligger gjensidig utveksling av SEM-handlinger (se avsnitt 3.10.1).

 

Nedenfor er det listet opp noen typiske kombinasjoner av handlingstyper mellom initiativtaker og responder.

 

 

Initiativtakers egenlykkemotivasjon

Responders egenlykkemotivasjon

Tyranni

primær

sekundær

Tøffelhelt, ”altruisme 2”

sekundær

primær

Krig, konkurranse

primær

primær

Kjærlighet, prisreduksjoner

sekundær

sekundær

”Altruisme 1”

tertiær

- - - - - - - - - - - -

 

 

3.10.1  Definisjon på erotisk kjærlighet

 

Å sette pris på et annet menneske er en følelse som kommer som en konsekvens av å generere merkbart mer egenlykke i vedkommendes nærvær (fysisk eller tankemessig) enn i hans/hennes fravær.

      Å være forelsket i et annet menneske er en følelse som kommer som en konsekvens av at man for øyeblikket genererer betydelig mer lykkeoverskudd i vedkommendes nærvær (fysisk eller tankemessig) enn hva man vanligvis genererer i nærvær av andre mennesker man setter pris på, og man har en ikke-testet (eller lite testet) hypotese om at denne følelsen kan bli forvandlet til ekte kjærlighet som definert i neste setning.

     Ekte kjærlighet til et annet menneske er en følelse som kommer som en konsekvens av at man genererer signifikant mer egen lykke i vedkommendes nærvær enn i hans/hennes fravær som beskrevet i punkt 1 og 2 nedenunder, og hypotesen om at denne tilstanden skal vedvare i det lange/mellomlange løp har motstått iherdige forsøk på detronisering. Ekte kjærlighet kan også eksistere i en situasjon hvor man midlertidig genererer signifikant mindre lykke i hans/hennes nærvær enn i vedkommendes fravær, men man har en velbegrunnet hypotese om at dette lykkeunderskuddet vil snu seg til et lykkeoverskudd i samsvar med punkt 1 og 2 nedenunder.

 

 

1)

Når A eksponerer sine holdninger, handlinger og strategi for lykkemaksimering overfor B, kommer det positive feed-backs fra B, og A blir lykkelig som en konsekvens av B's positive feed-backs. Denne typen feed-backs gjennomsyrer forholdet mellom A og B (SEM). På grunnlag av dette genererer A signifikant mer lykke i B's nærvær enn hva A hadde generert som single.

 

2)

A fornemmer en seksuell tiltrekningskraft ovenfor B som en konsekvens av lykkeoverskuddet i punkt 1, og seksuelle handlinger utføres eller ønskes fra A's side på grunnlag av dette. Det er ikke tilstrekkelig å føle seg tiltrukket av en sexy kropp.

 

3)

A har et best mulig kjærlighetsforhold til B hvis punkt 1 og 2 er oppfylt og det i tillegg ikke eksisterer en partner C med følgende egenskaper: A kan realistisk sett kapre C i et kjærlighetsforhold, og A kan forvente å generere signifikant mer lykke sammen med C enn med B.

 

Som single har ethvert enkeltindivid en strategi for å maksimere sin egen lykke i det livslange løp. Strategien vil variere en god del fra person til person avhengig av oppvekst, gener og tidligere personlige valg. Denne strategien innebærer en rekke punkter (personlige interesser) som forventes å påvirke den totale livslykken i positiv retning.

      Når den single vurderer å entre et samliv, er hensikten å generere signifikant mer lykke som samlivsmenneske enn som single, og det er to måter å øke sin livslykke på: 1) adoptere nye personlige interesser – dvs. addere flere punkter til strategien, 2) forsterke de personlige interessene som man har som singel – dvs. øke lykkeeffekten av hvert av de allerede eksisterende punktene i strategien.

      Det er begrenset hvor mange interesser man kan ha (det er bare plass til et begrenset antall punkter i strategien for lykkemaksimering). Dersom de hypotesene som singel-interessene innebærer, har motstått betydelige forsøk på detronisering, er det lite rasjonelt å kaste disse overbord. På den andre siden kan et samliv bli vanskelig dersom begge stort sett hele tiden er opptatt med ulike interesser. Derfor er det rasjonelt å søke en partner som har noenlunde de samme interesser som en selv, og så eventuelt supplere med noen ekstra interesser. Et godt samliv bør altså først og fremst øke lykkeeffekten av hvert enkelt punkt i ens lykkestrategi – å supplere strategien med flere punkter er sekundært; viktigheten av dette øker med økende alder.

 

 

3.11  Hva er egentlig ”altruistiske” handlinger?

 

”Altruisme” slik f.eks. Objektivistene snakker negativt om, er i Rasjonalgaudistisk oversettelse følgende: Irrasjonelle TEM-, SEM- eller PEM-handlinger (hyppighet i den rekkefølge) hvor handlingsutøveren sterkt undervurderer den negative verdien av handlingens primære konsekvenser, og sterkt overvurderer de positive konsekvensene (feed-backs) som måtte komme fra egen bevissthet eller fra andre mennesker.

       ”Altruisme” kan også sees hos dyr i naturen, og det antas derfor at ”altruisme” i en viss utstrekning også kan være et slags ”instinkt” hos oss mennesker. Mekanismen for å utføre instinktivt ”altruistiske” handlinger er følgende: Utførelse av den ”altruistiske” handling gir oss en umiddelbar god instinktiv følelse. Unnlatelse av å utføre handlingen gir oss en vond instinktiv følelse. Vi utfører den ”altruistiske” handlingen for å oppnå den gode følelsen og for unngå den vonde følelsen – det er en PEM-handling. Evolusjonen har framelsket dette ”instinktet” fordi ”uselvisk” hjelpsomhet har sikret artens overlevelsesevne og maksimeringen av DNA-molekylets masse i verden, ikke minst når det gjelder å ta seg av barna (se også avsnitt 3.7.1).

       ”Altruisme” kan altså ha elementer av både tertiær, sekundær eller primær egenlykkemotivasjon i seg. Den tertiære egenlykkemotivasjonen antas å være den sterkeste, og stammer fra irrasjonell filosofisk påvirkning. F.eks. er Immanuel Kants tankegang at en handling bare kan være moralsk når den er utført av pliktfølelse. I Rasjonalgaudistisk språkdrakt ville Kant ha sagt at en handling bare kan være moralsk dersom den er tertiært egenlykkemotivert.

 

Dersom personer som selv utfører ”altruistiske” handlinger, skal omvendes til et rasjonelt handlingsmønster, bør de tilstrebe bedre analytisk evne og psykologsk innsikt (herunder selvinnsikt) og eliminere negative pliktfølelser som omtalt i avsnitt 3.9.1.4 og 9.4.1. Maktpersoner som holder altruismen oppe som et moralsk ideal for å prøve å lure mennesker til utføre ”altruistiske” handlinger, er falskmyntnere som setter falske verdier på forventede konsekvenser. Falskneri, lureri og løgn lønner seg ikke i det lange løp siden det ikke er å forholde seg til virkeligheten. Se også avsnitt 10.9.

 

Objektivisme: Hvis du har akseptert altruismen, vil du få god samvittighet ved å gi til alle de som ikke fortjener det. Rasjonalgaudismens svar: Ja, men da er ”altruistens” mål å oppnå god samvittighet, ikke å hjelpe andre. Han får god samvittighet i bytte mot å gi bort penger. ”Altruisten” har utført en egenlykkemotivert handling hvor han rundt tidspunktet for handlingsvalget trodde at denne var det best egnede ledd i bestrebelsene på å maksimere sin egen livslykkesum. Men handlingen er ikke rasjonell av den grunn siden den etter all sannsynlighet baserer seg på en feilvurdering. Rasjonalgaudismen og Objektivismen er således uenige om altruismens natur:

       Objektivismen: Altruistiske handlinger eksisterer ut fra definisjonen, og de utføres i den hensikt å tjene andre mennesker uten tanke på egen vinning. Rasjonalgaudismen: ”Altruistiske” handlinger eksisterer ikke i den ytre virkelighet, bare som fiksjon i noen menneskers bevissthet. Det som kalles ”altruistiske” handlinger er irrasjonelle, forfeilede forsøk på å maksimere egen lykke gjennom feed-backs fra egen bevissthet eller fra andre menneskers handlinger eller gjennom primitiv adlydelse av evolusjonært betingede ”instinkter”. Disse to filosofienes negative vurdering av ”altruismen” er allikevel stort sett sammenfallende.

 

De som forfekter altruismen som moralkodeks, krever at enkeltindividet skal tjene sine medmennesker. Mange mennesker vil nekte å være slike tjenere siden disse enkeltindividene forstår at de selv genererer signifikant mer lykke ved å adoptere et annet handlingsmønster. Så vil vokterne av altruismens høye moral endre på dette, og de må da gjøre de ”altruistiske” handlinger relativt mindre uprofitable ved å innføre straffereaksjoner for å få folk til å handle ”altruistisk”. Men de som da begynner å handle ”altruistisk”, vil gjøre det for å unngå straffereaksjonene. Da er det ikke lenger snakk om ”altruisme” selv i Rasjonalgaudistisk forstand, men om rasjonelle SEM-handlinger innenfor den nye virkelighet som straffereaksjonene har skapt (men egentlig er det vanskelig å snakke om rasjonelle handlinger når Staten har innført rettighetskrenkende straffereaksjoner). Drivkraften til å følge den altruistiske moralkodeks er således altfor svak siden den ikke er i overensstemmelse med enkeltindividets grunnleggende natur. Det vil være svært mye bedre å adoptere en egenlykkemotivert moralkodeks i bestrebelsene på å skape framgang i samfunnet istedenfor å kaste bort tid og ressurser på å prøve altruismen.

      En altruistisk moralkodeks vil således kunne sette konseptet etikk/moral i fare for å bli undergravd til fordel for et handlingsmønster uten klar retningslinje for menneskelig handling hvor kortsiktig nytelse og unngåelse av kortsiktig ubehag regjerer. Altruismen foreskriver at enkeltindividets oppgave er å tjene et eller annet høyere formål enn ens egen lykke, og følgelig gir altruismen maktpersoner grobunn for å begå tildels grove overgrep mot individene i bestrebelsene på å få dem til å handle i overensstemmelse med dette ”høyere formål”, hvilket i praksis gjerne blir å tjene makthavernes interesser.

 


 

 

 

III.  Politikk

 


 

4.  Naturgitte rettigheter

 

 

Rettsvitenskapen er grunnleggende sett opptatt med å oppdage det filosofiske grunnlaget for å kreve at visse tillatelser, forbud, vedtak og handlinger ikke skal avvises/hindres i deres streben etter å oppnå verdi. Når en tillatelse, et forbud, et vedtak eller en handling er i overensstemmelse med dette filosofiske grunnlaget, er den definert som legitim (i rettsvitenskapelig forstand). Enhver tillatelse/forbud/vedtak/handling er enten legitim eller illegitim, og la oss tenke oss at det filosofiske legitimitetsgrunnlaget er gitt. En tillatelse/forbud/vedtak/handling er da legitim dersom den er gitt/utført uten å krenke allerede legitimt tildelte tillatelser/forbud/vedtak, og er ikke legitim (illegitim) dersom den krenker allerede legitimt tildelte tillatelser/forbud/vedtak. Dette impliserer at ingen legitimt kan hindre/avvise en legitim handling/tillatelse, og på dette uunngåelige prinsippet bygger all Rasjonalgaudistisk politikk. Men mottaker av tillatelsen kan (om enn ikke alltid) frasi seg å bruke den, og tildeler kan ha en klausul inkludert i tillatelsen om at tillatelsen kan trekkes tilbake. Elementer uten fri vilje kan ikke beskyldes for illegitimitet siden de ikke kan handle annerledes enn naturlovene eller deres instinkter tilsier.

 

Rettighet: En rettighet er en legitimt tildelt tillatelse til (å forsøke) å oppnå verdier, og tillatelsen tildeles ved å gi virkemidler for å realisere verdiene. I følge forrige paragraf kan ingen legitimt fjerne en rettighet – med mindre de spesielle betingelsene som der beskrives er oppfylt. (Eksempel: En mann gir tre gutter tillatelse til å spille fotball i en hage. Dersom mannen har legitimt eierskap [eller annen legitim disposisjonsrett] over hagen, foreligger en reell rettighet hos guttene. De har da en spillerettighet i hagen, og ingen annen enn mannen selv kan legitimt frata guttene denne rettigheten. Virkemidlene som mannen gir guttene for å muliggjøre fotballspillingen, er gressplenen og to fotballmål.)

 

Naturgitt rettighet: En naturgitt rettighet for et objekt i virkeligheten er hva naturen legitimt har gitt dette objektet tillatelse til å oppnå av verdier; korollarer til direkte naturgitte rettigheter omtales også som naturgitte rettigheter. Ingen andre enn naturen eller objektet selv kan eventuelt tilbakekalle en naturgitt rettighet uten å bli beskyldt illegitimitet. Ifølge Rasjonalgaudismen er ”å oppleve lykke” det eneste som har verdi (se avsnitt 2.2.2.2). Et objekt som ikke har evne til å oppleve lykke eller ulykkelighet, har derfor ingen naturgitte rettigheter overhodet.

      En naturgitt rettighet for mennesket er hva naturen tillater mennesket å oppleve av lykke gjennom de virkemidler naturen legitimt har gitt mennesket for å oppleve dette. En naturgitt rettighet for et dyr er hva naturen tillater dette dyret å oppleve av lykke gjennom de virkemidler naturen legitimt har gitt dyret for å oppleve dette. Et dyr som ikke har evne til å oppleve lykke eller ulykkelighet, har ingen rettigheter.

 

Naturens tillatelser er legitime: Det eneste naturen har gitt mennesker og dyr (av virkemidler) gjennom millioner av år med evolusjon, er ikke-bearbeidede naturressurser og deres gener (i tillegg kommer andre mennesker man kan interagere med); et menneskes eller et dyrs grunnleggende natur impliseres av dets gener. Det er umulig å hevde at naturressursene eller menneskers og dyrs gener ikke er legitimt tildelt av naturen med følgende begrunnelse: En legitimt tildelt tillatelse er en tillatelse som er tildelt uten at andre legitimt tildelte tillatelser (til å oppnå verdi) er krenket i forbindelse med tildelingen. Naturen kan ikke ha krenket andre legitimt tildelte tillatelser siden det i tidsrommet for utviklingen som førte fram til menneskets gener ikke eksisterte andre enn naturen som kunne gi tillatelser; dessuten har elementene i naturen per definisjon ikke fri vilje, og det vil derfor uansett være meningsløst å beskylde naturen for å oppføre seg illegitimt.

      Vi har vist at tillatelser (til å oppnå verdi) gitt av naturen opplagt er legitime, ergo er dette naturgitte rettigheter. Derfor kan ingen andre tillatelser, forbud eller handlinger være legitime dersom de krenker naturgitte rettigheter. Mennesket og dyr kan således ha naturgitte rettigheter til å bruke genene og naturressursene til å oppnå verdier. I de påfølgende avsnitt skal vi påvise hvilke naturgitte rettigheter mennesket og noen dyr innehar.

 

 

4.1  Voksne individers rettigheter

 

Definisjon på rasjonalitet: Evnen til å tenke, forstå og trekke konklusjoner.

Definisjon på et rasjonelt vesen: Et vesen som har evnen til å bearbeide sanseinntrykkene gjennom logisk tenkning for å velge å utføre handlinger slik at vesenet kan påvirke sin egen skjebne gjennom teknologisk evolusjon og derigjennom frigjøre seg fra sine naturlige instinkter (se avsnitt 2.4.1). Mennesket er det eneste kjente levende rasjonelle vesen. Denne erkjennelse er ervervet gjennom induksjon fra observasjoner av mange enkeltindivider og også gjennom introspeksjon av egen bevissthet.

 

 

1)

Mennesket er et vesen med evne til å registrere lykke og ulykkelighet. Det vil si at naturen har utstyrt oss med de gener som skal til for å oppleve lykke/ulykkelighet, spesielt gener som uttrykkes i de deler av hjernen som er beskjeftiget med oppfattelsen av å registrere lykke/ulykkelighet. Dette gjelder kun for enkeltindividet; nasjonen, rasen, familien, klassen o.l. har ikke evne til å registrere lykke. Således har naturen gitt oss, som individer, tillatelse til å oppleve lykke – ja mer enn som så; vi er til og med determinert til å søke lykke og å unngå ulykkelighet. Ut fra definisjonen på begrepet ”rettighet” har vi derfor en ”naturgitt rett til å søke lykke”.

 

2)

Spørsmål: Hvilke virkemidler stiller naturen til disposisjon for at mennesket kan oppnå lykke og unngå ulykkelighet?

 

3)

Svar: Menneskets rasjonelle natur. Naturen stiller sine ikke-bearbeidede naturressurser til rådighet for menneskets grunnleggende genetiske natur. Det individuelle mennesket har (a) de genene som skal til for å foreta handlingsvalg på bakgrunn av sine rasjonelle vurderinger og (b) de genene som skal til for å bruke musklene – dvs. utføre handlinger (herunder muskler som styrer språk og fingerferdighet). Således har det individuelle mennesket tillatelse fra naturen til å utføre handlinger på bakgrunn av sine rasjonelle vurderinger. Det vil si at individet har følgende naturgitte rettighet: ”Frihet til å tenke ut og å velge å utføre de handlinger som er nødvendige for å forsøke å maksimere sin egen lykke gjennom livet”. Ingen (bortsett fra naturen selv) skal nekte noe menneske denne rettighet. Menneskets rett til frihet er fastslått, og denne rettigheten er menneskets redskap for å søke lykke. Dette er det humane individs eneste direkte naturgitte rettighet; andre rettigheter som senere omtales som ”naturgitte”, er bare logiske konsekvenser (korollarer) av denne. Nå skal det sies at mennesket også har en del grunnleggende ”instinkter” som er en drivkraft til handling, men individet har evnen til å bruke sin rasjonalitet til å vurdere om det er langsiktig lykkeprofitabelt å følge ”instinktene” eller ikke.

 

4)

Spørsmål: Har mennesket retten til liv? (= retten til å utføre de handlinger som kreves for å overleve).

 

5)

Svar: Når mennesket har retten til frihet til å handle i den hensikt å maksimere egen lykke i det livslange løp, må mennesket også ha rett til å utføre de handlinger som kreves for å overleve siden liv er en forutsetning for generering av positiv lykke (retten til liv er således en undergruppe av retten til frihet). Å drepe et annet menneske vil utslette alle muligheter som individet har til å bruke friheten til å utføre de handlinger som trengs for å søke lykke.

 

 

Ut fra det som er beskrevet ovenfor har det individuelle mennesket naturgitte rettigheter i dobbel betydning av begrepet ”natur”. For det første har det individuelle mennesket naturgitte rettigheter i den betydning at det er naturen som gjennom evolusjon som har tildelt mennesket dets gener. For det andre har det individuelle mennesket naturgitte rettigheter i den betydning at virkemidlene som rettighetene er basert på (våre gener for lykkeregistrering, rasjonalitet og muskelbruk og konsekvensene derav) er iboende i menneskets fundamentale natur, og rettighetene er således implisert (gitt) av vår grunnleggende natur. Dersom naturen hadde vært et element med fri vilje, ville den ha begått en rettighetskrenkelse ved å trekke tilbake en naturgitt rettighet siden den er implisitt iboende i vår fundamentale natur, med mindre naturen samtidig endret vår fundamentale natur i retning av å være i overensstemmelse med tilbaketrekkingen av rettigheten. Et steinras ville da ha begått en rettighetskrenkelse ved brekke beinet på et menneske. Men naturen er per definisjon mengden av alle elementer i Universet som mangler fri vilje (og som ikke er skapt av elementer med fri vilje), og følgelig er det meningsløst å beskylde naturen for å oppføre seg illegitimt ved å trekke tilbake de naturgitte rettighetene, som ligger implisitt inkorporert i menneskets natur.

 

Et gitt individ har liv. Å oppleve lykke (og å unngå ulykkelighet) er det eneste verdifulle i virkeligheten, alt annet er midler for å oppnå det mål. Dersom individet etter en rasjonell vurdering og gitt de rammebetingelser som eksisterer i virkeligheten, innser at han ikke kan bruke sin frihet til å generere positivt lykkeoverskudd for seg selv resten av livet uansett hvilke handlinger han måtte utføre (evt. sammen med andre), er det intet poeng i å opprettholde livet. Det eneste rasjonelle er da å bruke sin frihet til å begå selvmord.

     Dersom han innser at det er en rasjonell sannsynlighet for at han kan generere reelt positivt lykkeoverskudd resten av den naturlig livslengde, må han først bruke sin frihet til å utføre de handlinger som er nødvendige for å opprettholde livet. Dernest må individet bruke sin frihet til å utføre de handlinger som rasjonelt sett forventes å gi størst reell sum av lykkeoverskudd i det livslange løp.

 

Kvinner har selvsagt de samme naturgitte rettigheter som menn – retten til liv, frihet og å søke lykken og alle logiske konsekvenser av dette. Unntak fra dette er spesialrettigheter som er direkte knyttet til kvinnens genetiske natur som fødende individer (f.eks. selvbestemt abort – se avsnitt 4.3.2). Enhver form for statlig påtvungen ”feminisme” som går utover like naturgitte rettigheter for menn og kvinner, forkastes (se også avsnitt 10.6).

 

 

4.1.1  Rettighetskrenkelser mot voksne mennesker

 

Siden alle (voksne) mennesker har samme rett til frihet, følger som en logisk konsekvens at denne retten i en sosial kontekst formuleres på følgende måte: ”Retten til å tenke ut og å utføre de handlinger som man mener vil maksimere egen lykke gjennom livet så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett eller andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er retten til frihet en absolutt rettighet totalt uten begrensninger. Men et spørsmål melder seg: Hvordan kan et individ krenke andre personers rett til frihet eller andre naturgitte rettigheter?

 

Når vi skal avgjøre hvordan retten til frihet kan krenkes, må vi ta for oss hvert element i dens definisjon: (1) Utføre handlinger, (2) Handlingsvalg (”tenke ut handlinger”).

 

 

1)

Selve utførelsen av handlingen kan hindres ved initiering av fysisk maktbruk som inkluderer mord, vold, legemsfornærmelse, voldtekt, frihetsberøvelse, hærverk, tyveri, okkupasjon, hindring av påbegynt bruk av naturressurser.

 

2)

Handlingsvalg kan, i tillegg til fysisk maktbruk, hindres ved initiering av psykisk maktbruk definert som utøvelse av ikke-fysisk aktivitet for å hindre et menneske i å bruke sine rasjonelle evner i forbindelse med handlingsvalg. Dette innebefatter (i) enhver form for ikke-fysisk aktivitet rettet direkte mot et annet individ som dette individet klart har gitt uttrykk for at det ikke aksepterer, eller som utøveren burde vite at vedkommende ikke ville akseptere, og som dette individet må gjøre noe aktivt for å unngå (trusler om fysisk vold, skriking, kjefting, brøling, overdrevent skarp tone, ærekrenkelser o.l.), (ii) kontraktsbrudd og svindel, (iii) betydelig farefull aktivitet som, alene eller som deltaker i en sum, påfører andre mennesker velbegrunnet frykt for manifestasjon av annen rettighetskrenkelse selv om slik krenkelse ikke manifesterer seg i praksis; se også avsnitt 6.1.1 (man tvinges da til å ta forholdsregler som man ikke ønsker); også inkludert oppriktig planlegging av annen rettighetskrenkelse selv om ingen krenkelse realiseres.

 

Når fysisk maktbruk initialt blir utøvd mot individet, er det opplagt ikke individet som bruker sin frie vilje til å velge å skade seg selv eller sin eiendom. Når mennesket blir utsatt for skremmende aktivitet som nevnt i punkt 2i, er det ikke individet som bruker sin frie vilje til å velge å bli skremt. Det er en ryggmargsrefleks som henger igjen fra den tid da mennesket gikk på savannen og var utsatt for løveangrep. De som ikke reagerte med ryggmergsrefleks på brøling o.l. ble lettere spist av løvene enn dem som hadde slik ryggmergsrefleks, og følgelig ble de gener som styrer denne ryggmargsrefleksen framelsket i evolusjonen.

      Psykisk maktbruk betyr ofte å initiere non-rasjonell aktivitet (skriking, kjefting, brøling, overdrevent skarp tone o.l.) for å påføre en annen person psykisk smerte i den hensikt å oppnå et verdivirkemiddel fra denne personen, ikke gjennom å bytte verdivirkemiddel mot verdivirkemiddel, men ved at den andre personen ”gir fra seg et verdivirkemiddel” for å unngå den psykiske smerten han påføres. Man mottar en negativ verdi (psykisk smerte) som man ikke har valgt å motta. Deretter må man gi fra seg et positivt verdivirkemiddel for å bli kvitt den negative verdien, dvs. foreta et påtvunget handlingsvalg for å gjenopprette normaltilstanden. Således hindrer psykisk maktbruk individets handlingsvalg og krenker dermed retten til frihet.

      Felles for både fysisk og psykisk maktbruk er at siktemålet er å skremme motstanderen bort fra sine primære standpunkter. Man hindrer dermed motstanderen i å bruke sin frihet til å tenke rasjonelt i forbindelse med et handlingsvalg. Å bruke fysisk og psykisk maktbruk kan være straffefritt i selvforsvar, men vil være rettighetskrenkende dersom det brukes merkbart mer makt enn hva som er nødvendig for selvforsvaret. I visse tilfeller kan det være straffefritt å bruke fysisk makt i selvforsvar mot psykisk vold. Det antas at kriminalisering av psykisk maktbruk vil ha en siviliserende effekt på samfunnet (se også avsnitt 10.4.1).

   

Det er rettighetskrenkende å delta i en rettighetskrenkelse som et ledd i en sum selv om leddet i seg selv ikke utløser krenkelsen. For å bli ansett som deltaker må det være bevist utenfor rasjonell tvil at handlingen bidrar logisk til rettighetskrenkelsen utover det at en rettighetskrenker lar seg påvirke av den som en passiv handling. Å tilveiebringe – bevisst eller grovt uaktsomt – objekter som så blir brukt til rettighetskrenkende handling, er å anse som deltakelse i rettighetskrenkelsen hvis og bare hvis man visste eller burde ha visst at objektet skulle brukes rettighetskrenkende eller at faren for det var terskeloverskridende. Oppfordring til rettighetskrenkende handling i en situasjon hvor oppfordringen kan forventes å bli realisert, anses for deltakelse i rettighetskrenkende handling. Endringer i priser, profitt o.l. på grunn av summen av frivillige markedsinteraksjoner er ikke rettighetskrenkelser – og dermed ikke gyldig grunn til å regulere markedsaktørene.

      Å forholde seg passivt til andre mennesker eller dyr som ønsker din innsats vil aldri være rettighetskrenkende med mindre du på forhånd frivillig har forpliktet deg til noe annet eller din innsats er påkrevd som en konsekvens av at du har utført en rettighetskrenkende handling mot vedkommende.

 

Vi har nå sett hvordan et voksent individs rett til frihet kan krenkes. Når det gjelder hvordan andre naturgitte rettigheter kan krenkes, er det snakk om rettighetene til dyr, barn, utviklingshemmede og andre umyndiggjorte personer. Hvordan deres rettigheter kan krenkes, omtales i avsnitt 4.2.2 og 4.3.1.

 

 

4.2  Dyrenes rettigheter

 

Mennesket er et rasjonelt vesen, dvs. at mennesket har evnen til rasjonalitet nedlagt i sine gener, og som tidligere nevnt impliserer dette at mennesket har retten til liv, frihet og å søke lykke. Mennesket har rett til å leve i overensstemmelse med sin genetiske natur. Vi har allerede i innledningen til kapittel 4 slått fast at et vesen som ikke har evne til å registrere lykke/ulykkelighet, ikke har naturgitte rettigheter overhodet. Hva slags naturgitte rettigheter har et dyr som har evnen til å registrere lykke og ulykkelighet? Dyr er grovt sett ikke-rasjonelle (instinktive) vesener; dvs. lykke/ulykkelighet kommer som en konsekvens av instinkter (se avsnitt 2.4.1 og 2.5.2). Dyrs lykke er ofte seksuell nytelse og deres ulykkelighet er smerte, frykt eller sult.

 

 

1)

Dyret har evnen til å registrere lykke/ulykkelighet. Det vil si at naturen har utstyrt dyret med de gener som skal til for å oppleve lykke/ulykkelighet, spesielt gener som uttrykkes i de deler av hjernen som er beskjeftiget med oppfattelsen av å registrere lykke/ulykkelighet. Derfor har naturen gitt dyret tillatelse til å oppleve lykke. Ut fra definisjonen på begrepet ”rettighet” har dyret derfor en ”naturgitt rett til å søke lykke” (Dette gjelder altså for høyerestående dyr som har evnen til å registrere lykke/ulykkelighet).

 

2)

Spørsmål: Hvilke virkemidler stiller naturen til disposisjon for at dyret kan oppnå lykke og unngå ulykkelighet?

 

3)

Svar: Dyrets instinktive natur. Naturen stiller sine ikke-bearbeidede naturressurser til rådighet for dyrets grunnleggende genetiske natur. Det individuelle dyret har de genene som ligger til grunn for sine instinkter og de genene som skal til for å bruke musklene. Således har dyret tillatelse fra naturen til å utføre handlinger på bakgrunn av sine instinkter. Det vil si at dyret har følgende naturgitte rettighet: ”Retten til å handle i overensstemmelse med sine grunnleggende instinkter”. Ingen (bortsett fra naturen selv) skal nekte noe dyr denne rettighet. Dyrets ”rett til å handle i overensstemmelse med sine grunnleggende instinkter” er fastslått, og denne rettigheten er dyrets redskap for å søke lykke. Å handle ifølge sine grunnleggende instinkter er således en like fundamental naturrett for dyrene som retten til frihet er for mennesket. Dyrene har ikke den genetiske utrustning som skal til for å utføre en rasjonell tankeprosess, og retten til frihet er IKKE en naturgitt rettighet for dyrene. Instinktene er dyrets slavedriver.

 

4)

Spørsmål: Har dyr retten til liv?

 

5)

Svar: La oss anta det motsatte av hva vi vil bevise, nemlig at dyr har rett til liv. Da må Staten hindre løven i å spise sebraen, katten i å spise musa, gaupa i å spise rådyret osv. Det vil bety døden for løven, villkatten og gaupa. Følgelig vil retten til liv for byttedyr bety at retten til liv for predatorene krenkes. Vi har oppnådd en motsigelse – ergo har i hvert fall ikke byttedyrene retten til liv. At løven dreper sebraen kan ikke sees på som en krenkelse av sebraens grunnleggende instinkter siden ”survival of the fittest” er det grunnleggende instinkt som naturen bygger på (en sebra kan også delvis takke løvene for sin eksistens siden løvene dreper dyr som konkurrerer med sebraen om matfatet). Således er det i overensstemmelse med sebraens natur å bli spist av løven. Og det ville være en krenkelse av løvens ”rett til å handle ifølge sine grunnleggende instinkter” dersom løven ikke skulle ha rett til å drepe sebraen. Sett fra byttedyrenes synspunkt spiller det ingen rolle om de drepes av en predator eller et menneske så lenge vi ikke utsetter dyrene for mer pinefull behandling enn de ville ha blitt utsatt for i den evolusjonære prosess.

       Men hva med løven og andre predatorer som står øverst på næringskjeden – har disse retten til liv? Det er helt i overensstemmelse med evolusjonens prinsipper, og dermed rovdyrs natur, at rovdyr blir utsatt for dødelig konkurranse fra andre rovdyr (f.eks. løve og hyene). Det er også mange eksempler på at rovdyr på ett tidspunkt i evolusjonen står øverst på næringskjeden, men at det på et senere tidspunkt oppstår et nytt rovdyr som ernærer seg på det første rovdyret (f.eks. rovfugler og rovfisk). Derfor kan det ikke være i uoverensstemmelse med rovdyrs grunnleggende natur å bli utsatt for dødelig konkurranse eller å bli ansett for byttedyr fra mennesket side. Men mennesket er et rasjonelt vesen og er hevet over naturens darwinisme som tidligere omtalt (se avsnitt 1.6.2), og man kan ikke argumentere slik for at mennesket ikke skulle ha retten til liv.

       Konklusjonen er at dyr ikke har retten til liv.

 

Retten til å handle ifølge sine grunnleggende instinkter gjelder for noe høyerestående dyr som har mulighet for å registrere lykke/ulykkelighet. Planter, laverestående og middelstående dyr registrerer ikke lykke/ulykkelighet, og har således ingen rettigheter overhodet. Disse livsformer kan behandles på samme måte som ikke-levende ressurser som jernmalm, olje og vann. Alle dyr som er amfibier eller evolusjonært mer primitive disse, anses for å være ikke-lykkeregistrerende, mens alle dyr som er evolusjonært mer avanserte enn amfibiene, anses for å være lykkeregistrerende (se avsnitt 2.4.1).

 

 

4.2.1  Hvorfor har ikke dyr rett til frihet?

 

Dyrene er bundet av sine genetisk betingede instinkter som er utviklet og utvikles gjennom biologisk evolusjon (selv om noen ferdigheter læres fra foreldre til barna hos høyerestående dyr – avsnitt 2.5.2). En elg som løper i skogen, er ikke fri men er under pisken av instinktenes slaveri. Positive forandringer i dyrenes evne til å forbedre sine liv skjer i praksis kun gjennom den biologiske evolusjon. Mennesket har gjennom sine gener evne til rasjonell tenkning (og i tillegg språk og fingerferdighet), og dette gir menneskene frihet til å bedrive sin egen teknologiske og idémessige evolusjon for å forbedre sine liv. Mennesket er derfor fritt (fra evolusjonens tyranni) på grunn av sin genetisk betingede evne til rasjonalitet. På den måten har menneskets utvikling gradvis forlatt den biologiske evolusjonen, og forbedringer i menneskenes liv skjer i dag gjennom teknologisk evolusjon og ikke gjennom biologisk evolusjon. Sistnevntes bidrag er i praksis lik null i forhold til bidragene fra teknologisk evolusjon selv om den biologiske evolusjonen kanskje går minst like fort som tidligere. Dersom individene i en art skal ha retten til frihet og retten til liv, må de ha intelligens og rasjonelle evner på et slikt nivå at de kan bryte ut av den biologiske evolusjonens slaveri og sette i gang sin egen teknologiske evolusjon. Selv om sjimpanser er intelligente i forhold til andre dyr og selv om de har 98 % av genene felles med Homo sapiens, har de ikke mentale evner på et sådant nivå at man kan snakke om teknologisk evolusjon. Derfor er det i dag bare Homo sapiens som har retten til frihet og retten til liv.

 

 

4.2.2  Skjæringspunktet mellom dyrs og menneskers rettigheter

 

Siden dyr ikke har rett til frihet og liv, kan vi legitimt holde dyr i fangenskap og drepe dem (f.eks. i den hensikt å spise kjøttet eller å ta pelsen deres). Men mennesket har ikke rett til å bruke sin frihet til å behandle dyr på en slik måte at deres grunnleggende instinkter krenkes siden ”retten til å handle ifølge sine grunnleggende instinkter/natur” for dyr og retten til frihet for mennesket er definert på samme nivå (sammenlikn punkt 3 i avsnittene 4.1 og 4.2). Menneskers sadisme mot dyr er ikke i overensstemmelse med dyrs natur siden direkte dyrplageri ikke forekommer i naturen; det er ikke evolusjonsmessig profitabelt. Løven torturerer ikke sebraen for moro skyld men dreper den fortest mulig for så å spise den. Men dyrenes instinkter skal ikke respekteres på en sådan måte at dyrene får rett til å leve ”fritt” uberørt av menneskehender, for da vil menneskets rett til frihet (til å forbedre sitt liv/lykke) krenkes. Hva som er det enkelte dyrs grunnleggende instinkter, vil i en viss utstrekning være gjenstand for tvil og må avgjøres av Statens organer i samarbeid med eksperter.

 

La oss illustrere ovenstående med et eksempel. Et menneske A har i utgangspunktet rett til uinnskrenket frihet når han bor i sin egen leilighet – f.eks. til å spille musikk. Når et menneske B bor i naboleiligheten har han nøyaktig den samme rett til frihet som person A – f.eks. til å sove midt på dagen. Men når begge bor der samtidig, blir det noe annerledes. B kan ikke kreve å ha det musestille hele dagen, og A kan ikke invadere B's leilighet med lydbølger akkurat som han selv vil. Selv om slike konflikter sjelden går til retten, må forholdet mellom A og B i siste instans reguleres av rettsvesenet, slik at en intersubjektiv rettslig vurdering må legges til grunn for estimeringen av hvor grensen går for krenkelse av den annens rettigheter i dette tilfellet (se avsnitt 5.7).

      På tilsvarende vis: Et dyr har rett til å handle ifølge sin grunnleggende natur, men har ikke retten til frihet. Dyret har rett til å leve ut sin instinktive natur i ”Guds frie natur”. Dersom et menneske kommer inn på dette området, har han rett til frihet og skal således ha rett til å gjøre akkurat som han vil. Men når dyr og menneske befinner seg i området samtidig, blir det noe annerledes. Mennesket må kunne benytte seg av dyret (f.eks. holde det i fangenskap), men på en slik måte at dyrets fundamentale naturlige instinkter ikke krenkes. For å forene disse potensielle motsetninger, må forholdet mellom dyret og mennesket reguleres av loven, slik at en intersubjektiv rettslig vurdering legges til grunn for estimeringen av hvor grensen går for krenkelse av den annens rettigheter. Dyrets grunnleggende instinktive natur er ikke det samme som fullstendig ”fri” utfoldelse i natur totalt uberørt av menneskehender.

 

Noen vil kunne hevde at dyrene ikke kan ha rettigheter siden dyrene ikke har evne til å lage noen statsdannelse som kan forsvare rettighetene. For det første er et vesens naturgitte rettigheter gitt av vesenets fundamentale natur (som igjen er gitt av naturen gjennom evolusjon), og følgelig avhenger ikke deres eksistens av tilstedeværelse av en Stat, men Staten er nødvendig for å forsvare naturgitte rettigheter mot vesener med fri vilje (dvs. mennesker). For det andre krenker ikke et rovdyr et byttedyrs rettigheter når rovdyret spiser byttedyret siden dette er i overensstemmelse med begges natur. Dersom vi tenker oss at løven hadde stengt en sebra inne i et lite bur, og så torturert dyret på mest bestialske måte for moro skyld, ville det ha vært en krenkelse av sebraens rettigheter. Men det skjer ikke i naturen, fordi løven ikke har den genetiske utrustning (fri vilje) som skal til for å krenke sebraens rettigheter på denne måten – og det har ingen andre dyr heller. Derfor er det bare i samkvem med mennesker at dyrs rettigheter kan bli krenket. Derfor trenger ikke dyrene noen dyrenes Stat til å forsvare sine rettigheter når de lever i det ”fri” langt unna mennesket. Det er bare vi mennesker som kan bruke vår frihet til å pine dyr dersom vi tror at vi genererer signifikant mer lykke ved å pine dem enn ved å ikke pine dem. Derfor må de rasjonelle menneskers Stat ha plikt til å forsvare dyrenes naturgitte rettigheter. Grunnprinsippet er at alle vesener, mennesker og dyr, har rett til å søke lykke i overensstemmelse med sin natur. Menneskets rett til frihet er definert på samme nivå som dyrenes ”rett til å handle ifølge sine instinkter”.

 

Hvorfor skal de egenlykkemotiverte menneskene unnlate å krenke dyrenes grunnleggende instinkter dersom menneskene genererer signifikant mer lykke ved å krenke dem? Menneskene trenger sine naturgitte rettigheter og en statsdannelse til å forsvare disse. Men de grunnleggende filosofiske prinsipper som impliserer disse rettigheter, impliserer også visse rettigheter for dyrene. Dyrenes rettigheter kommer som en logisk bieffekt av den argumentasjonsrekken som fører fram til at mennesket har sine naturgitte rettigheter. Da må vi egenlykkemotiverte mennesker unnlate å krenke dyrenes grunnleggende instinkter ellers vil vi undergrave de rettighetene vi selv er avhengige av. Dersom ikke Staten forsvarer dette prinsippet overfor dyrene, vil prinsippet svekkes, og det vil bare være et tidsspørsmål før prinsippet svekkes overfor menneskene.

 

4.2.2.1  Konkrete eksempler på ikke-rettighetskrenkende dyrehold

 

Det er ikke i overensstemmelse med en kyllings natur å fly. Derfor er det i orden å holde den i en form for bur. Men det er ikke i overensstemmelse med kyllingens natur å bo i et bur på 10x10 cm. Den må holdes fanget på en sådan måte at den får beveget seg. Å fly er en av kanarifuglens mest grunnleggende instinkter. Følgelig bør det være forbudt å ha slike fugler i bur.

      Kuer, sauer, griser, hunder har blitt avlet opp gjennom århundrene for å være husdyr i fangenskap, og derfor er det helt i overensstemmelse med deres natur å være i fangenskap. Dersom sauen skulle leve i ”frihet” ute i naturen, ville ulla vokse seg så stor at sauen ville snuble i sin egen ull, og derfor ville det være dyrplageri å la slike dyr leve i det fri. Kuer bør ikke stå på en trang bås hele tiden. Fjøset må være bygget slik at de kan bevege seg.

      Dersom et dyr ikke kan være i fangenskap uten at dets grunnleggende instinkter krenkes, bør det være forbudt å holde slike dyr i fangenskap (f.eks. en del fugler i bur).

 

I forbindelse med medisinske dyreforsøk må lover sikre at dyrenes lidelser minimaliseres. Jo mer avansert bevissthet et dyr har til å registrere lykke/ulykkelighet, desto høyere er terskelen for hva vi kan gjøre med det. Det bør så langt som mulig brukes dyr som ikke har evne til å registrere lykke/ulykkelighet. Bananfluer, meitemark, nematodeormer o.l. kan forskere i praksis behandle akkurat som de vil siden disse dyrene antas å ikke ha merkbar evne til å registrere ulykkelighet/lykke. Mus og rotter kan brukes til medisinsk forskning, men bare dersom deres grunnleggende instinkter ikke krenkes under forsøkene. Menneskeaper er på grensen til å være semi-rasjonelle og bør således bare brukes til medisinske forsøk i helt spesielle tilfeller og behandles særdeles respektfullt.

 

Det vil føre for langt å ta opp alle mulige dyr og situasjoner som eksempler, men poenget er at det er en legitim oppgave for Statens organer å estimere hva som er ”i overensstemmelse med dyrets instinkter”. Lover må sikre at dyr i menneskets varetekt sikres rettigheter i samsvar med ovenstående betraktninger. Når det gjelder usikkerhet omkring en arts evne til å registrere lykke/ulykkelighet, gjelder prinsippet om uskyldighet inntil det motsatte er bevist. Det vil si at mennesket er uskyldig i dyremishandling med mindre det er bevist som minst overveiende sannsynlig at den aktuelle art har evne til å registrere lykke/ulykkelighet.

 

 

4.2.3  Kan et dyr krenke et menneskes rettigheter?

 

Spørsmål: Løven har rett til å handle ifølge sine instinkter, og dersom dens instinkter sier at den skal spise et menneske, så skulle løven ha rett til det. Dette burde implisere at vi ikke legitimt kan hindre den i å drepe et menneske. På den andre siden har mennesket retten til liv. Ut fra det skulle løven ikke ha rett til å drepe og spise et menneske, og vi skulle ha rett til å hindre den i å gjøre dette. Hvordan kan disse motsetninger forenes?

      Svar: En løve som forsøker å drepe en person, følger bare sine grunnleggende instinkter, og utfører således ikke en illegitim handling (det gjør ikke en bakterie eller virus heller). Derfor kan offeret ikke legitimt retaliere ved å innskrenke løvens grunnleggende instinkter (slik man gjør når en morder fengsles). Han kan f.eks. ikke putte løven i et lite bur og torturere den. Men det er ikke mot løvens natur å bli drept (den har ikke retten til liv), ei heller at byttedyrene står tilbake (f.eks. gnuer som stanger ned løven). Således kan den angrepne eller tilskuere legitimt drepe løven, slå den slik at den løper vekk eller fange den og sette den i en kvalitetsdyrehage hvor løvens grunnleggende instinkter ikke krenkes.

 

Spørsmål: Hvordan skal Staten forholde seg til en løve som har drept et menneske?

      Svar: Teoretisk sett har ikke Staten plikt til å ”henrette” eller ”arrestere” løven og sette den i dyrehage siden den ikke har handlet illegitimt, men Staten kan gjøre det som et ledd i sine ikke-pliktige oppgaver. Hvis en løve dreper et menneske, innebærer ikke det fravær av illegitimitet i den forstand at Staten forsvarer løven mot hevntørstige mennesker som vil ”henrette” løven. Hvem som helst kan legitimt drepe en menneskespisende løve (løver har ikke retten til liv). En morder er privilegert i sammenlikning – det er bare Statens rettsvesen som har lov til å straffe ham.

 

Spørsmål: Hva hvis noen eier en løve som har spist et menneske?

      Svar: Da er det eieren som har begått uaktsomt drap med spesielt farlig ”våpen”. Da kan ikke hvem som helst drepe løven (bortsett fra i direkte selvforsvar). Eieren må straffes av rettsvesenet, og politiet må uskadeliggjøre ”våpenet”.

 

 

4.2.4  Oppsummering av menneskers og dyrs rettigheter

 

Alle vesener har rett til å søke lykke (og unngå ulykkelighet) ut fra sin grunnleggende genetiske natur; mennesker ut fra sin rasjonelle natur, dyr ut fra sin instinktive natur. Vesener som ikke har evne til å registrere lykke/ulykkelighet, har ingen rettigheter.

      Å fastslå dyrs rettigheter på den måten som her er beskrevet vil også styrke respekten for enkeltindividets rettigheter. Dersom vi sier at dyr ikke har rettigheter ut fra sin natur (ikke-rasjonell, instinktiv), kan vi ikke regne med å bli tatt på alvor når vi hevder at mennesket har rettigheter ut fra sin natur (rasjonell).

 

 

4.2.5  Grensedragning mellom rasjonelle og non-rasjonelle vesener

 

Når vi skal vurdere om et vesen har rett til liv, frihet og å søke lykke, må vi undersøke om vesenet har evne til å bearbeide naturressurser vekk fra naturtilstanden slik at vi kan se spirene til en teknologisk evolusjon. Tillaging av ”teknologiske produkter” indikerer at vesenet har evne til å frigjøre seg fra sine naturlige instinkter, dvs. at det har rasjonalitet. Det antas at en arts bruk av abstrakte begreper er en forutsetning for å være i stand til å lage og bruke teknologiske hjelpemidler på en slik måte at vesenet kan frigjøre seg fra sine naturgitte instinkter. For at vesenet skal ha rett til frihet må det i tillegg ha intelligens på et nivå som gjør at vesenet har ”vett på” å ikke krenke andres rettigheter siden ”å ikke krenke andres rettigheter” er en ingrediens i definisjonen på retten til frihet. Således blir et vesens evne til å skape ”teknologiske produkter” (f.eks. spydspiss av stein, steinøks o.l.) og IQ > 55 (Syse, 2006) nødvendige og tilstrekkelige forutsetninger for å si at vesenet har retten til frihet og logiske konsekvenser derav.

 

Syse A. Strafferettslig utilregnelighet – juridiske, moralske og faglige dilemmaer. Tidsskrift for strafferett (2006) 6(3), 141-175.

 

 

4.2.6  Kunstig liv og rettigheter

 

La oss tenke oss at vi kunne konstruere en robot som hadde evnen til å tenke ut og velge handlingsalternativer (herunder de handlinger som skal til for å opprettholde egen eksistens) og evnen til å lage nye roboter av samme type. Ville denne roboten da ha retten til frihet og liv som naturgitte rettigheter? Nei, det ville den ikke ha. Den må ha evnen til å registrere lykke/ulykkelighet for å ha rettigheter overhodet. En maskin vil ikke kunne føle lykke/ulykkelighet og har derfor ingen rettigheter. Dersom en slik ”robot” skulle føle lykke/ulykkelighet, måtte det være et biologisk vesen som mennesket har skapt i laboratoriet, og i så fall ville vesenet teoretisk sett ha rett til liv, frihet og lykkesøking siden genene for rasjonalitet, muskelbruk og lykkeopplevelse er iboende i vesenets natur. Vesenet er skapt av mennesket, og man skulle kanskje tro at rettighetene var ”menneskegitt” og ikke naturgitt, men slike rettigheter utledes fra vesenets grunnleggende natur, dvs. de grunnleggende egenskaper som vesenets bevissthet benytter i bestrebelsene på å oppnå sine verdier (lykke). Dersom mennesket legitimt skal kunne frata vesenet en rettighet, må først dets grunnleggende natur endres ved genmanipulering slik at fravær av rettigheten ikke krenker dets natur.

 

 

4.3  Barns rettigheter

 

Et barn har evne til å registrere lykke/ulykkelighet (det eneste verdifulle i virkeligheten). Derfor er det meningsfullt å stille spørsmålet: Har barn rettigheter, og hvilke rettigheter har de? En naturgitt rettighet for et barn er hva naturen tillater barnet å oppleve av lykke. Hva slags virkemidler gir naturen barnet for å oppleve lykke? Virkemidlene er barnets humane gener og naturressurser i den ytre virkelighet. I tillegg gir naturen barnet et virkemiddel til; nemlig foreldre. Alle barn har fra naturens side i hvert fall én biologisk mor ved fødselen (faren kan ha dødd mellom unnfangelsen og fødselen).

 

 

1)

Barnet er et vesen som har evnen til å registrere lykke og ulykkelighet. Det vil si at naturen har utstyrt barnet med de gener som skal til for å oppleve lykke/ulykkelighet, spesielt gener som uttrykkes i de deler av hjernen som er beskjeftiget med oppfattelsen av å registrere lykke/ulykkelighet. Derfor har naturen gitt barnet tillatelse til å oppleve lykke. Ut fra definisjonen på begrepet ”rettighet” har barnet derfor en ”naturgitt rett til å søke lykke”.

 

2)

Spørsmål: Hvilke virkemidler stiller naturen til disposisjon for at barnet kan oppnå lykke og unngå ulykkelighet?

 

3)

Svar: Følge sin natur. Naturen stiller i utgangspunktet ikke-bearbeidede naturressurser og det humane genom til rådighet for barnet. Barnets natur er et potensielt rasjonelt vesen, men har ikke kapasitet til å bruke produktene av genene til å nyttegjøre seg naturressursene. Men i tillegg gir naturen barnet enda et virkemiddel i bestrebelsene på å maksimere lykke; nemlig foreldre. Foreldrene skal være et bindemiddel mellom naturressurser og barnets genetiske utrustning. Følgende naturgitte rettighet for barn er fastslått: ”Retten til foreldre” i den forstand at de biologiske foreldrene (eller andre som har overtatt denne funksjonen) har plikt til å være leder for barnet for å utvikle dets iboende rasjonelle genetiske potensial til et voksent menneske som kan nyttiggjøre seg retten til frihet til å maksimere egen lykke i det livslange løp.”

 

4)

Spørsmål: Hvordan kan barnets humane genetiske potensial utvikles?

 

5)

Svar: Gjennom naturlig biologisk utvikling, oppdragelse og grunnleggende utdannelse. Disse faktorer oppnås gjennom forsørgelse og omsorg. Foreldrene har derfor plikt til å gi barnet forsørgelse, omsorg, naturlig biologisk utvikling (helse), oppdragelse og grunnleggende utdannelse. Barnet har således rett på disse goder av sine foreldre.

 

6)

Spørsmål: Har barnet retten til liv?

 

7)

Svar: Ja, retten til liv for et barn betyr ”retten til overlevelse ved foreldrenes forsørgelse og omsorg” innenfor de rammer som teknologiens rimelighet setter. Å drepe et barn betyr at man fjerner den tillatelsen som naturen har gitt barnet til å utvikle sin potensielle rasjonalitet til et reelt rasjonelt vesen.

 

8)

Spørsmål: Har barnet retten til frihet?

 

9)

Svar: Nei, det er bare individer med utviklet rasjonalitet som har retten til frihet (til å tenke ut og å velge å utføre de handlinger som er nødvendige for å forsøke å maksimere sin egen lykke). Barn har ikke rett til frihet. Foreldrene kan derfor initiere maktbruk mot sine barn, men kun for å utvikle barnets rasjonelle potensial slik at det blir i stand til å bruke sin rett til frihet som voksen til å generere egen lykke. I prosessen med å oppdra barnet bør barnet gradvis tilvennes stadig større grad av frihet.

 

Oppsummert har barn følgende naturgitte rettigheter ”retten til å søke lykke”, ”potensiell rett til frihet” og retten til foreldre” (sistnevnte impliserer videre ”retten til liv, forsørgelse, omsorg, naturlig biologisk utvikling [helse], oppdragelse og grunnleggende utdannelse”; disse rettighetene er altså rettigheter som barn har gjennom foreldrenes plikter).

 

Staten skal forsvare alle enkeltindividers rettigheter, og barns rettigheter er ikke noe unntak i så måte. Staten har plikt til å påse at barnet har foreldre som opptrer i overensstemmelse med definisjonen på foreldre; det vil si overholder plikten til å gi barnet forsørgelse, omsorg, naturlig biologisk utvikling (helse), oppdragelse og grunnleggende utdannelse. Når det gjelder hvordan Staten bør forsvare disse rettigheter i praksis, henvises til avsnitt 4.3.5. Hvor minimumsgrensen går for forsørgelse, omsorg, naturlig biologisk utvikling (helse), grunnleggende utdannelse og oppdragelse, må estimeres etter beste evne av Statens organer i samarbeid med eksperter (se avsnitt 5.7). Grunnleggende opplæring bør inkludere opplæring i vitenskapelighet (og andre rasjonelle epistemologiske prinsipper) og i å handle rasjonelt og ekskluderer indoktrinering med anti-kunnskap som f.eks. ligger i irrasjonell religiøs metafysikk. Staten bør også drive aktiv voksenopplysning mot religiøst crackpot og liknende (astrologi, homeopati, spåkoner o.l.) siden dette har en ullen grenseflate mot svindel.

 

 

4.3.1  Rettighetskrenkelser mot barn

 

Barn har ”retten til å søke lykke”, ”potensiell rett til frihet” og ”retten til foreldre” (herunder ”retten til liv”) som sine naturgitte rettigheter. En forelder er definert som en voksen person som har påtatt seg ansvaret for å være leder for barnet for å utvikle dets iboende rasjonelle genetiske potensial til et voksent menneske som kan nyttiggjøre seg retten til frihet til å maksimere egen lykke. Forelderen gjør dette gjennom forsørgelse, omsorg, naturlig biologisk utvikling (helse), oppdragelse og grunnleggende utdannelse.

 

 

1)

En forelder krenker barnets naturgitte rettigheter ved å ikke opptre i samsvar med definisjonen på forelder. Foreldrene (og andre personer) krenker barnets rettigheter ved å utøve maktbruk (fysisk eller psykisk) mot barnet som ikke bidrar til å oppfylle kriteriene i definisjonen på forelder med mindre det er i selvforsvar (se også avsnitt 10.4.3).

 

2)

Andre personer krenker barnets rettigheter og foreldrenes foreldrerett ved å utøve maktbruk mot barnet selv om hensikten er å oppfylle kriteriene i definisjonen på forelder. Unntak er selvforsvar, nødstilfeller for å hindre at barnet akutt skader seg selv når foreldrene ikke er tilgjengelige, eller dersom foreldrene har gitt tillatelse til maktbruken.

 

Foreldrene skal ha det offisielle ansvaret for å effektuere de handlinger som i dagliglivet er nødvendige for å sikre barnets rettigheter. Barnets foreldre kan selvsagt få hjelp av andre personer til å effektuere disse rettighetene (slekt, venner, samboer eller andre frivillige). Hvem som er barnets foreldre, skal stå registrert i Folkeregistret. Staten har plikt til å forsvare barnets naturgitte rettigheter. Dersom foreldrene krenker barnets naturgitte rettigheter, må Staten gripe inn overfor foreldrene; i verste fall må Staten finne noen andre som kan oppfylle foreldrepliktene inntil barnet oppnår myndighetsalder (fosterforeldre, adoptivforeldre eller barnehjem).

 

Siden foreldrene bare kan initiere maktbruk mot sine barn for å utvikle deres iboende rasjonelle potensial, er barnearbeid for å forsørge seg selv og familien i utgangspunktet rettighetskrenkende, men det er legitimt og sunt å la barnet arbeide for å lære ansvar og innsatsvilje. Det kan allikevel i ekstreme tilfeller være legitimt av foreldrene å tvinge barnet til å bidra til å forsørge seg selv og/eller familien dersom foreldrene er så fattige at fravær av barnets arbeid vil føre til død, vektige helseproblemer eller betydelig skade for dets evne til å få utviklet sitt rasjonelle potensial som voksen.

 

 

4.3.2  Starten på livet og abort

 

Når det gjelder legitimiteten av abort, er det store spørsmålet: Når begynner livet? Dersom et nytt menneskeliv defineres til å begynne når eggcellen er befruktet, vil abort alltid være rettighetskrenkende overfor fosteret med mindre mors liv står i fare. Dersom man skulle benytte denne definisjonen, vil det bety at man bør velge å redde ut hundre befruktede eggceller fra en brennende bygning framfor å redde ut ett voksent individ. Man bør også straffes som massemorder hvis man kaster et reagensrør med 100 zygoter i søppelkassen.

      En hver ansamling av materie som ikke har evne til å registrere lykke/ulykkelighet, har ikke (selvstendige) naturgitte rettigheter overhodet (se avsnitt 4.1 og 4.2.4). En befruktet eggcelle har ikke evnen til å registrere lykke/ulykkelighet (herunder smerte) og har derfor ikke selvstendige rettigheter. Denne situasjonen fortsetter fram til det tidspunkt hvor nervesystemet er utviklet til et nivå hvor fosteret har fått evnen til å registrere bevisste følelser, dvs. fornemmelse av lykke/ulykkelighet. Det antas at smerte er fosterets første primitive bevisste følelse. Mor og far ”eier” det ikke-lykkeregistrerende fosteret som et ”sameie”, men en eier (her: mor/far-”sameiet”) har ikke rett til å oppbevare en eiendel på en annen persons territorium mot vedkommendes vilje. Fram til dagen for starten på fosterets evne til å registrere smerte har kvinnen uhemmet rett til å gjøre som hun vil med fosteret, og selvbestemt abort er en selvfølge.

      Etter at fosteret har oppnådd evnen til å registrere lykke/ulykkelighet (starter med fravær av smerte kontra smerte), har fosteret rettigheter, og selvbestemt abort er ingen selvfølge. Hva slags rettigheter har det? Har det retten til frihet? Nei, men det har ikke barn heller. Er fosteret på dette stadium levende? Ja, ellers kunne det ikke ha vært lykkeregistrerende. Et levende, lykkeregistrerende spedbarn har retten til liv. La oss tenke oss et argument A som sier at et lykkeregistrerende foster ikke har retten til liv. Da er det vanskelig å se annet enn at argument A også må implisere at et levende, lykkeregistrerende spedbarn ikke har retten til liv. Men et slikt spedbarn har retten til liv som et potensielt rasjonelt menneske. Vi har oppnådd en motsigelse, og følgelig har et lykkeregistrerende (smertefølende) foster retten til liv. Kvinnen må gi et slikt foster rimelig tid til å forlate hennes kropp (dvs. fram til tid for naturlig fødsel eller keisersnitt), og dette påbegynte, lykkeregistrerende liv kan ikke termineres etter eget forgodtbefinnende.

 

Smerteopplevelse krever bevisst erkjennelse av et skadelig stimulus. Verken reflekser eller hormonelle stressresponser som svar på invasive prosedyrer, beviser eksistensen av smerte i fosteret fordi slike kan vekkes ved ikke-smertefulle stimuli og opptrer uten bevisst prosessering i hjernebarken. Fosterets bevisste erkjennelse av skadelige stimuli krever funksjonelle forbindelser i det thalamocorticale området i hjernen. Thalamocorticale forbindelser begynner å opptre mellom 23. og 30. svangerskapsuke, mens elektroencefalografi antyder at evnen til funksjonell smerteopplevelse i premature babyer sannsynligvis ikke eksisterer før 29. – 30. svangerskapsuke (Lee et al., 2005).

      Dersom en kvinne skal være skyldig i fosterdrap, må det være bevist hinsides rasjonell tvil at det foreligger avliving av et lykkeregisterende humant individ. Da må det i hvert fall være minst overveiende sannsynlig at fosteret har antydning til bevissthet på tidspunktet for aborten. I følge Lee et al. (2005) er det mindre enn overveiende sannsynlig at fosteret har bevissthet før 29. svangerskapsuke. Følgelig kan en kvinne som tar provosert abort til og med 28. svangerskapsuke, ikke sies å ha begått en rettighetskrenkende handling. Således bør grensen for selvbestemt abort settes til og med 28. svangerskapsuke. Abort etter dette tidspunktet er bare legitimt hvis morens liv eller helse er truet, eller hvis barnets utsikter opplagt er et leveudyktig smertehelvete.

 

Noen vil hevde at fosteret er uten noen form for rettigheter helt inntil fødsel, men like etter at det har forlatt livmoren, har det rettigheter som barn. Det ligger implisitt i denne tankegangen at et vesens naturgitte rettigheter avhenger av dets geografiske plassering (her: i eller utenfor livmoren). Dette er fundamentalt feil. Et vesens naturgitte rettigheter springer ut av den grunnleggende naturen til vesenets bevissthet. Det er bare minutters forskjell mellom ”i og utenfor livmor”, og det skjer ingen fundamental endring i bevissthetens natur når ”nurket” passerer fødselskanalen. Noen vil i denne sammenheng feilaktig hevde at barnet er i stand til å eksistere uavhengig av mor etter at navlestrengen kappes og det kan puste selv og innta føde gjennom munnen. Grunnen til at dette er feil er selvsagt at barnet fortsatt er helt avhengig av foreldrene for å overleve – ikke minst gjennom å få brystmelk. Barnet blir ikke selvstendig av å få mat gjennom puppen i stedet for gjennom navlestrengen, og det skjer ingen endring i bevissthetens fundamentale natur.

 

Fetal Pain: A Systematic Multidisciplinary Review of the Evidence. Lee SJ, Ralston HJP, Drey EA, Partridge JC, Rosen MA. JAMA. 2005;294(8):947-954.

 

 

4.3.3  Den biologiske mors ansvar for barnet

 

Etter startpunktet for registrering av lykke og ulykkelighet har fosteret selvstendige, naturgitte rettigheter som barn (se avsnitt 4.3), og den biologiske mor kan ikke gjøre som hun vil med det. Barn har potensiell rett til frihet og å søke lykke, men de kan ikke klare seg på egenhånd. Som forklart ovenfor har barnet en naturgitt rett til i hvert fall én forelder. Siden barnet fra naturens side er i mors varetekt helt fra starten på livet (når fosteret utvikler evnen til å registrere lykke/ulykkelighet), kan ikke Staten frata mor foreldreretten mot hennes vilje med mindre hun krenker barnets naturgitte rettigheter siden det ville være initiering av maktbruk. Dersom moren bare forlater barnet, betyr det at hun hindrer dets rett til foreldre siden barnet ikke kan skaffe tilveie foreldre på egenhånd, og slik sett har moren plikt til å opprettholde foreldrerollen inntil andre frivillig overtar ansvaret (og Staten bør alltid si seg villig til dette som siste utvei – se avsnitt 4.3.5). Men mor kan ha en avtale med (vanligvis) den biologiske faren om deling av foreldreansvaret.

 

 

4.3.4  Den biologiske fars ansvar for barnet

 

Når mann og kvinne møtes på byen og har tilfeldig sex uten prevensjon, er hensikten opplagt ikke å få barn, men å ha det godt en kort stund. Den presumptive avtalen (se avsnitt 5.3.2.4) i et slikt tilfelle kan derfor ikke være ”aksept av å finansiere og passe et barn fram til myndighetsalder”, men tvert imot at kvinnen skal ta abort dersom graviditet blir tilfellet eller ta angrepille før dette. Ved brudd på denne presumptive avtalen – dvs. å føre graviditeten fram til barnefødsel – må hun finansiere barnet selv (evt. sammen med andre frivillige) fram til myndighetsalder. I et slikt tilfelle er det altså kvinnen som gjennom et avtalebrudd ensidig velger å få barn; det er ikke mannen og kvinnen som sammen velger å få barn når de har tilfeldig sex uten prevensjon. Siden mannen ikke tar valget om å få barn (han har jo tvert imot blitt utsatt for et avtalebrudd), kan han ikke tvinges til å påta seg foreldreansvaret med mindre han frivillig underskriver kontrakt om dette. Dersom mannen hadde kunnet ta angrepille/abort på lik linje med kvinnen, ville saken ha stilt seg i et annet lys, men dette er av biologiske årsaker umulig. Saken ville også ha stilt seg annerledes hvis angrepille og abort ikke hadde eksistert. Ved eventuell abort må mannen som har satt barn på kvinnen betale den hele og fulle kostnaden ved abortinngrepet siden han er medskyldig i at selve fosteret eksisterer pluss eventuelt betale en sum til kvinnen for tort og svie i forbindelse med selve abortinngrepet.

 

Folkeregistret administrerer en kontrakt kalt ”Barnepakt” som biologisk mor og far frivillig kan undertegne. Denne pakten sier at mannen og kvinnen skal være likestilte foreldre, og at de sammen forplikter seg til å oppfylle barnets grunnleggende rettigheter som er beskrevet i ”Barneloven”. Barnepakten bør være utformet slik at samlivsbrudd automatisk medfører delt omsorg for barnet med mindre foreldrene blir enige om noe annet eller hvis en av foreldrene erklæres for inkompetent av en rettsinstans. Dersom bare en av foreldrene får omsorgen for barnet etter et samlivsbrudd som inkluderer Barnepakt, må den andre forelderen betale barnebidrag.

      Dersom mann og kvinne har et samlivsforhold, vil det ikke være unaturlig at de har en samlivskontrakt som automatiserer aksepteringen av Barnepakten. Alternativt kan den gravide kvinne fortelle den potensielle barnefaren at hun er gravid, og samtidig foreslå at de begge skal undertegne Barnepakten. Den potensielle far kan da bestemme at han ikke vil bli far for barnet ved å unnlate å undertegne Barnepakten. Innholdet i Barnepakten vil tre i kraft dersom kvinnen bærer fram et felles barn i løpet ev det pågående svangerskapet. Barnepakten kan også underskrives når som helst etter at barnet er født dersom det ikke er gjort på forhånd. Men sett fra kvinnens synspunkt bør Barnepakten underskrives i god tid før fristen for å ta abort utløper. Dersom mann/kvinne ikke har undertegnet har Barnepakten i fellesskap, vil barnet stå oppført med bare én forelder i Folkeregistret. Denne ene forelder kan selvsagt få en adoptivforelder av motsatt kjønn til å undertegne Barnepakten på et senere tidspunkt.

Flere scenarioer kan således oppstå:

 

 

1)

Mannen skriver ikke under Barnepakten før fristen for å ta abort utløper, og kvinnen velger å føde barnet. Barnefaren skal overhodet ikke ha noe ansvar, verken økonomisk eller på annen måte, og han skal selvsagt heller ikke ha noen som helst rettigheter knyttet til barnet. Mannen kan (dersom kvinnen aksepterer det) ombestemme seg og underskrive Barnepakten senere.

 

2)

Mannen skriver ikke under Barnepakten før fristen for å ta abort utløper, og kvinnen velger å ta abort: Mannen må betale for abortinngrepet eventuelt pluss et rimelig engangsbeløp for tort og svie.

 

3)

Mannen skriver under Barnepakten før fristen for å ta abort utløper, og kvinnen velger å føde barnet: Mannen og kvinnen er 100 % likestilte foreldre.

 

4)

Mannen skriver under Barnepakten før fristen for å ta abort utløper, men kvinnen velger allikevel å ta abort: Det vil ikke komme noen straffereaksjoner mot kvinnen, men mannen slipper å betale for abortinngrepet.

 

5)

Mannen ønsker å skrive under Barnepakten, men kvinnen ønsker ikke dette. Mannen får da ingen formell foreldrefunksjon, og punkt 1 eller 2 blir gjeldende.

 

Ideelt sett burde barnet ha hatt én ”sjef” på tilsvarende vis som en bedrift har én administrerende direktør, men ad biologiske årsaker er det to personer av motsatt kjønn som må til for å lage barn. Dessuten bør barnet ha omsorgspersoner av begge kjønn av hensyn til egen utvikling. Derfor gis det muligheter for å ha to likestilte formyndere (sjefer) for barnet – mor og far. Det er således ikke rettighetskrenkende å ha et system som nekter to kvinner eller to menn (eller flere enn to personer for den saks skyld) å stå oppført som barnets offisielle foreldre. Far alene kan også stå som forelder dersom mor og far er enige om det, eller dersom en rettsinstans har bestemt dette.

 

 

4.3.5  Statens ansvar for barnet

 

Staten har plikt til å sørge for at barnet har foreldre som overholder foreldrepliktene. Hvordan Staten skal gjøre dette i praksis, må avgjøres ut fra empirisk testing (HDM).

      Ut fra en strikt naturrettstenkegang kunne Staten teoretisk sett si som følger: Foreldrene tok beslutningen om å føde fram et barn, og da får de ta konsekvensene selv eller eventuelt sammen med andre frivillige. Dersom de fysisk nekter å være foreldre eller er inkompetente, må Staten sørge for å finne adoptivforeldre eller barnehjem og finansiere denne prosessen på foreldrenes regning.

       Dette anses ikke for å være en god måte å forsvare barnets naturgitte rettigheter på. Staten bør gi barnebidrag for å hjelpe foreldrene med deres tunge foreldreansvar. Dersom mor og far har underskrevet Barnepakten, bør halvparten av barnebidragene betales til hver av foreldrene. Barnebidragene bør være omvendt proporsjonal med foreldrenes inntekt; foreldre med økonomi over en viss grense bør få null i statlige barnebidrag. Staten bør også bistå og gi støtte til personer som ønsker å adoptere bort sine barn uansett barnas alder. Staten har ingen naturgitt plikt til å implementere disse to støtteordningene, men bør gjøre det allikevel så lenge det kan finansieres uten å krenke individets naturgitte rettigheter. Dersom barnets forelder(e) krenker barnets naturgitte rettigheter, foreligger omsorgsvikt. Staten må da gripe inn og finne nye forelder(e) for barnet eller bruke barnevernet på annen måte. De(n) opprinnelige forelder(e) vil bli holdt økonomisk ansvarlig i en periode.

       Å ha en fødselsrate på et adekvat nivå vil bidra til å maksimere lykken i det lange løp for flest mulig enkeltindivider vektet mot hvor sterk ikke-rettighetskrenkende innflytelse de er i stand til å utøve på statsmakten (se avsnitt 7.2). Tendensene til endring i den årlige fødselsrate bør derfor være en indikator for hvor store bidragene skal være. Høy fødselsrate impliserer lave bidrag. Lav fødselsrate impliserer høye bidrag.

       Forelderen(e) – eventuelt med hjelp fra andre frivillige – har ansvar for å bruke egne penger pluss statlige bidrag på barnets forsørgelse, utdannelse og oppdragelse. Siden barnet har rett til liv (overlevelse) og helse på foreldrenes bekostning, bør en del av det statlige barnebidraget gis i form av støtte til en helse- og uføreforsikring for barnet samt forsikring mot bortfall av foreldrene. Tilstrekkelig velstående foreldre vil kunne bli pålagt å betale slike forsikringer i sin helhet av egne midler. Dersom barnet blir medisinsk ufør før det har oppnådd full rett til frihet, skal det kunne overleve på denne forsikringen resten av livet med naturlig livslengde. Dersom forelderen(e) ønsker å forsikre barnet bedre utover dette, kan hun/han/de selvsagt gjøre det.

 

 

4.3.6  Andre umyndige

 

Hva med psykisk utviklingshemmede og andre som ikke kan bli myndige etter vanlig myndighetsalder? Slike mennesker vil da fortsette å ha rettigheter som barn: ”retten til foreldre” som har plikt til å gi vedkommende forsørgelse, overlevelse (liv), helse og omsorg. Disse rettighetene vil de ha inntil de er modne nok til å oppnå full rett til frihet – eventuelt resten av livet. Barnets forelder(e) kan fortsatt velge å fortsette sin funksjon, og motta statlige bidrag som tidligere. Alternativt kan hun/han/de si ifra seg dette ansvaret, og Staten må da finne en annen formynder, eventuelt sette det ikke-myndige individ i institusjon på Statens regning.

       En annen sak er at det blir stadig bedre metoder for å påvise om barnet blir psykisk utviklingshemmet i fosterstadiet. Det forventes derfor at færre psykisk utviklingshemmede blir født i framtiden siden det ofte vil være rasjonelt sett fra morens side å ta abort dersom hun vet at fosteret er genetisk skadet.

       Voksne personer som blir psykisk syke eller åndssvekkede over en viss grense vil få status som potensielt rasjonelle. De vil delvis og midlertidig miste retten til frihet. De vil umyndiggjøres, og verge vil bli innsatt.

       La oss tenke oss en person som ikke er ved bevissthet, og som er i en tilstand hvor det er hevet over enhver rimelig tvil at han aldri kan komme til bevissthet igjen. Fravær av bevissthet er da hans natur. Han har da ut fra sin natur ikke evnen til å oppfatte lykke eller ulykkelighet, og han har derfor ikke retten til liv.

 

 

4.4  Staten


Når et menneske vandret alene på Afrikas savanner i forhistorisk tid, kunne det bruke sin frihet til å søke lykke uten frykt for at andre mennesker skulle krenke denne rettigheten. Når flere mennesker kom til (og de ble klar over hverandres eksistens) ble situasjonen en annen. De tillatelser som naturen gir mennesket (de naturgitte rettigheter), kan naturen selv dessverre ikke forsvare mot rettighetskrenkere. Derfor oppstår behovet for ”Staten” i sin mest primitive form. Enkeltindivider som bor innenfor et gitt geografisk område har en naturgitt rett til organisering (organisasjonsfrihet, se avsnitt 5.4) og naturgitt rett til forsvar av sine naturgitte rettigheter (se avsnitt 6.2). Kombinasjonen av disse to naturgitte rettigheter impliserer legitimiteten av Staten som en organisasjon som skal forsvare enkeltindividets naturgitte rettigheter. En gruppe personer som har interesser innenfor et statsløst geografisk område, innebefattende naturgitte rettigheter som kan krenkes, har således rett til å opprette en Stat på dette området.

 

La oss først begrunne legitimiteten av Statens monopolstilling på rettsvesen, politi og militært forsvar innenfor det aktuelle geografiske området: Konkurrerende rettssystemer vil gi store problemer når saksøkte/tiltalte og saksøker/offer er medlem av hvert sitt konkurrerende system, og etablering av påtalemyndighet vil bli svært kaotisk. Kaotiske forhold vil også inntreffe med konkurrerende systemer av Politi og/eller militære styrker med stor sannsynlighet for ”stammeoppgjør” og ”stammekriger”. Rettssystemene samt offentlig ro og orden vil gå inn i et anarkistisk kaos, og enkeltindividets naturgitte rettigheter kan ikke forsvares. Tilstedeværelse av konkurrerende systemer av rettsvesen, politi og militære styrker innenfor det samme geografiske området impliserer således krenkelse av individets naturgitte rett til organisert forsvar av sine rettigheter; man har ikke rett til å organisere seg på en slik måte at andres naturgitte rettigheter krenkes. Følgelig kan vi ikke ha konkurranse på Statens pliktige oppgaver; Staten må ut fra sin natur ha monopol innenfor sitt geografiske område. Siden der allerede eksisterer én Stat som forsvarer rettighetene til alle individer innenfor det aktuelle geografiske området, er enkeltindividets naturgitte rett til organisert forsvar av sine rettigheter ikke krenket selv om det forbys å starte alternative systemer på rettsvesen, Politi og militært forsvar. Å opprette et konkurrerende system av rettvesen, Politi eller militært forsvar i et Rasjonalgaudistisk samfunn er rettighetskrenkende fordi det opplagt vil påføre befolkningen velbegrunnet frykt for anarkiliknende tilstander (dvs. initiering av psykisk maktbruk) – og dermed velbegrunnet frykt for krenkelse av retten til organisert selvforsvar av de naturgitte rettigheter.

      Den ”beskyttelsesorganisasjonen” som er først ute med å tilby forsvar for de naturgitte rettighetene (uten selv å krenke noen av disse rettigheter) på et gitt geografisk område, har ”retten” til å være Staten (førstemann til mølla). Dette blir på tilsvarende vis som når en bonde har opprettet eiendomsrett på et jordstykke; da kan ikke andre bønder konkurrere om å så korn på den samme åkeren (bare på naboområdene). Dette statlige monopolet ekskluderer ikke eksistensen av vekterselskaper så lenge deres aktivitet er strengt regulert av Staten. Private arbitratorer kan også fungere som frivillige dommere i sivile rettssaker som forklart i avsnitt 5.3.1.2.

 

Siden Staten altså må ha monopol på de institusjoner som er nødvendige for å forsvare enkeltindividets naturgitte rettigheter (rettsvesen, politi, militært forsvar), må den gruppen personer som oppretter Staten, ha plikt til å forsvare de naturgitte rettigheter til alle personer innenfor Statens område gjennom rettsvesen, politi og militært forsvar. Dette er fordi retten til selvforsvar og organisasjonsfrihet er naturgitte rettigheter, og de utenforstående ville i motsatt fall hatt rett til å opprette en egen stat, hvilket blir en motsigelse til at Staten ut fra sin natur må være et monopol.

     

Staten er en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne bruke de tillatelser som naturen har skjenket oss; den skal sørge for at de tillatelser (rettigheter) som naturen legitimt har gitt enkeltindividene, ikke blir illegitimt trukket tilbake – dvs. av andre enn naturen selv. Disse rettigheter baserer seg på en genetisk betinget rasjonalitet, og således kan vi litt spøkefullt si at det ligger en kime til Statens eksistens i det menneskelige genom. Vi ser også på menneskets stamfedre og de første primitive mennesker at det er menneskets natur å leve i grupper (”Stater”) for å oppnå intern og ekstern beskyttelse.

       Til å begynne i menneskeheten historie var ikke Staten særlig flink til å forsvare enkeltindividets naturgitte rettigheter, og Staten utførte mange rettighetskrenkelser selv. Men etter hvert som mennesket bedre lærte å bruke kimen til rasjonalitet i sitt genom, ble man gradvis klar over hvordan Staten burde fungere for at mennesket best mulig skulle leve ut sin rasjonelle natur. I 1776 erkjente de amerikanske landsfedrene Statens grunnleggende funksjon ved hjelp sine rasjonelle evner og oppsamlede erfaringer. På tilsvarende vis har DNA alltid vært i våre celler, men det var først i 1953 at menneskeheten ble klar over DNAs grunnleggende funksjon. Se også avsnitt 4.5 og kapittel 7.

 

 

4.4.1  Retten til å gjøre opprør

 

Enkeltindivider har en naturgitt rett til selvforsvar og organisering. Dette gjelder også dersom den eksisterende Staten krenker individers rettigheter eller unnlater å forsvare dem. Dersom en gruppe individer skal forsvare seg mot sin egen Stats rettighetskrenkelser (etter å forgjeves ha prøvd Statens eget rettsapparat), kan det være aktuelt med sivil ulydighet, væpnet opprør eller opprettelse av en ny statsdannelse på hele eller deler av landets territorium. For at et slikt opprør/ulydighet skal være legitimt må de rettighetskrenkelser (tredjepartsskade) som kan forventes som en følge av opprøret, være signifikant mindre i det lange løp enn de rettighetskrenkelser man i utgangspunktet ville forsvare seg mot. I dette regnestykket må man også ta i betraktning sannsynligheten for at opprøret kan mislykkes – ved tap kan man jo være så uheldig å oppnå masse tredjepartsskade i tillegg til at det gamle regimet fortsetter eller øker sine rettighetskrenkelser. For å sette i gang et væpnet opprør, bør man være meget sikker på en relativt rask seier – å ofre eget liv for en god sak er ikke rasjonelt; unødig ofring av tredjeparts liv er rettighetskrenkende. Dersom det gamle regimet bedriver rettighetskrenkelser av moderat karakter (f.eks. tvungen beskatning), vil det være grusomt rettighetskrenkende av opprørere å rette dødelige eller lemlestende angrep selv mot de øverste makthaverne. En statsminister i et av dagens vestlige demokratier fortjener ikke ”dødsstraff” (se avsnitt 6.1.2) fordi han leder et regime som bedriver tvungen skattlegging (som tross alt i betydelig utstrekning brukes til tvungne forsikringsordinger og nyttig infrastruktur). Væpnet opprør i dagens vestlige demokratier vil således være fullstendig illegitimt; dessuten vil en hypotetisk gruppe som klarer å organisere et vellykket, væpnet opprør i et vestlig demokrati, nødvendigvis være så mektig at det vil være betydelig lettere for den å få makten gjennom demokratiske valg (med noenlunde tilsvarende begrunnelse er heller ikke skattesnyteri o.l. en akseptabel måte for å bekjempe rettighetskrenkende beskatning i vestlige demokratier; den riktige måten er å stemme på partier hvis politikk ligger innenfor den Rasjonalgaudistiske rammen.). Det kan imidlertid ikke 100 % utelukkes at et flertallsstyre utfører så grove rettighetskrenkelser at det er grunnlag for væpnet opprør (et ekstremt eksempel på dette er Nazi-Tyskland på 1930-tallet hvor Hitler kom til makten gjennom demokratiske valg og i overensstemmelse med konstitusjonen). Det er ikke under noen omstendigheter legitimt å gjøre opprør mot en statsdannelse som ikke krenker enkeltindividenes naturgitte rettigheter. En legitim stat har rett til å forsvare seg mot opprørere, men rettighetskrenkelsene (tredjepartsskade) som kan forventes som en følge av forsvaret, må være signifikant mindre i det lange løp enn de rettighetskrenkelser opprørerne kan forventes å påføre innbyggerne; således kan man ikke 100 % se bort fra kapitulasjon som et aktuelt scenario.

 

 

4.4.2  Hvilke handlinger skal Staten straffe?

 

En handling er bare straffbar hvis den er rettighetskrenkende (se også avsnitt 6.1). Dersom et individ allikevel utfører en handling som krenker rettighetene til en annen person, organisasjon av slike, barn eller dyr, har politi og rettsvesen plikt til å stoppe og/eller straffe vedkommende for å hindre ham i å utføre eller gjenta slike handlinger. Dersom personen etter en rasjonell vurdering og gitt den foreliggende virkelighet kan forvente å generere signifikant mer lykke i det langsiktige løp ved å krenke andres naturgitte rettigheter, så er det ikke nødvendigvis direkte umoralsk av ham å krenke disse rettighetene (se avsnitt 3.6 og 9.4.2). Staten har da begått en pliktforsømmelse ved å ikke ha straffer, oppklaringsprosent og oppklaringsmekanismer som er av en sådan karakter at det ikke lønner seg å begå kriminalitet (se avsnitt 3.6). Sistnevnte skal sikre at kriminalitet blir umoralsk ut fra prinsippene i avsnittene 3.1-3.3. I en rasjonell rettsstat vil kriminelle handlinger derfor så godt som alltid være umoralske, og hvert individ bør derfor opprette pliktfølelse mot rettighetskrenkende handlinger (se avsnitt 3.9.1.1). Men i realismens lys må man innse at noen få personer kan bli et lykkelige som en konsekvens av å utføre kriminelle handling, selv om det ikke er moralsk riktig: Den kriminelle kan være heldig å ikke bli oppdaget og samtidig være så kald eller dum at fryktfølelsen for å bli oppdaget er liten.

 

 

4.5  Verdensomspennende superstat

 

Når flere mennesker bor sammen på et avgrenset geografisk område, har Staten plikt til å forsvare disse menneskers naturgitte rettigheter (i denne definisjonen vil storfamilie, ætt, stamme o.l. også kunne være en slags statsdannelse i et primitivt samfunn). Dette er viktig siden vi er rasjonelle vesener, og en statsdannelse er en forutsetning for forsvaret av de rettigheter som er nødvendig for at menneskets grunnleggende rasjonelle natur skal kunne utleves.

      Men hva med forholdet til nabostaten? Hvor liten eller stor skal en stat være? Man kunne tenke seg at hver ”stat” besto av ti mennesker slik at antall stater i verden var ca. 600 millioner. Det ville bli et meget ineffektivt system med mange nabokrangler. Enkeltindividenes naturgitte rettigheter ville nok være sikret innenfor den enkelte ”stat”, men det ville bli stort potensial for krenkelse av frihet og liv gjennom konflikter/krig mellom ”stater”.

 

En nasjon eller et folk har ingen betydning i seg selv. Det viktige er at statsdannelsen forsvarer alle enkeltindividers naturgitte rettigheter på en adekvat måte innenfor sitt geografiske område (hvorinnenfor den opplagt må ha fysisk kontroll), at den selv ikke krenker disse rettigheter, og at den ikke angriper likesinnede stater. En slik stat kalles en legitim Stat. Ingen har rett til å tvinge en legitim Stat til å slå seg sammen med andre eller gå inn i en union. Et geografisk område innenfor en legitim Stat har ikke rett til å løsrive seg og danne en ny statsdannelse. Et geografisk område innenfor en illegitim stat, derimot, har rett til løsrivelse dersom hensikten er å opprette en ny, legitim Stat.

      En legitim Stat kan legitimt invadere en rettighetskrenkende (illegitim) Stat i den ene hensikt å opprette et regime med økt respekt for enkeltindividets naturgitte rettigheter (se avsnitt 4.4.1), men den legitime Stat har ingen plikt til å gjøre det. For å være legitim må en slik invasjon medføre færre og mindre alvorlige krenkelser (summert både under invasjonen og i det lange løp etterpå) enn de rettighetskrenkelsene som invasjonen prøver å frigjøre individene fra; man bør således være meget forsiktig med å invadere andre land. Rasjonelt sett bør den legitime Stats regjering bare foreta intervensjon dersom det er i overensstemmelse med sine egne borgeres langsiktige egeninteresse.

 

På verdensbasis lever vi i et semi-anarkistisk system, hvor ulike stater holder sikkerhet og trygger rettigheter innenfor sine grenser. Tankegangen er at disse stater skal samarbeide i et harmonisk fellesskap. Dette fungerer til en viss grad, men det er mye kaos. Det er også mange stater som krenker enkeltindividets naturgitte rettigheter på det groveste, og disse må derfor sees på som røverbander og ikke legitime stater. Siden stadig mer av menneskelig agering skjer på det globale plan, er det rasjonelt at verdens legitime stater lager en verdensomspennende superstat som skal sikre at:

 

(a) legitime stater ikke krenkes, (b) statene ikke krenker sine borgeres naturgitte rettigheter, (c) stater overholder sine kontrakter med andre stater, utenlandske enkeltindivider og grupper av slike, (d) internasjonal kriminalitet stoppes (herunder miljøkriminalitet), (e) eiendomsrett og andre rettigheter i internasjonalt område respekteres (internasjonalt farvann, Sydpolen o.l.).

 

Superstatens militærmaskineri skal ikke kunne brukes uten godkjennelse av Superstatens generalforsamling, som utpekes av medlemslandene. Oppgaven til dette militærvesen blir å stoppe og straffe kriminelle stater som angriper andre, respektable stater eller som begår overgrep mot egne borgeres naturgitte rettigheter (over en viss grense) samt avsette disses regjeringer.

      Det langsiktige målet er at flest mulig land blir frivillige medlemmer av Superstaten. Disse landene skal være suverene medlemmer i Superstaten, en suverenitet som bare begrenses av punktene a-e ovenfor. Ingen legitime stater skal tvinges inn i Superstaten, og legitime stater skal kunne trekke seg ut av Superstaten.

 

 


 

5.  Spesifikasjon av naturgitte rettigheter

 

 

I dette kapittelet skal vi se nærmere på flere rettigheter som er undergrupper eller direkte logiske konsekvenser (korollarer) av retten til frihet. Disse ”nye” rettighetene passer også inn under begrepet naturgitte rettigheter (se også avsnitt 5.7) siden de er logiske konsekvenser av rettigheter gitt av naturen; de er ikke sosiale ”rettigheter” opprettholdt gjennom å krenke noen av de naturgitte:

 

 

5.1  Eiendomsrett

 

Når mennesket bruker sin rett til frihet til å utføre handlinger i den hensikt å generere egenlykke, oppstår ofte fysiske manifestasjoner i form av eiendeler (eiendom) ved at man har bearbeidet ueide og ubrukte naturressurser vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet; mennesket har fra naturens side de genene som trengs for å skape eiendom (gener for muskelbruk, rasjonalitet, fri vilje, språk og fingerferdighet). Siden naturressursene som brukes til å skape produktet er ueide og ubrukte, krenker man ingens rettigheter ved å skape produktet. Ut fra definisjonen på legitimitet (se kapittel 4) er skaperens bruk/disposisjon av produktet også legitim siden ingens rettigheter krenkes ved å bruke eller disponere produktet. Ergo har man rett til å bruke og å disponere sin eiendom (inkludert å la den være urørt), og eiendomsretten er fastslått som en logisk konsekvens av den naturgitte retten til frihet.

      Dersom andre personer bruker/tar/disponerer produktet uten eierens samtykke, krenker de eiendomsretten. Ved å frata eller skade en persons eiendom, tvinges han til å jobbe en gitt tidsperiode for å gjenskaffe eiendommen og dermed gjenskape situasjonen før krenkelsen. Vedkommende får således sin rett til frihet krenket i denne tidsperioden som en konsekvens av eiendomskrenkelsen. Dersom produktet er permanent forlatt og uten kjent eier, kan ny eiendomsrett etableres av førstemann til mølla.

 

Eiendomsretten oppstår i utgangspunktet ved å bearbeide ueide og ubrukte naturressurser vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet, men skaperen kan overføre eiendomsretten til andre som en konsekvens av at avtalefrihet er en naturgitt rettighet (se avsnitt 5.3).

      Det er differansen mellom bearbeidet tilstand (tilstand av økt anvendelighet) og naturtilstanden som legger grunnlaget for eiendomsretten, og den økonomiske verdi er definert ut hva markedet er villig til å betale for denne bearbeidelse. En gullåre som ligger under bakken har i naturtilstanden ingen verdi, verdien kommer når noen graver gullet fram og lager gullsmykker, fyll i tennene eller gullmynter. En naturressurs som foreligger i naturtilstanden er det således ingen som kan kreve eiendomsretten til; eiendomsretten kommer med bearbeidelsen av den. Å gjerde inn et ueid landområde og så hevde eiendomsretten uten å ha bearbeidet jordstykket, er å hindre andre enkeltindividers rett til frihet. For å opprette eiendomsrett må naturtilstanden ikke bare endres, men det må gjøres til en tilstand av økt anvendelighet. Man kan ikke teppebombe eller asfaltere et stort ueid og ubrukt område, og dermed kreve eiendomsretten til det med henvisning til at bombingen eller asfalteringen ikke er naturens verk. Dette er forsøk på å hindre andre menneskers rett til å ferdes, bruke eller opprette eiendomsrett på ueid område (se også avsnitt 5.1.3).

      Det er ikke riktig å si at vi har ”eiendomsrett” til egen kropp fordi eiendomsrett krever at vi har bearbeidet noe vekk fra naturtilstanden, og det kan man vanskelig si om menneskets kropp. Men retten til frihet gir oss direkte rett til å disponere egen kropp (genene for muskelbruk og rasjonalitet er naturgitt).

 

Man kan også ha eiendomsrett til intellektuell eiendom som arbeidstegninger av ikke-trivielle produktidéer, musikk, film, o.l. siden man har skapt dette med sin egen hjerne og andres legitimt overleverte erfaringer. Derved har man produsert intellektuelle produkter som ikke eksisterte i naturtilstanden. Ingen andre enn produsenten selv har rett på slike produkter, men andre mennesker kan ta del i slike produkter på de premisser som produsenten setter. Derfor er patenter, registrerte varemerker, beskyttelse av spesiell design og copyright legitime instrumenter for å forsvare eiendomsretten. Når en produktidé har vært i materialisert form på markedet i lengre tid, vil produktidéen gradvis gå over til å bli triviell, og dermed vil patentrettigheter logisk forsvinne med tiden. Derfor er det legitimt å begrense en patents gyldighet til et visst antall år.

 

Dersom et menneske dreper en vill elg på ueid område, har dette mennesket opparbeidet eiendomsrett til elgkjøttet. En løve kan drepe en sebra, og man kunne kanskje tro at løven har eiendomsrett til sebrakjøttet. Men løven har ikke rett til frihet siden den ikke er et rasjonelt vesen (det håndfaste beviset for det er at løven ikke har vist tegn til å skape ”teknologiske produkter”), og det er retten til frihet som impliserer eiendomsretten.

 

Eiendomsretten kan krenkes ved hærverk, tyveri og opphold på annen manns eiendom mot hans vilje. Ved hærverk og tyveri har skurken fysisk ødelagt/fjernet eiendom slik at eieren ikke kan utføre de handlinger han ønsker med eiendelene. Dersom andre oppholder seg på eiers eiendom mot hans ønske, betyr det at skurken fysisk hindrer eieren i å effektuere det handlingsvalg å la eiendommen være urørt. Eiendomsretten kan også indirekte krenkes gjennom kontraktsbrudd (se avsnitt 5.3.1). Enhver form for konfiskasjon eller ekspropriasjon av privat eiendom er absolutt forbudt uansett omstendigheter; det er bare naturen (elementer uten fri vilje) som kan tilbakekalle denne naturgitte rettighet uten å bli beskyldt for illegitimitet.

 

Siden alle mennesker har samme eiendomsrett og rett til frihet for øvrig, formuleres eiendomsretten på følgende måte: ”Retten til å erverve eiendom og disponere denne eiendommen så lenge man ikke hindrer andres tilsvarende rett eller krenker andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er eiendomsretten en ukrenkelig rett totalt uten begrensninger (se også avsnitt 5.1.2 for opparbeidelse av eiendomsrett). Men et spørsmål melder seg: Hvordan kan en eiendom eller bruken av denne krenke andre personers eiendomsrett eller andre naturgitte rettigheter?

      Når det gjelder ”å bruke sin egen eiendom slik at man hindrer andres bruk av sin eiendom”, er det den som først har initiert sin bruk som har retten på sin side. Man kan ikke skyte ut av vinduet i sitt eget hus med sin egen hagle slik at forbipasserende kan skades. Man kan ikke spille høy rockemusikk hele natten slik at man invaderer naboens leilighet med lydbølger slik at naboen ikke får sove. Man kan ikke kjøre bil i 200 km/t i tettbebygd strøk slik at mennesker risikerer å bli drept eller eiendom står i fare for å bli ødelagt. En fabrikkeier kan ikke spy ut giftige gasser slik at naboers liv og helse blir krenket.

      Dersom det oppstår reduksjon i verdien av en allerede opparbeidet bruk til en eiendom gjennom objektivt målbare fysiske belastninger eller obstruksjoner fra omliggende virksomhet eller nybygg, skal de som forårsaket dette minst betale full kompensasjon for tap av estimert markedsverdi. Dersom en allerede opparbeidet bruk av eiendommen i praksis blir umuliggjort, må belastningene / obstruksjonene forbys eller reverseres. Dette betyr imidlertid ikke at man kan kreve kompensasjon for å mislike fargen på huset eller huden til naboen; ei heller at en ny konkurrent må betale kompensasjon for at han reduserer verdien av allerede etablerte forretningene.

 

 

5.1.1  Eiendomsrett er ikke basert på initiering av maktbruk

 

Noen ganger kan det oppstå tvilstilfeller om en persons eiendomsrett. Har person A bearbeidet et gitt landområde vekk fra naturtilstanden slik at eiendomsrett foreligger, eller har han gjerdet inn dette området slik at allmennhetens rett til frihet på ueid område krenkes? Dersom det juridiske system kommer fram til at A har rett, må myndighetene i siste instans bruke makt mot dem (B) som ikke respekterer vedtaket. Men vil ikke det da være initiering av maktbruk?

      Når det juridiske system har fastslått at A har eiendomsrett, er det B som initierer maktbruk dersom han krenker A's eiendom (tilsvarende gjelder for andre naturgitte rettigheter). Den eksisterende legitime statsdannelse har monopol på politi og rettsvesen, herunder fastsetting av tvistespørsmål; noe annet ville være en motsigelse til individenes rett til organisering av selvforsvar (se avsnitt 4.4). Eventuell maktbruk fra B's side vil således bety at han deltar som et ledd i en sum som krenker enkeltindividenes rett til organisert selvforsvar av sine naturgitte rettigheter. Det juridiske systems avgjørelse må respekteres så lenge den ligger innenfor rammene av enkeltindividets naturgitte rettigheter. B har imidlertid rett til å ty til sivil ulydighet eller opprør dersom enkeltindividets naturgitte rettigheter opplagt er brutt, men bare dersom alvorlighetsgraden av de realistisk forventede tredjepartsskadene av opprøret er mindre enn alvorlighetsgraden av rettighetskrenkelsene i det lange løp (se avsnitt 4.4.1). Å organisere et opprør med denne argumentasjon på bakgrunn av en perifer uenighet om tolkningen av om kriteriene for eiendomsrett er til stede, er i praksis umulig.

 

 

5.1.2  Opparbeidelse av eiendomsrett i ueid område

 

Nå er det ikke mye ueide områder i Fastlands-Norge, slik det var i USA for flere hundre år siden, men allikevel er det interessant å betrakte prinsippene for sivilisert opparbeidelse av eiendomsrett til ueide landområder.

      Ueid område er ikke Statens område, og Staten kan ikke selge noe den ikke eier. Alle mennesker har en naturgitt rett til frihet, og Staten har plikt til å forsvare denne rettighet. Alle mennesker i verden har den samme iboende genetiske natur og har således rett til å forsøke å opparbeide eiendomsrett på ueid område (men utenlandske borgere kan nektes opphold på statlig eiendom, herunder bilkjøring på veier i særskilte unntakstilfeller – se avsnitt 5.5.7). En person som ønsker å forsøke å opparbeide eiendomsrett til et område, bør først starte på bearbeidingen av området. Deretter bør han så fort som mulig sende inn et krav til Staten om bruksrett (se avsnitt 5.2) til å bearbeide dette landområdet vekk fra naturtilstanden slik at eiendomsrett oppstår. Dersom to eller flere interessenter sender inn krav på det samme området samtidig, bør det foretas en eller annen form for loddtrekning mellom kravstillerne. Kravet skal aksepteres med mindre det er overveiende sannsynlig at den planlagte virksomheten vil krenke andres naturgitte rettigheter. Kravstilleren har da beskyttet rett i f.eks. 5 år til å bearbeide landområdet slik at eiendomsrett oppstår, og ingen andre kan da bedrive aktivitet der som hindrer denne opparbeiding. I løpet av 5 år må han ha bearbeidet jordstykket vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet slik at eiendomsretten til området (eller deler av det) oppstår. Dersom han så ikke har gjort, vil jordstykket forbli ueid område, og andre kan kreve å opparbeide eiendomsretten til det.

      Det bør være visse grenser for hvor stort område man kan gjøre krav på for bruksrett til eiendomsopprettelse for et gitt formål; dersom det er overveiende sannsynlig at søkeren ikke vil kunne klare å opprette eiendomsrett over hele området innen den spesifiserte tidsramme, vil det hindre andres rett til å forsøke å opparbeide eiendomsrett på deler av det samme ueide området. Man bør også betale en viss bot for den delen av landområdet man ikke klarer å opparbeide eiendomsrett til.

 

 

5.1.3  Eiendom som ligger brakk

 

En eiendom kan gå tilbake til ueid tilstand ved at naturens gang gjenoppretter en tilstand som for praktiske formål er lik naturtilstanden. La oss tenke oss en mann A som kommer til et ueid landområde. A rydder landet og dyrker korn der i to år. Han har da opparbeidet eiendomsrett (og ikke bare bruksrett) til denne jordlappen. Deretter flytter han fra sin jordlapp. Etter 20 år kommer A tilbake, men for ett år siden hadde en annen mann B kommet og ryddet og dyrket jordstykket på nytt. Forut for denne nyryddingen var jordlappen omtrent like vill og uryddig som når A ryddet landet for 21 år siden. Det er i denne situasjonen rimelig å si at A legitimt har mistet eiendomsretten til jorda, og at det er legitim eiendomservervelse som B har gjort. Prinsippet kan være at dersom det har gått mer enn 15 år siden jordstykket ble dyrket (korn, poteter, høy o.l.), går teigen tilbake til ueid område.

      På tilsvarende måte vil en stor tomt rundt en bygning (eller uten bygning) som har blitt til et villnis i løpet av f.eks. 15 år, ikke lenger være å anse som den opprinnelige eiers eiendom, men som ueid område. Det tilsvarende prinsippet vil gjelde hvis tomten ikke er et villnis, men hvor villnis-effekten, som kommer gjennom langvarig ubrukt tilstand, har blitt skjult ved asfaltering, kunstgress, gressklipping o.l. Eieren har fortsatt eiendomsrett til selve bygningen (med mindre også denne er fraflyttet i tilsvarende lang tidsperiode og er villnis-aktig). En annen person kan da søke å opparbeide eiendomsrett til jordlappen rundt huset (kanskje med unntak av 4-5 meter fra bygningen).

      La oss betrakte en bygning som har vært fraflyttet og ubrukt i mer enn f.eks. 15 år og nærmest er en ubeboelig ruin. Bygningen representerer nok noe som er bearbeidet vekk fra naturtilstanden, men ikke til en tilstand av av økt anvendelighet, og eiendomsretten til bygningen vil også bortfalle og gå over til ueid tilstand. Tilsvarende prinsipp gjelder for fabrikklokaler, flyplasser, overgrodde veier, forretningsbygg, bygårder o.l. Det er naturen gjennom ”tidens tann” som trekker eiendomsretten tilbake i disse tilfeller. For skog er det beskrevet et prinsipp for overgang mellom tilstanden ”i bruk” og ”ubrukt tilstand” i avsnitt 10.5.

 

Dersom en person kommer over et landområde eller bygning som han mener har ligget brakk tilstrekkelig lenge (f.eks. 15 år for tidligere dyrket mark, forlatt bygning, tomt rundt et hus o.l.; for skog, se avsnitt 10.5), kan denne personen gå til en rettsinstans (eiendomsrettskontor) for å kreve å få opparbeide eiendomsrett i henhold til det som står i avsnitt 5.1.2. Så blir det opptil rettsinstansen å vurdere om kriteriene for brakklagt eiendom er til stede. Rettsinstansen må bevise som overveiende sannsynlig at den opprinnelige eieren har forsømt sin eiendom. I så fall blir den tidligere eiendommen erklært for ueid, og den nye personen kan forsøke å opparbeide eiendomsrett. Dette vil forhindre ”føydale” tilstander. Det vil også understreke at det ikke er landområdet/tomten i seg selv som gir grunnlag for eiendomsrett, men den opparbeidelse som der er gjort. Priser på tomter og landområder forventes å synke som en konsekvens av en slik ideologisk tankegang.

 

 

5.1.4  Arv

 

Når det foreligger et dødsbo, må prinsippet være at han som har bearbeidet naturressursene vekk fra naturtilstanden (direkte eller indirekte) slik at dødsboets aktiva oppsto, skal bestemme hvordan etterlatenskapene skal fordeles. Det er arvelater som har utført denne innsats, og følgelig er det hva han har bestemt mens han var i live som er retningsgivende. Et hvert myndig enkeltindivid har rett til å overføre sin eiendom til hvem han vil, og han har også rett til å bestemme når denne overføringen skal skje; noe annet ville ha vært brudd på eiendomsretten. Gjennom testament kan han bestemme at overføringen av eiendomsretten til hans eiendeler skal inntreffe ved hans død og hvem som skal tilgodeses. Filosofisk sett vil ”ved hans død” bety ”infinitesimalt før hans død inntreffer” siden en død person ikke har rettigheter.

      Når en person dør uten å etterlate seg noe formelt testament, må man forholde seg til et presumptivt testament (se avsnitt 5.3.2.4); dvs. det testamentet som arvelateren mest sannsynlig ville ha skrevet dersom han skulle ha gitt uttrykk for sin siste vilje like før sin død. For å få slike presumpsjoner inn i siviliserte former, bør Loven foreskrive at barn/foreldre primært skal arve; sekundært barn/foreldre til de primære arvingene. Et presumptivt testament vil også naturlig ha som innhold at en eventuell samlivspartner skal arve, og da på en måte som står i stil til hvor lenge samlivet har vart. Samlivspartnere kan også ha en bindende arveklausul i en samlivskontrakt. Dersom andre mennesker mener at de sto arvelater minst like nær som de foran nevnte personer, må de hevde dette overfor en rettsinstans innen en viss tid etter dødsfallet, og bevisbyrden vil hvile på dem. Det kan også hende at f.eks. et barn vil hevde at vedkommende stod arvelater betydelig nærmere enn andre barn, og dersom domstolen finner dette bevist som overveiende sannsynlig, kan han bli tilkjent mer av arven enn de andre barna. Dersom en person dør og ikke etterlater seg noen nære slektninger eller andre tilstrekkelig nære personer, vil hans eiendom bli å anse for ueid eiendom. All ueid eiendom som blir til på denne måten, gis bort etter loddtrekning blant alle norske statsborgere. Eiendeler fra arkeologiske funn tilfaller som hovedregel i helhet finneren (se også avsnitt 5.1). Unntak fra dette foreligger når eieren er kjent og fortsatt eksisterer (f.eks. en Stat eller et meget langlivet selskap); da vil Loven kunne spesifisere finnerlønn mens eieren får resten.

      Når den vordende arvelater får uinnskrenket rett til å bestemme over sine etterlatenskaper, kan det brukes som en alderdomsforsikring. Vedkommende kan inngå en kontrakt med en eller flere personer (eller et selskap) om at han skal få pleie og omsorg – med hele arven eller deler av den som motytelse.

 

5.1.4.1  Organdonasjon

 

I følge Rasjonalgaudismen bestemmer individet selvsagt over sine organer og kropp så lenge han lever. Han kan ikke overføre sine organer eller kropp til andre ”infinitesimalt før sin død inntreffer” slik som ved arv av eiendeler. Som død person kan han ikke overføre noe som helst siden ikke-lykkeregistrerende elementer har null rettigheter. Hans døde legeme overtas av dem som antas å ha mest interesse av det, hvilket vil være hans arvinger (bisettelse) hvis ikke annet er opplagt rasjonelt. Sistnevnte vil være aktuelt ved obduksjon (medisinsk velbegrunnet eller rettsmedisinsk), og arvingene kan ikke nekte. Personer som trenger transplantasjoner har opplagt mer interesse av nyre, lunge eller hjerte enn arvingene. Derfor kan medisinsk personale ta donororganer fra f.eks. trafikkofre for å redde andres liv uten at det foreligger formell tillatelse fra de etterlatte eller den avdøde.

 

 

5.2  Bruksrett

 

Et hvert individ har rett til å bruke en urørt og ubrukt naturressurs siden slik bruk ikke krenker andre individers rettigheter; det er ett av virkemidlene som naturen inkluderer i retten til frihet. En ressurs som er bearbeidet vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet, er eid av bearbeideren (eieren), og ingen andre kan røre denne eiendom uten samtykke fra eieren. Men hvem har rettighetene til en ressurs som allerede er i bruk, men som ikke er bearbeidet vekk fra naturtilstanden? Siden ressursen ikke er bearbeidet vekk fra naturtilstanden, har brukeren ikke eiendomsrett til ressursen. Et menneske som initierer bruk av en naturressurs, begår ingen rettighetskrenkelse ved å gjøre det. Følgelig må han ha rett til å fortsette denne bruk; dvs. andre kan ikke hindre hans bruk. Dersom noen bruker den samme naturressursen på en slik måte at initiators bruk hindres, er det rettighetskrenkende. Dersom noen bruker den samme naturressursen på en slik måte at initiators bruk ikke hindres, er det ikke rettighetskrenkende. Hva som i praksis er ”hindring” kan noen ganger være vanskelig å fastslå presist, og derfor må en intersubjektiv rettslig vurdering må legges til grunn for estimeringen av grensene for dette. Dette kan spesifiseres i Loven og avgjøres av domstolene med grunnlag i tidligere rettspraksis. Dersom den legitime brukeren av naturressursen avslutter bruken, vil en annen person legitimt og vederlagsfritt kunne starte ny bruk siden han da ikke hindrer andres bruk, og ny bruksrett blir derved opprettet. En person kan selvsagt selge sin bruksrett til andre.

      Et banalt eksempel på dette er følgende: Dersom du sitter på en gren i et ueid tre, har ingen rett til å tvinge deg ned, men når du først har gått ned, kan du ikke nekte andre å sette seg siden din bruk av grenen ikke har medført at den har blitt mer anvendbar for sitting (din sitting har ikke bearbeidet grenen vekk fra naturtilstanden i retning av mer anvendelighet). I avsnittene 5.2.1, 5.2.2 og 5.2.3 skal vi se hvordan prinsippet om bruksrett anvendes på skogsdrift, fiske og jakt.

      Det er ikke mulig å oppnå bruksrett på annens manns eiendom gjennom vedvarende bruk (hevd). Rett til å bruke annens manns eiendom oppnås bare dersom eieren frivillig har akseptert det.

 

 

5.2.1  Bruksrett til skog

 

Bruksrett til skog oppstår i utgangspunktet når en tømmerhugger kommer inn på ubrukt og ueid skogsområde, og feller et tre. Da opparbeider han bruksretten til skogsdrift (tømmerhogging) innenfor en sirkel med det felte treets stubbe som sentrum og med radius lik det hugde treets lengde. En skogbruker har bruksrett til et skogsområde siden han (eller personer han har arvet eller kjøpt området fra) historisk har bedrevet skogsdrift i området. Men han har ikke eiendomsrett til skogsområdet siden området ikke er bearbeidet vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet. Faktisk er områdets anvendelighet for skogsdrift blitt mindre siden en del trær er forsvunnet på grunn av tømmerhogsten. Skogbrukeren oppnår derimot eiendomsrett til de tømmerstokkene som skogsdriften gir opphav til.

 

Siden skogbrukeren ikke har eiendomsrett til området, kan han ikke nekte virksomhet i skogen som ikke hindrer hans skogsdrift. Når en person går tur i skogen, krenker ikke det skogbrukerens bruksrett siden turgåing ikke interfererer negativt med tømmerhogst. Derfor kan ikke skogbrukeren nekte turgåing i skogen, og han kan heller ikke hindre en jeger i å gå på jakt (se også avsnitt 5.2.3). Man kan sette opp telt mellom trærne så lenge man ikke krenker skogbrukerens bruksrett til skogsdrift (ikke i nyplantingsområde – vil hemme de små trærne). Annerledes er det med dyrket mark, for der er det fysisk umulig å gå uten å krenke hveteaksene, som er bondens eiendom. En tilfeldig person kan ikke hugge trær i skogen for så å sette opp hus med tomt, for da krenker han skogbrukerens bruksrett til tømmerhogst. Skogbrukeren kan imidlertid bygge f.eks. et hus i skogen og opparbeide eiendomsrett til en tomt rundt huset siden han da ikke krenker andres rettigheter. Dersom en skogbruker har anlagt en skogsbilvei i skogen, har han full eiendomsrett over denne siden han virkelig har bearbeidet området vekk fra naturtilstanden og over til en vei.

 

Lokale turgåere vil ofte ha opparbeidet bruksrett til turgåing i skogen. Skogbrukeren kan derfor ikke utrydde skog i et slikt omfang at bruksretten til turgåing krenkes. På tilsvarende vis kan en stor skogbruker heller ikke utrydde skog i stor stil slik at f.eks. bestanden av elg forsvinner eller sterkt reduseres fra området. Det vil krenke jegernes rett til å jakte på en opparbeidet jaktkvote som utrykkes i andel av årlig tilvekst av elg (se avsnitt 5.2.3).

      Dersom utrydding av verdens skoger skulle skje i et slikt tempo at det på sikt med overveiende sannsynlighet truer oksygenmengden i atmosfæren, kan en overnasjonal rettsinstans underlagt Superstaten pålegge skogbrukere i alle nasjoner restriksjoner eller avgifter på hogst av skog med den begrunnelse at hver skogbruker deltar som et ledd i en sum til å true menneskenes opparbeidede bruksrett til oksygen (se avsnitt 6.5).

 

En skogbruker har bruksrett til et skogsområde fordi han (eller personer han har arvet) historisk har bedrevet skogsdrift i området. Dersom skogbrukeren er sløv og ikke driver skogsdrift i området, vil hans bruksrett logisk bortfalle, og området blir på nytt ubrukt og ueid. Andre personer kan da forsøke å etablere bruksrett i området etter prinsipper beskrevet i avsnitt 10.5.

 

 

5.2.2  Bruksretten til fiske

 

En fiskebestand består av 1 million fisk, som ikke nødvendigvis befinner seg innenfor et skarpt avgrenset område, for fisken svømmer over store områder. Tilveksten er på 200.000 per år. Gitt en person A (eller et fiskeselskap) som historisk har fanget 20.000 fisk hvert år. Han bruker således 10 % av bestanden (100.000 fisk) for å ”dyrke fram” de 20.000 fisk som han fanger hvert år. Ingen har rett til å tvinge ham vekk fra å bruke disse 100.000 avlsfisk til å dyrke frem nye fisker så lenge han faktisk opprettholder bruken (fiskevirksomheten). Dette betyr at han hvert år har rett til å fiske en kvote på 10 % av den årlige fisketilvekst, dvs. den mengde fisk som hans avlsbestand gir opphav til. På tilsvarende vis tenker vi oss at en person B har en kvote på 60 % (bruker 600.000 fisk på å ”dyrke fram” de 120.000 fisk han fanger hvert år), mens C's kvote er på 30 % (bruker 300.000 fisk på ”dyrke fram” de 60.000 fisk han fanger hvert år). Dersom andre fiskere beskatter ”avlsbestandene”, krenker de A,B,C's bruksrett. Staten har plikt til å forsvare denne bruksretten slik at en fisker ikke ”stjeler” fra andre fiskere ved å overfiske. Fiskeressurser som fortsatt er ubrukt, kan fiskebåter opparbeide bruksrett til. Dette kan enten skje ved oppdagelse av en fiskeressurs som historisk sett ikke har blitt beskattet, eller ved at den årlige tilveksten i en kjent fiskeressurs ikke er fullt utnyttet av eksisterende brukere.

      Dersom A fanger 40.000 fisk ett år, betyr det enten at han stjeler fra B og C's årlige kvoter eller at han fanger 20.000 fisk fra den samlede avlsbestanden. Sistnevnte betyr at han fanger 2000 av sin egen avlsfisk (og det er ikke rettighetskrenkende), men han fanger også 12.000 av B's avlsfisk og 6000 av C's avlsfisk, og det er en krenkelse av deres bruksrett. Dersom A hadde vært eneste fisker, ville han kunne ha rovfisket så mye han lystet uten å krenke andres rettigheter, men det vil være dumt i det (mellom)lange løp siden han da sager av den grenen han selv sitter på.

      De 100.000 avlsfisk som A bruker, er ikke hans eiendom siden de ikke er bearbeidet vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet. Avlsbestanden av fisk er en ueid ressurs som A har bruksrett til fordi han historisk har brukt denne ueide ressursen, og fordi han fortsatt opprettholder bruken. Han har imidlertid eiendomsrett til de fiskene han faktisk fanger og senere videreforedler siden disse er bearbeidet vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet.

 

Et statlig organ underlagt justisdepartementet skal hvert år foreta en vitenskapelig vurdering av hvor stor bestanden og tilveksten er, og ut fra dette beregne hvor mange fisk (fiskekvote) hver fisker, fiskebåt eller fiskeselskap har rett til å fiske. Oppgaven til dette statlige organet er ikke ”å forvalte fellesskapets fiskeressurser”, men å sikre og håndheve fiskebåteiernes bruksrett. Fiskekvotene skal selvsagt være fritt omsettelige. På denne måten får vi en ideologisk korrekt definering av ”retten til fiske” ut fra at fiskere har initiert bruk av fiskebestanden og fortsatt opprettholder bruken, og ikke den sosialistiske forestillingen om at fisken i havet er ”det norske folks felleseie”. Dersom det er stort overskudd av fisk i forhold til den totale fiskevirksomheten, kan alle fiske så mye de vil uten kvotereguleringer siden ingen rettigheter vil bli krenket som en konsekvens av slikt uregulert fiske.

       Tilsvarende prinsipp kan benyttes for hval og andre animalske ressurser i havet. Siden fisken svømmer mellom ulike staters farvann, bør ulike stater samarbeide om fastsettelse av fiskekvoter. Sikring av bruksrett til fiske i internasjonalt farvann kan være en oppgave for den verdensomspennende Superstaten.

 

Fiskere kan altså ha bruksrett til en fiskeressurs i et havområde. Men fiskerne har ikke eiendomsrett til havbunnen eller selve vannet. Dersom det kommer et oljeselskap og pumper olje opp i dette området, krenker ikke det fiskernes bruksrett til fiskeressursene (med mindre oljeselskapet forurenser slik at fiskebestanden signifikant reduseres eller utryddes).

 

 

5.2.3  Bruksretten til jakt og vilt

 

Ville dyr i skogen er ikke skogbrukerens eiendom siden han ikke har bearbeidet dyrene vekk fra naturtilstanden (dyrene anses som ueide). Skogbrukeren kan heller ikke nekte jegere å gå i skogen mellom trærne da dette ikke anses som en krenkelse av skogbrukerens bruksrett til skogsdrift (se avsnitt 5.2.1). Således kan han heller ikke nekte dem å jakte på dyrene. Teoretisk sett kan han nekte dem å kjøre på hans skogsveier med mindre en eksplisitt eller presumptiv avtale sier noe annet.

      Jegere opparbeider bruksrett til jakt ved at den enkelte jeger historisk har skutt et gitt antall dyr hvert år. Derved har han brukt en andel av dyrestammen som avlsdyr for å framskaffe den delen av den årlige tilvekst som han har beskattet. Han har således opparbeidet bruksrett til å benytte den samme andelen av dyrestammen som avlsdyr også i framtiden så lenge bruken faktisk opprettholdes. Kjøtt, pels, horn o.l. fra de dyrene han faktisk skyter, har han full eiendomsrett til. Dette blir helt parallelt med ”bruksretten til fiske” i avsnitt 5.2.2.

      Bruksretten til jakt tenkes avgjort på tilsvarende vis som for fiske: Jegere som tradisjonelt har jaktet i skogen (inkluderer ofte skogbrukeren) har rett til en andel av den årlige tilveksten av det aktuelle vilt som er proporsjonal med størrelsen på hver enkelt jegers historiske bruk. Et statlig organ beregner hvor stor tilveksten av vilt er, og jegernes tallmessige kvoter beregnes ut fra det. Organet skal også sikre at dyrene ikke utsettes for dyremishandling i forbindelse med jakten. Dersom det er stort overskudd av vilt i forhold til jaktvirksomheten, vil ingen rettigheter bli krenket, og alle kan jakte så mye de vil uten kvotereguleringer.

      Skogbrukeren kan ikke ta betalt for jakten siden han ikke kan selge noe han ikke har rett på, men han kan selvsagt selge sin egen jaktkvote i likhet med andre jegere. Han kan også kreve avgift for jegernes bruk av hans skogsbilveier.

 

Dersom skogbrukeren i for stor utstrekning utrydder skog han har bruksrett til, vil elg, rådyr o.l. forsvinne, og således vil omfattende skograsering kunne være en krenkelse av jegernes opparbeidede bruksretter. Skogbrukeren kan ikke utøve sin bruksrett til skogsdrift slik at andres rettigheter krenkes. Bruksrett til jakt vil således bidra til en naturlig bevaring av skogene med de positive konsekvenser det har for miljø, oksygenproduksjon og generelt velvære.

 

En stamme (vil kunne fungere som en slags organisasjon) eller enkeltindivider i urbefolkninger vil kunne ha bruksrett til f.eks. jakt og sanking i skogsområder, jungel o.l. på bakgrunn av deres vedvarende bruk. Dette vil gi dem trygt vern mot interessenter som ønsker å drive annen næringsvirksomhet i disse områdene, men bruksretten kan selvsagt selges på frivillig basis. Dette gjelder ikke for nomader som flytter fra sted til sted over lange strekninger; når de har flyttet langt vekk fra ett område og ikke kommer tilbake på mange år, opphører bruksretten logisk, og andre kan opprette bruksrett og/eller eiendomsrett der. Det understrekes at bruksrett ikke oppnås på bakgrunn av etnisk tilhørighet; hvite mennesker vil selvsagt ha samme bruksrett dersom de har bedrevet tilsvarende vedvarende bruk.

 

 

5.2.4  Bruksrett til olje

 

Den norske stat har plikt til å forsvare næringsfriheten (se avsnitt 5.5). Dette betyr at et hvilket som helst oljeselskap legitimt kan lete etter olje på ethvert område som sorterer under norsk jurisdiksjon (så lenge selskapet ikke krenker andres naturgitte rettigheter). Forut for prøveboring bør selskapet gjennomføre en liknende prosess som nevnt i avsnitt 5.5.6. Dersom to eller flere selskaper krever å starte prøveboring på samme område samtidig, bør det foretas loddtrekning mellom kravstillerne. Når selskapet finner olje (hvilket kan kreve mye leting, geologiske undersøkelser og prøveboring) og begynner å pumpe den opp, oppstår selskapets bruksrett til oljevirksomhet i oljefeltet. Andre oljeselskaper har ikke lov til å pumpe opp olje fra dette feltet så lenge det første selskapet faktisk driver produksjonsvirksomhet der. Den oljen som selskapet faktisk pumper opp, har selskapet eiendomsrett til siden den er bearbeidet vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet. Selskapet skal ikke betale tvungne skatter og avgifter til Staten (se avsnitt 7.6.1). Således kan det være viktig at Staten gjennom Statens aksjefond (se avsnitt 7.6.3) har betydelige eierandeler i oljeselskaper som driver oljevirksomhet nasjonalt og internasjonalt. Staten vil kunne ta miljøavgifter fra oljevirksomhet dersom det ved en domstol kan bevises som overveiende sannsynlig at konsekvensene av slik virksomhet i sum vil krenke enkeltindividers naturgitte rettigheter innenfor det geografiske område som er lik domstolens gyldighetsområde (se avsnitt 6.5).

 

 

5.2.5  Bruksrett og eiendomsrett til strandsonen

 

Dersom lokalbefolkningen tradisjonelt har brukt en strand til bading/soling, har de opparbeidet ”bruksrett til soling/bading” på stranden. En strand som eksisterer i naturtilstanden, kan ikke anses som eiendom, men som et ueid område hvor man kan etablere bruksrett til f.eks. bading/soling. Ingen kan legitimt krenke en allerede etablert bruksrett ved utbygging i strandsonen. På en ubrukt strand hvor der ikke er etablert bruksrett, kan hvem som helst bygge ut hva som helst så lenge det ikke krenker andre individers naturgitte rettigheter, og eiendomsrett til strandsonen opprettes. Når stranden er utbygd, kan ingen utenforstående etablere bruksrett til bading/soling.

 

 

5.3  Avtalefrihet

 

Avtalefrihet er frihet til å gi avkall på frihet dersom enkeltindividet tror at avtalen etter en totalvurdering gir mer lykke i det lange løp enn hva full naturgitt frihet gir. Således er avtalefrihet opplagt en undergruppe av retten til frihet generelt (se avsnitt 4.1.1), og siden retten til frihet er en naturgitt rettighet må også avtalefriheten være det. Avtalefriheten hører naturlig til under Supergrunnloven (se avsnitt 7.1.1.1), og ingen annen lov kan således spise opp denne grunnleggende friheten. Tvungne solidaritetsordninger er rettighetskrenkende, og derfor vil frivillige avtaler mellom enkeltindivider og forsikringsselskap overta mye av den kollektive solidariteten i det Rasjonalgaudistiske samfunnet (se f.eks. avsnitt 7.6.9).

 

 

5.3.1  Hvorfor er kontraktsbrudd rettighetskrenkende?

 

Når to parter inngår en kontrakt, avtaler partene hvor mye verdier (materialisert frihet) de er villige til å overføre til den annen part for å oppnå spesifiserte verdier fra denne part (begrepet verdi brukes her og i resten av avsnitt 5.3 litt upresist i betydningen verdivirkemiddel – eneste form for verdi er jo lykke). Dersom en part ikke overfører verdiene i overensstemmelse med kontrakten, foreligger kontraktsbrudd. Dersom den annen part har tapt objektivt målbare verdier gjennom kontraktsbruddet sett i forhold til om kontrakten ikke hadde blitt inngått, har han blitt fratatt verdier mot sin vilje, og følgelig foreligger i utgangspunktet en rettighetskrenkelse. Kontraktsbryteren kan imidlertid unngå å bli stemplet som rettighetskrenker ved å yte kompensasjon gjennom forlik eller ved å etterleve rettslig avgjørelse om kompensasjon. Dersom kontraktsbruddet er utført med hensikt i vinnings øyemed, kan det være tyveri ved bruk av intellektet i stedet for med hånden (svindel, lureri).

      I tillegg til at kontraktsbryteren fratar den annen part positiv verdi, kan han også påføre vedkommende negativ verdi; den annen part vil kunne oppføre seg annerledes i tidsrommet fra kontraktsinngåelsen fram til kontrakten egentlig skulle ha vært fullbyrdet sett i forhold til om kontrakten ikke hadde vært inngått. En unnlatelse av å fullbyrde en ensidig kontrakt om at Per skal overføre NOK 100.000 uten gjenytelser til Ole om tre måneder, er ikke rettighetskrenkende fordi Per fratar Ole verdier, men fordi Pers kontraktsunderskrift påfører Ole negativ verdi. Ole vil kanskje bestille ny bil og sette i gang arbeider på huset sitt som en konsekvens av kontraktsinngåelsen. Når Pers kapitaloverføring ikke kommer, vil Ole få økonomiske problemer; han mottar negativ verdi. Kontraktsbrudd er således ofte rettighetskrenkende som en sum av frataking av positiv verdi pluss påføring av negativ verdi.

      Dersom den parten som klager på gjennomføringen av kontrakten verken har blitt fratatt noen objektivt målbar positiv verdi eller blitt påført noen objektivt målbar negativ verdi, foreligger ikke et rettighetskrenkende kontraktsbrudd, men bare et subjektivt tillitsbrudd fra anklagerens synspunkt.

 

5.3.1.1  Sanksjoner mot kontraktsbrytere

 

Dersom en part bryter en kontrakt, kan ikke den annen part legitimt tvinge ham fysisk til å oppfylle kontrakten, men rettsvesenet kan pålegge kontraktsbryteren å erstatte den andre partens tap. I tillegg kan han i visse tilfeller pålegges ekstra ”straff” for å avskrekke tilsvarende brudd i framtiden.

      I eksemplet i avsnitt 5.3.1 vil Per være erstatningsansvarlig for den negative verdi han har påført Ole; han har ikke blitt fratatt noen positiv verdi, og således er det ikke noe å erstatte på grunn av det. Denne erstatningen vil også ha som virkning at den vil avskrekke Per fra tilsvarende kontraktsbrudd i framtiden.

      Hans underskriver en kontrakt om å motta 50 øre i dag mot å overføre en Rolls Royce til Gustav om tre måneder. Hans unnlater å levere bilen. Han har da urettmessig mottatt 50 øre og er erstatningspliktig for dette. I tillegg er han erstatningspliktig for den negative verdien som kontraktsbruddet har påført Gustav, men Hans er ikke erstatningspliktig for markedsverdien av bilen.

      Den parten som har blitt utsatt for kontraktsbruddet, kan legitimt nekte å oppfylle visse gjenværende deler av kontrakten med de negative konsekvenser det kan ha for kontraktsbryteren. I tillegg kan kontraktsbryteren påføres følgende sanksjoner av rettsvesenet: 1) erstatning for de positive verdiene han har fratatt den annen part, 2) erstatning for de negative verdiene han har påført den annen part, 3) sanksjoner for å avskrekke tilsvarende kontraktsbrudd i framtiden (dersom punkt 1 og 2 ikke er tilstrekkelig avskrekkende i seg selv), men bare hvis det er snakk om et overlagt eller grovt uaktsomt kontraktsbrudd i vinnings øyemed. I tilfeller hvor det bare er ærlig uenighet om en kontrakt, skal det aldri være ekstra sanksjoner, men bare erstatning.

 

5.3.1.2  Private arbitratorer og kontraktsgebyr

 

Når to (eller flere) parter inngår en kontrakt, kan partene, som en del av kontakten, bli enige om å spesifisere hvilken arbitrator som skal dømme ved eventuelle framtidige uenigheter om kontrakten. Det kan derfor eksistere private arbitratorer som kan konkurrere med offentlige domstoler om denne oppgaven. Siden dette da ikke blir statlig monopoloppgave, kan både Staten og de private arbitratorfirmaene kreve gebyr ved undertegnelsen av kontraktene som skal delfinansiere Statens rettsvesen og helfinansiere arbitratorfirmaene (se avsnitt 7.5.2). Gebyrene er en slags forsikringspremie for at det skal være økonomisk mulig for arbitratoren å behandle eventuelle framtidige kontrakttvister. Arbitratorfirmaene og Staten kan alternativt kreve en relativt høy avgift når en tvist rundt kontrakten eventuelt oppstår. Gebyrene bør være større desto dyrere behandlingen av potensielle kontraktstvister forventes å være. Staten kan bestemme at visse kontraktstyper ikke skal vedheftes slike gebyrer ved Statens egne domstoler. Dersom en kontrakt undertegnes uten at arbitrator er spesifisert, vil Staten automatisk bli arbitrator, med mindre partene måtte bli enige om noe annet når problemene rundt kontrakten oppstår; parten som går til domstolen, må da betale et relativt høyt rettsgebyr for at Staten skal behandle saken, og dersom han vinner saken, må den tapende part tilbakebetale gebyret. Dersom en privat arbitrator har fattet en beslutning i en kontrakttvist og den tapende part i praksis nekter å etterfølge dommen, vil Statens rettsapparat og Politi sørge for at dommen blir tvangsmessig effektuert; unntak fra dette er hvis dommen skulle bryte med Supergrunnlovens prinsipper (se avsnitt 7.1.1.1).

     Når det gjelder straffesaker, må Statens domstoler ha monopol i slike saker siden samfunnet som sådan skal beskyttes mot mulige framtidige forbrytelser fra den mistenkte; det er ikke bare et internt anliggende mellom den mistenkte forbryteren og offeret. Dessuten er det ingen naturgitt rettighet for en forbryter å indirekte velge sin egen straff gjennom å være med på å velge domstol.

 

 

5.3.2  Når foreligger en gyldig avtale?

 

Siden alle mennesker har samme rett til å inngå avtaler og frihet for øvrig, formuleres avtalefriheten på følgende måte: ”Retten til å inngå avtaler/kontrakter så lenge man ikke hindrer andres tilsvarende rett eller krenker andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er avtaleretten en ukrenkelig rett totalt uten begrensninger. Men et spørsmål melder seg: Hvordan kan en avtale/kontrakt krenke andre personers avtalefrihet eller andre naturgitte rettigheter? Dette beskrives i avsnittene 5.3.2.1-5.

 

5.3.2.1  Rasjonell frivillighet

 

Avtalefriheten har ikke noen begrensninger, men en avtale er ikke gyldig dersom den er utformet på en sådan måte eller inngått under slike omstendigheter at en avtalepart forledes til å inngå avtalen på tvers av sin rasjonelle frivillighet (naturtvang er ikke ufrivillighet). Dette kan f.eks. være når en av partene ”ikke er ved sine fulle fem” ved kontraktsinngåelsen, er umyndig, eller når han som har laget avtalen, har skrevet viktige ting med svært små skrift i den hensikt å lure avtalepartneren. Dersom Hans skriver kontrakt med Gustav om å selge en Rolls Royce for 50 øre, og Hans i ettertid nekter å oppfylle kontrakten, foreligger i utgangspunktet et kontraktsbrudd. Men det er grunn til å spørre om Hans var ved sine fulle fem ved kontraktsinngåelsen eller om det forelå lureri fra Gustav.

      Jo mer intersubjektivt urimelig en kontrakt virker og jo sterkere innskrenkninger i de naturgitte rettigheter den innebærer, desto mildere krav må stilles til den angrende parts bevisførsel om manglende rasjonell frivillighet (manglende åndsnærvær eller påstander om lureri) og desto sterkere står den angrendes sak. I enkle tilfeller kan dette spesifiseres i Loven slik at avtalepartene på forhånd vet under hvilke omstendigheter avtalen skal inngås for å være sikker på at den blir rettslig akseptert som frivillig inngått. Domstolens vurderinger med utgangspunkt i rettspraksis vil være avgjørende i andre saker. Intersubjektiv urimelighet er imidlertid ikke i seg selv grunn til å sette en avtale til side; manglende rasjonell frivillighet må bevises.

 

5.3.2.2  Spesielle avtaler og opplysningsplikt

 

Dersom en kontrakttekst inneholder punkter som tilsynelatende virker svært urimelige, uvanlige, farlige eller frihetsinnskrenkende, vil det kunne stilles proporsjonalt strenge krav til at alle avtaleparter er gjort meget godt oppmerksom på disse forhold for at avtalen skal anses for å være frivillig inngått og dermed rettslig gyldig. Dersom man laster ned et program fra Internet, klikker man gjerne på en knapp hvor man aksepterer visse betingelser. Softwareprodusenten kan ikke da bare skrive bortgjemt i avtaleteksten at nedlasteren skal betale $10.000 hver måned på hans konto resten av livet. Produsenten må gjerne kreve en ekstrem pris, men da må den potensielle kjøper gjøres ekstremt godt kjent med denne spesielle prisen dersom avtalen skal være rettslig gyldig. Men selv om kunden er gjort tilstrekkelig godt kjent med den ekstreme prisen, vil kunden slippe relativt billig unna et eventuelt kontraktsbrudd siden den objektivt målbare verdien som softwareprodusenten har blitt fratatt, er liten. Dette skyldes at sannsynligheten for at han skulle ha fått solgt produktet til tilsvarende pris til annen kunde er svært liten. Men kunden må selvsagt tilbakelevere og avinstallere programvaren. Se også avsnitt 10.3.7.

     Det generelle prinsipp blir som følger: Når to (eller flere) parter inngår en kontrakt, skal inngåelsen være frivillig fra alle parters side for å være gyldig. Dersom det er betydelig informasjonsasymmetri mellom partene i forbindelse med en kontraktsinngåelse, vil det påligge ”den sterke part” informasjonsplikt om viktige, men uvanlige forhold som ”den svake part” realistisk sett ikke kan forventes å vite. Lovgivere eller rettsvesen må estimere hvilken informasjon (og på hvilken måte) ”den sterke part” må ha lagt fram forut for kontraktsinngåelsen for at avtalen kan sies å være frivillig. Staten kan ikke legge inn hva som helst av avtalebegrensninger etter eget ønske (i motsetning til de illegitime ”automatiske standardkontraktene” i avsnitt 5.3.2.5), men bare foreta en realistisk vurdering av hvilken relevant informasjon som kunne ha hindret ”den svake part” fra å inngå kontrakten.

 

Man kan tenke seg kontraktsliknende interaksjoner hvor innholdet, omstendighetene og graden av informasjonsasymmetri er slik at kravene til en parts opplysningsplikt blir så ekstreme at frivillighet i interaksjonen blir så godt som umulig. Dette vil i praksis likne på et lovforbud og kan kalles et de-facto-forbud (se f.eks. avsnitt 6.6.2). Et ekstremt og sært eksempel som illustrerer prinsippet følger: En matvarebutikk ønsker å selge en ost som med 90 % sannsynlighet medfører kreftdød innen 3 år hvis man inntar mer enn 200 gram. Teoretisk sett har kjøpmannen rett til å selge osten til forbrukere som frivillig ønsker å spise den, men han må svært tydelig opplyse om farene; påskrift med liten skrift er ikke nok. I praksis må det stilles omtrent like sterke krav som ved aktiv dødshjelp. Å ikke overholde informasjonsplikten vil kunne medføre dom for massemord, og selv om ingen skulle dø eller skades, vil det kunne medføre dom for grovt farefull handling under særlig skjerpende omstendigheter. De facto vil det være forbudt å selge den helseskadelige osten. Alle grader av opplysningsplikt vil kunne eksistere – alt fra ingen til de-facto-forbud.

 

Ved inngåelse av kontrakter kan én (eller begge) kontraktsparter tenkes å ”presse inn” meget spesielle betingelser, og ved påstand om kontraktsbrudd kan disse være meget intrikate og kostbare for rettsvesenet å ”etterforske”. Den viktigste måten for å hindre at dette suger unødige midler ut av statskassen er beskrevet i avsnitt 5.3.1.2, og går i korthet ut på at kontraktsparter frivillig og fritt kan velge private arbitratorer til å være ”dommer” over sine kontraktsforhold (avtales gjerne ved kontraktsundertegnelsen). For det første vil da belastningen på Statens rettsapparat begrenses. Dernest kan Staten ta gebyr på sine egne arbitratortjenester siden dette ikke blir en statlig monopoloppgave, og gebyret bør være større desto mer kostbar behandlingen av en eventuell framtidig rettstvist rundt kontrakten forventes å være. Den parten som blir pekt ut som kontraktsbryter av retten, kan også pålegges rettsgebyr, og gebyrene skal være større jo alvorligere og dyrere kontraktsbruddet er.

      Drivkraften til å inkludere meget spesielle kontraktsbetingelser vil reduseres av det faktum at et kontraktsbrudd bare er rettighetskrenkende dersom den ene parten kan bevise at kontraktsbruddet impliserer et objektivt målbart tap (det vil i praksis si et påviselig økonomisk tap) sett i forhold til om kontrakten ikke hadde blitt inngått (se avsnitt 5.3.1). Dersom det ikke foreligger et objektivt målbart tap, foreligger et bare et subjektivt tillitsbrudd, som rettsvesenet ikke vil håndheve.

 

5.3.2.3  Slave-, volds- og dødskontrakter

 

En person som inngår en svært langsiktig kontrakt av slaveliknende karakter, bør kunne bryte denne uten at det skal få rettslige konsekvenser for ham med følgende begrunnelse:

       Kontraktspartneren har ikke blitt fratatt noen positive verdier. Han kan imidlertid ha blitt påført negative verdier ved at han kan få problemer med å overholde andre kontrakter som var inngått på grunnlag av ”slavekontraktens” meget gunstige betingelser. Kontraktspartneren antas imidlertid å være kompensert allerede gjennom de meget gunstige betingelser som ”slavekontrakten” innebar for ham over lang tid. Dessuten antas gjentakelsesfaren å være lik null siden den slaveliknende tilstanden i seg selv forventes å ha tilstrekkelig avskrekkende effekt på ”kontraktsbryteren” (se avsnitt 6.1.1). En lengre slaveliknende kontrakt mellom to parter kan således brytes uten at rettsvesenet vil forfølge ”kontraktsbryteren”.

       En ansettelseskontrakt med normale lønnsbetingelser men svært lang oppsigelsestid kan brytes av arbeidstakeren uten at han blir økonomisk ansvarlig for hele den gjenværende oppsigelsestiden. Han er bare ansvarlig for den negative verdi som arbeidsgiveren er påført (noen positiv verdi har han ikke blitt fratatt), dvs. for forventet tidstap og bryderi ved å ansette ny, tilsvarende arbeidstaker.

      Rettsvesenet skal heller ikke håndheve avtaler hvor en av partene har godtatt død, fysisk eller psykisk vold som en del av avtalen. Tvert imot vil de som måtte begå vold mot avtalepartneren mot hans vilje, ofte bli straffet (se også avsnitt 10.4.2). Avtaler som er inngått under fysisk maktbruk, trussel om dette, eller sterk psykisk maktbruk, skal kjennes ugyldige av rettsapparatet.

 

5.3.2.4  Presumptive avtaler

 

Når to parter interagerer frivillig uten at det foreligger noen eksplisitt avtale, kan det oppstå uenigheter i etterkant. Når eventuelle disputter rundt interaksjonen skal avgjøres, må man primært undersøke om andre deler av retten til frihet enn avtalefriheten har direkte logiske implikasjoner i den aktuelle sak; i så fall gjelder dette. I motsatt fall gjelder at hver av partene antas å ha interagert ut fra en frivillig tenkt avtale slik at hver av dem trodde de ville generere signifikant mer lykke med denne avtalen enn om der ikke hadde vært noen interaksjon. Men det kan hende at den ene part hadde en annen avtale i tankene enn den andre part når interageringen skjedde, eller at de tenkte på den samme avtalen, men at en av partene i ettertid vil prøve å sno seg unna for å oppnå urettmessig vinning. Det juridiske system må da etter en intersubjektiv juridisk vurdering estimere hvilken avtale den anklagede realistisk sett burde kunne forvente at anklageren aksepterte gitt omstendighetene og tidspunktet for deres interaksjon. En eksplisitt avtale kan være ufullstendig slik at den ikke dekker partenes interaksjon fullt ut, og da kan den måtte suppleres av en presumptiv avtale. Staten ikke legge inn sine egne preferanser i presumptive avtaler (i motsetning til de illegitime ”automatiske standardkontraktene” i avsnitt 5.3.2.5), men rettsvesenet (eller lovgiver hvis det er vanlige, stadig tilbakevendende interaksjoner) skal estimere ut fra en rasjonell vurdering av virkeligheten hvilken avtale forrige setning i praksis innebærer.

 

5.3.2.5  Standardkontrakter

 

En ”automatisk standardkontrakt” er en kontrakt som er spesifisert i en lov, og som anses for gyldig mellom to eller flere parter med mindre partene eksplisitt har avtalt noe annet (også kalt deklaratorisk lov). I en automatisk standardkontrakt kan Staten i utgangspunktet legge inn hva som helst (i motsetning til presumptive avtaler i avsnitt 5.3.2.4), som så automatisk gjøres gjeldende for alle kontraktsforhold som spesifiseres av standardkontrakten, selv om partene som omfattes av kontraktene ikke har godtatt dette. For å oppheve kontrakten, må hver av partene som omfattes av et slikt automatisk kontraktsforhold, frivillig inngå en kontra-kontrakt som opphever den automatiske standardkontrakten, og denne kontra-kontrakten må utformes på en måte som er spesifisert i den automatiske standardkontraktens ledsagende tekst. Automatiske standardkontrakter vil lett kunne utformes slik at deres innhold teoretisk sett kan oppheves med kontra-kontrakter mens det blir umulig eller svært vanskelig å gjøre det i praksis, og dermed vil retten til frihet lett undergraves. Staten har ikke rett å lage slike automatiske standardkontrakter med følgende begrunnelse: Ved en kontraktsinngåelse frasier man seg litt rett til frihet fordi man regner med å generere signifikant mer lykke i det lange løp ved å inngå avtalen sett i forhold til hva full frihet forventes å gi. Ved en automatisk standardkontrakt tvinger Staten en kontrakt på partene, og partene blir tvunget til å gjøre noe (f.eks. skrive en kontra-kontrakt) for å oppnå den naturgitte rettighet som full naturgitt frihet er. Dette er en motsigelse til definisjonen på en naturgitt (medfødt) rettighet (kapittel 4). Alle prinsipper som skal ha automatisk gyldighet uten eksplisitt kontrakt, må komme som en logisk konsekvens av retten til frihet eller gjennom presumptive avtaler (se avsnitt 5.3.2.4).

      Staten kan imidlertid lage standardkontrakter som trer i kraft dersom to eller flere parter signerer kontrakten gjennom en aktiv, frivillig handling, og som ikke baserer seg på prinsippet om automatisk ikrafttreden med mindre aktiv reservasjon er utført (se også avsnitt 5.5.4). Slike standardkontrakter kan være samlivskontrakter, arbeidslivskontrakter, salgskontrakter eller andre ofte benyttede kontraktstyper. Partene må ha full frihet til å velge andre kontrakter enn standardkontraktene dersom de måtte ønske det.

 

 

5.4  Organisasjonsfrihet

 

Å oppleve lykke er den eneste verdi i Rasjonalgaudistisk forstand, og siden en organisasjon ikke har evne til å oppleve lykke, har den ingen verdier og intet mål i seg selv. Den har heller ingen naturgitte rettigheter i seg selv (se forord til kapittel 4).

      Enkeltindivider har rett til frihet og dermed rett til å gå sammen i en organisasjon og forsøke å bruke denne i den hensikt å maksimere egen lykke. Medlemmene har rett til å fatte vedtak og effektuere dem i henhold til organisasjonens vedtekter (så lenge ikke andres naturgitte rettigheter krenkes). Vedtektene er en kontrakt medlemmene imellom og må også aksepteres av utenforstående som ønsker å interagere med organisasjonen; dette gjelder også for beslutninger som er fattet i overensstemmelse med vedtektene. Vedtektene behøver ikke å basere seg på demokratiske prinsipper. Vedtak som er fattet i strid med vedtektene, anses for kontraktsbrudd (se avsnitt 5.3.1) og er en sak for rettsvesenet. Dersom tilstrekkelig mange medlemmer ønsker å bruke organisasjonen i samme retning, kan hver og en av disse enkeltindivider generere signifikant mer lykke sammen enn hva de ville ha gjort utenfor organisasjonen. Dersom et gitt medlem mener at organisasjonen ikke lenger bidrar til å oppnå hans ultimate verdi, må han kunne melde seg ut (se også avsnitt 5.4.3). Det eksisterer ingen rett til å være medlem i en gitt organisasjon med mindre de eksisterende medlemmene har fattet vedtak i overensstemmelse med vedtektene om noe annet. Staten selv er en organisasjon med visse modifikasjoner (se avsnitt 4.4) og skal som oppgave nr. 1 forsvare enkeltindividenes naturgitte rettigheter.

      Et myndig medlem må aktivt akseptere medlemskap for at det skal være gyldig. En myndig person som har blitt meldt inn i en organisasjon som barn, må få melding (med rimelig svarfrist som fastsettes i Loven) fra organisasjonen like etter oppnådd myndighetsalder om de eventuelle forpliktelser fortsatt medlemskap innebærer. Personen kan velge å frasi seg medlemskapet innen denne fristen uten at det påløper vedkommende noen form for forpliktelser uansett hva foreldrene tidligere måtte ha avtalt med organisasjonen.

      I en organisasjons vedtekter kan (og kanskje noen ganger bør) det stå: ”Denne organisasjonen, bedriften, sameiet o.l. følger Statens standardvedtekter (eller standardvedtektene til annet anerkjent sertifiseringsfirma). Denne paragrafen i vedtektene kan bare endres dersom absolutt alle medlemmene er enige.” Det kan også spesifiseres at det gjelder de standardvedtektene som Staten/firmaet hadde gjeldende på et gitt tidspunkt – selv om Staten/firmaet måtte endre disse i ettertid (se avsnitt 5.5.1 og 5.5.4).

      En ”organisasjon” uten vedtekter er ikke å anse for en organisasjon, men som en løselig ansamling av enkeltindivider. I en slik ansamling må alle vedtak gjøres etter konsensusprinsippet siden flertallet ikke har noen naturgitt rett til å bestemme med mindre det foreligger en kontrakt (vedtekter) mellom medlemmene om dette. Dersom det ikke er mulig å fatte konsensusvedtak om en gitt sak, må status quo opprettholdes eller ansamlingen oppløses. Et flertall eller mindretall kan imidlertid opprette en ny ansamling i øyeblikket oppløsningen.

 

 

5.4.1  Når er en organisasjon legitim?

 

Som en konsekvens av ovenstående vil en organisasjon fungere på samme måte som om den hadde hatt de naturgitte rettigheter som omtalt i avsnitt 4.1. Siden alle mennesker har samme rett til organisering og samme rett til frihet for øvrig, formuleres organisasjonsfriheten på følgende måte: ”Retten til å inngå i organisasjoner med andre og styre organisasjonen på en slik måte at man ikke hindrer andres tilsvarende rett eller krenker andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er organisasjonsfriheten en ukrenkelig rett totalt uten begrensninger. Men et spørsmål melder seg: Hvordan kan en organisasjon eller bruken av denne krenke andre personers organisasjonsfrihet eller andre naturgitte rettigheter? Organisasjonens virke og vedtekter må ikke være i uoverensstemmelse med følgende:

 

En organisasjon kan ikke legitimt utfordre Statens monopol på Politi, militær makt eller juridiske administrasjon (se avsnitt 4.4). En organisasjon skal ikke anses for lovlig dersom den har som formål å krenke naturgitte rettigheter eller oppfordrer til dette i en situasjon hvor oppfordringen kan forventes å bli fulgt. Alle politiske organisasjoner må være tillatt så lenge de ikke kommer i konflikt med ovenstående (se også avsnitt 5.6). Det må være et krav til en organisasjon at det enkelte medlem må kunne melde seg ut dersom vedkommende ikke lenger mener at medlemskapet fremmer medlemmets lykke, men det kan da oppstå en sivilrettslig tvist av økonomisk karakter dersom medlemmet har utestående økonomiske forpliktelser overfor organisasjonen. Utmeldelsen skal ikke ledsages av andre forpliktelser enn hva som eksplisitt sto i organisasjonens vedtekter (kontrakt) på det tidspunkt da medlemmet meldte seg inn siste gang eller hva han selv spesifikt og eksplisitt har undertegnet på et senere tidspunkt. Dette gjelder også den organisasjon som et samliv innebærer.

 

 

5.4.2  Statsborgerskap

 

Staten har aldri noen naturgitt plikt til å dele ut statsborgerskap til noe individ, men det er svært rimelig at norsk lov gir et barn hvor minst en av foreldrene er norsk statsborger, rett til å bli norsk statsborger med mindre barnet allerede har et annet statsborgerskap. Staten er en organisasjon (se avsnitt 5.4). En organisasjons vedtekter (konstitusjon) er en kontrakt som et nytt medlem aksepterer når det melder seg inn. En kontrakt er definert ut fra at individet frivillig frasier seg noe frihet i bytte mot kontraktsinnholdet som forventes å gi signifikant mer livslykke enn hva full frihet ville ha innebåret. Å tvinge en kontrakt (vedtekter) på et individ blir derfor en krenkelse av dets naturgitte rettigheter, og det gjelder selv om individet når som helst kan melde seg ut i ettertid. Derfor kan ingen organisasjon, ei heller Staten, kan ta opp et myndig individ som medlem uten dets samtykke. Alle barn vil kunne bli norske statsborgere (medlemmer av Staten) ved fødsel som haleheng til norsk mor/far siden det ikke er rettighetskrenkende å initiere maktbruk mot umyndige barn i deres velbegrunnede egeninteresse. En nylig myndig person har imidlertid rett til å frasi seg dette statsborgerskapet umiddelbart etter oppnådd myndighetsalder uten at det skal påløpe ham noen som helst omkostninger eller forpliktelser. Dersom han frasier seg statsborgerskapet, bør det gå en viss tid før han kan søke om statsborgerskap igjen.

      Ethvert voksent individ uansett geografisk eller etnisk opprinnelse har den samme naturgitte rett til frihet, og Staten er forpliktet til å forsvare denne rett innenfor norsk jurisdiksjon for å legitimere sitt monopol på Statens pliktige oppgaver (se avsnitt 4.4). Derfor kan ikke Staten nekte en kineser, afrikaner, pakistaner eller en statsløs person adgang til norsk territorium med mindre han har begått rettighetskrenkende handlinger (men han kan ikke trenge seg inn på annen persons, organisasjons eller bedrifts eiendom uten eiers samtykke). En person som har hatt norsk statsborgerskap fra fødselen av, men som ikke vil fortsette statsborgerskap som voksen, kan derfor ikke kastes ut av landet eller fratas noen naturgitte rettigheter mot sin vilje.

      Staten kan teoretisk sett pålegge en statsborger plikter gjennom den frivillige kontrakten som statsborgerskapet er, men han bør statistisk sett kunne forvente å få tilbake goder av minst tilsvarende verdi som han taper på pliktene, ellers vil incitamentet til å være statsborger forvinne. Ved bruk av slike plikter (f.eks. obligatoriske skatter og avgifter) blir det vanskelig for Staten å skaffe store ekstra inntekter eller tjenester som kan brukes på andre enn nettopp dem som utførte pliktene (se avsnitt 7.6.6). Statsløse personer som har hatt norsk statsborgerskap som barn, bør allikevel få dokumenter fra den norske Stat som viser at Norge er villige til å ta imot dem betingelsesløst dersom de ønskes utvist fra andre land uansett grunn. De eneste fordelene med statsborgerskap vil være stemmerett, enklere og sikrere identifikasjonspapirer, hjelp når du er i andre land, visse stillinger i politi, rettsvesen, militære og statsadministrasjon bør være forbehold norske statsborgere, og man vil være med på trekning av ueid arvegods (se avsnitt 5.1.4). For det enkelte individ har stemmeretten begrenset betydning (musa-pisser-i-havet-effekt). Stemmeretten er for øvrig ingen naturgitt rettighet men en legitim og rasjonell opsjon i konstitusjonen (Den Vanlige Grunnloven).

 

Angående rettigheter på Statens eiendom bør følgende paragraf gjelde i Den Vanlige Grunnloven: ”Alle som er eller har vært norske statsborgere, skal ha samme rett til å bruke Statens eiendom (herunder Statens veier) – eventuelt mot objektiv økonomisk betaling – til det den aktuelle eiendom er tiltenkt med mindre den aktuelle statlige eiendom ut fra sin beskaffenhet bare kan brukes av Statens ansatte. Man kan imidlertid fradømmes slik rettighet som straff for rettighetskrenkende handling. Ingen individer, som nevnt i første ledd, skal diskrimineres på bakgrunn av etnisk opprinnelse, rase, politiske oppfatninger, filosofiske grunnholdninger eller utseende. Staten kan nekte hvem som helst bruk av statlig eiendom til rettighetskrenkende handlinger, bruk som den aktuelle eiendom ikke er tiltenkt eller bruk som kan skade eiendommen, andre nærliggende eiendommer, andre individer eller eiendommens renommé. Vanligvis skal fredelige utlendinger, som ikke er rettighetskrenkere eller mistenkt for rettighetskrenkende handlinger, ha samme rettigheter som nevnt ovenfor, men i unntakstilfeller kan Staten innføre begrensninger – inkludert totalnekt – for utenlandske personers adgang til å bruke Statens eiendom, men ikke hvis utlendingen allerede legitimt har ervervet rett til å disponere den aktuelle statlige eiendom.”

 

 

5.4.3  Et kontraktsfestet samliv er en organisasjon

 

Et kontraktsfestet samliv mellom to (eller flere) mennesker er også en organisasjon: Private institusjoner vil naturlig vokse opp, og noen av dem vil få stor sosial makt gjennom støtte av store deler av befolkningen. Slike private institusjoner kan f.eks. være livsstilsorganisasjoner eller etiske samfunn. Disse vil overta en rolle i forbindelse med samlivskontrakter. Rene juridiske kontrakter skreddersydd for det enkelte par innenfor rammen av hva avtalefriheten (se avsnitt 5.3) tillater, vil også være vanlige. Om disse samlivskontrakter skal kalles ekteskap, samboerskap eller noe annet, får være opptil hver enkelt organisasjon å avgjøre. Det blir da kun ved brudd på kontraktene som de private organisasjonene ikke kan løse selv, at Staten må gripe inn med sitt maktmonopol og håndheve kontrakten. Staten bør ikke ha noen ekteskapslov, men Staten kan tilby en eller flere standard samlivskontrakter som to mennesker frivillig kan underskrive. Det er avtaleloven som vil regulere samlivskontrakter. Begrepet ”ekteskap” vil ikke eksistere i den offisielle terminologi. For eller mot homofilt ekteskap blir således ikke en sak for offentlig diskusjon men eventuelt en intern diskusjon i ulike livssynsorganisasjoner.

      Samlivskontrakter hvor det uttrykkes forbud mot skilsmisse, vil ikke bli håndhevet av flere årsaker: Det faktum at et ekteskap/samboerskap er en organisasjon impliserer at hver part har rett til å melde seg ut (se avsnitt 5.4.1). Dersom to personer i et samlivsforhold går fra hverandre, er dette ikke kontraktsbrudd i seg selv uansett hva årsakene og omstendighetene måtte være. Dette skyldes at når et menneske slår opp med partneren, er årsaken svært subjektiv. Man slår opp fordi man tror man vil generere signifikant mer lykke uten partneren enn med partneren, og hvem er da ”kontraktsbryteren”? Er det den som tar initiativ til bruddet, eller er det den som unnlater å gjøre den andre lykkelig? Men kontrakten kan spesifisere at visse ting skal skje under samlivet eller ved et oppbrudd, og her kan det være snakk om kontraktsbrudd dersom kontrakten ikke adlydes.

 

 

5.4.4  Fagorganisering

 

Dersom arbeidstakere ønsker å være medlem av en ”udemokratisk” fagorganisasjon som ønsker å styre det meste fra toppen, må det være helt OK. Dersom denne fagforeningen ønsker å ta avgjørelser om streik/ikke-streik gjennom et lite styre på 5 personer (eller bare av lederen selv), må det være en intern organisasjonssak i den aktuelle fagforening. Dersom medlemmene ikke liker en slik topptung fagforening, kan de melde seg ut eller forsøke å gjøre fagforeningen mer ”demokratisk”. Dersom en fagforening blir for topptung, er det mye mulig at medlemmene vil mislike det etter hvert. Forvissningen om dette vil redusere fagforeningens ønske om å være topptung. Dersom Staten skulle innføre en lov som sa at de ansatte bare kan streike dersom det har vært uravstemning i fagforeningen, ville dette være et brudd på organisasjonsfriheten.


Arbeidstakere, uansett om de er fagorganisert eller ikke, kan legitimt kun streike dersom arbeidsgiver på forhånd har inngått en frivillig avtale med dem om at de har rett til å streike uten å bli sparket. Ofte vil en slik klausul være innbakt i en tariffavtale. Dersom en slik avtale ikke foreligger, og arbeidstakerne allikevel streiker, kan arbeidsgiver sparke dem og de kan i tillegg bli idømt erstatning for kontraktsbrudd. Dersom det er vanskelig å skaffe tilveie den aktuelle type arbeidskraften, kan oppsigelser være lite rasjonelt selv om det er legitimt. Dersom de er lett å erstatte, kan det være mer rasjonelt å sparke dem. På den andre siden kan det gi et dårlig klima i bedriften dersom de ansatte føler at de kan bli sparket for lett, og forvissningen om dette vil gjøre bedriftseieren mer tilbakeholden med å holde en ”macho-linje”.

       Dersom Staten ved lov skal nekte en bedriftseier å sparke streikende arbeidere utenom de avtaler eieren selv frivillig har underskrevet, vil dette være et overgrep mot næringsfriheten. Både streikende arbeidere og lockout-kåte arbeidsgivere må ta konsekvensene av sin vranghet eller ettergivenhet, og frykten for konsekvensene blir forhåpentligvis så stor at antall streiker blir relativt lavt. Det er ikke akseptabelt at de fagorganiserte skal streike så mye de selv lyster, og så skal myndighetene nekte bedriftseierne å la de fagorganiserte ta konsekvensene. Det understrekes at det er rettighetskrenkende å lage lover som pålegger arbeidsgiver å inngå tariffavtaler med en eller flere fagforeninger. Begge parter må frivillig inngå sine avtaler uten at det foreligger lovpålegg eller andre former for initiering av maktbruk.

 

 

5.5  Næringsfrihet

 

Konsekvensene av enkeltindividets naturgitte rettigheter blir at enkeltindivider eller grupper av slike har frihet til å starte og drive bedrifter i et fritt kapitalistisk system – noe annet vil krenke enkeltindividets rett til frihet. Bedrifter eid direkte eller indirekte av enkeltindivider har tilsvarende rett ut fra disse eieres naturgitte rett til å disponere sin eiendom og å inngå kontrakter med mindre det foreligger frivillige avtaler/vedtekter om noe annet. Ut fra avsnitt 5.4 har også Staten rett til å drive næringsvirksomhet (direkte eller indirekte). Siden alle mennesker har samme rett til næringsfrihet og frihet for øvrig, formuleres næringsfriheten på følgende måte: ”Retten til å drive næringsvirksomhet så lenge man ikke hindrer andres tilsvarende rett eller krenker andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er næringsfriheten en ukrenkelig rett totalt uten begrensninger.

      Staten kan innføre handelsboikott av diktaturstater som et ledd i ”fredelig” krigføring; å handle med diktaturet vil indirekte krenke de naturgitte rettighetene til de undertrykte individene i landet (se også avsnitt 7.6.4). Svindel er forbudt: En bedrift kan ikke selge et produkt som inneholder 60 % fett og så skrive på varedeklarasjonen at det inneholder bare 3 % fett – det er svindel (initiering av psykisk maktbruk). En bedrift kan selvsagt ikke bruke fysisk makt eller trusler om dette for å hindre sine konkurrenter adgang til markedet; tilsvarende gjelder for sterk psykisk maktbruk. Monopoldannelse (i betydningen ”aktør med meget sterk markedsposisjon”) er i orden når det kommer som en konsekvens av frivillighet i markedet (se også avsnitt 5.5.2).

      Staten kan ikke nekte produksjon eller omsetning av sex, alkohol, narkotika, medikamenter eller andre produkter (til myndige personer ved sine fulle fem som er blitt tilstrekkelig opplyst om mulige bivirkninger – se avsnitt 5.5.4.1) som bare har potensiell effekt bare på brukeren. Men salg av medikamenter som av sin natur kan skade andre enn den som tar medikamentene, kan reguleres gjennom Loven (f.eks. antibiotika som framprovoserer resistente bakterier).

 

 

5.5.1  Bedrifter

 

Dersom to eller flere mennesker eier noe i felleskap, må det være konsensus om alle avgjørelser angående eiendommen. Grunnen til konsensusprinsippet er at ingen har rett til å bestemme over andres eiendom uten at det foreligger frivillig avtale om noe annet; dette er en logisk konsekvens av eiendomsretten. Hvis konsensus er umulig, må ”sameiet” først oppløses virtuelt og verdiene fordeles individuelt som eierandeler ut fra i hvilken utstrekning hver enkelt har ”bidratt til å bearbeide naturressursene vekk fra naturtilstanden over til en tilstand av økt anvendelighet”. Dette er også en logisk konsekvens av eiendomsretten. Deretter vil gruppen som er størst med hensyn på andeler og som samtidig er internt enige, ha rett til å kjøpe ut de andre til antatt markedspris. Dersom flere enige grupper er på delt førsteplass i størrelse, holdes loddtrekning. Dersom ingen er villige til å videreføre ”sameiet” etter dette prinsippet, må alle aktiva selges til markedspris, og salgssummen fordeles i henhold til ”sameierbrøken”. Denne oppløsningen og fordelingen anses for å være gjort ut fra en presumptiv avtale (se avsnitt 5.3.2.4). Konsensusprinsippet vil imidlertid være upraktisk, og det vil være hensiktsmessig å lage vedtekter (kontrakt) for ”sameiet” som beskriver hvordan bindende beslutninger skal tas for dets medlemmer/medeiere.

 

Det vil ikke være noen spesiell lovgivning som regulerer bedrifters virksomhet, bortsett fra at de ikke kan krenke andres naturgitte rettigheter. En bedrift har i utgangspunktet ingen natur/identitet, og den har heller ikke evne til å registrere lykke eller ulykkelighet. Rettigheter utledes fra et elements grunnleggende natur. Bedriftens vedtekter uttrykker dens natur/identitet. Dens rettigheter oppstår i det øyeblikket ett eller flere mennesker lager vedtekter for bedriften. Bedriftsetablerere har en naturgitt rett til frihet, og ingen kan nekte dem å lage vedtekter for bedriften så lenge vedtektene ikke krenker andres naturgitte rettigheter eller logiske konsekvenser derav, og derfor må bedriften også ha rett til å bli drevet etter vedtektene. Vi sier for enkelthets skyld at bedriften har rettigheter, men egentlig er det riktig å si at bedriften oppfører seg som om den har rettigheter siden lykkeregistrerende etablerere/investorer har rettigheter i egenskap av den kontrakt som vedtektene representerer.

      Vedtektene er en kontrakt mellom bedriftens ulike investorer, mellom bedriften og ansatte, kunder, kreditorer og andre som måtte ha befatning med bedriften. Staten har plikt til å forsvare dens rettigheter (se avsnittene 4.4, 5.3 og 7.2). En bedrift uten vedtekter vil ikke være et eget rettssubjekt (med mindre det er en enkeltperson som driver næringsvirksomhet i eget navn), og hver enkelt person som måtte hevde å representere bedriften er personlig ansvarlig ved eventuelle rettstvister.

      I praksis bør bedriftens vedtekter registreres ved et statlig kontor og være tilgjengelig for allment innsyn. I vedtektene trenger ikke de som skyter inn risikokapital være beslutningstakere. En gründer kan skrive i vedtektene at han skal være bedriftens diktator på livstid, men at villige investorer kan investere i firmaet og få økonomisk uttelling etter regler i vedtektene. Slik sett er det ikke opplagt at bedriften har eiere i det hele tatt; den kan være selveiende – det kommer helt an på vedtektenes ordlyd.

       Staten – og sikkert også private sertifiseringsfirma – vil lage standardvedtekter som det skal være rasjonelt for flest mulig bedrifter å velge. Dette er viktig for at bedriftens kunder, kreditorer, eiere/investorer, ansatte o.l. lett skal kunne ha oversikt.

 

5.5.1.1  Interaksjon mellom bedriften og de ansatte

 

Arbeidsgiveren og den ansatte full frihet til å avtale arbeidsforholdene. Men jo farligere og mer uvanlig arbeidsforholdene er, desto strengere krav vil det bli stilt til opplysningsplikt for arbeidsgiveren om de spesielle forholdene, og desto strengere bevisbyrde vil det være for arbeidsgiveren på at frivillighet forelå hos den ansatte ved kontraktsinngåelsen (se avsnitt 5.3.2.2). Hvis den ansatte blir skadet og arbeidsgiveren ikke har overholdt opplysningsplikten og/eller ikke kan framlegge tilstrekkelige bevis for frivillighet under kontraktsinngåelsen, vil arbeidsgiveren kunne bli erstatningspliktig og eventuelt få strafferettslig ansvar i tillegg. Dersom opplysningsplikt og bevis for frivillighet er overholdt, har arbeidsgiveren intet ansvar for den ansattes skade.

      Per blir ansatt hos en arbeidsgiver uten at det foreligger en spesifikk kontrakt. Hvilke rettigheter har arbeidstaker og arbeidsgiver i et slikt tilfelle? La oss si at Per har jobbet én måned uten at det foreligger noen avtale. Det er da arbeidsgiver som er kjøper av arbeidskraft, og Per som er selger av dette ”produktet”. Dersom Per aldri har jobbet for denne arbeidsgiveren tidligere, er det gjengs pris som gjelder for betaling (se avsnitt 5.5.3) – hva kjøper (arbeidsgiver) realistisk sett kunne forvente på tidspunktet da selgeren (Per) aksepterte at kunden (arbeidsgiver) startet konsumet (= forbruk av arbeidskraft). Per må da betales et omtrentlig gjennomsnitt av hva som er vanlig i arbeidsmarkedet i dette geografiske og faglige området. Per har ingen rett til å fortsette å jobbe i bedriften dersom arbeidsgiver ikke ønsker det. Per kan ikke hevde at han er i ferd med å ”konsumere” ansettelse på arbeidsplassen, og at han derfor må få holde på med dette til han er ferdig med konsumet (dvs. til pensjonsalder). For det første er det arbeidsgiver som er konsument (kjøper) i dette tilfellet (i så fall måtte det være arbeidsgiveren som kunne kreve at Per skulle være livegen resten av yrkesaktiv tilværelse!?). For det andre er ikke en arbeidsplass noe som kan kreves ”brukt” av arbeidstaker på ubestemt tid – like lite som en kamerat av Per, som overnatter en måned hos ham, kan kreve å få bo hos Per resten av livet. Her er det andre deler av retten til frihet enn avtalefriheten som har direkte implikasjoner, nemlig at arbeidsgiver bestemmer over sin eiendom og den ansatte over sin kropp. Per kan bli sparket på dagen, og han kan slutte på dagen uten å bli avkrevd kompensasjon for brudd på oppsigelsestid.

 

 

5.5.2  Monopoler

 

Et monopol defineres her som ”en aktør med meget sterk markedsposisjon”. Tidligere var det mange små nærbutikker. Det var relativt ineffektivt for hver butikk å gjøre innkjøp selv. Prisene ble høye. I dag er mange nærbutikker lagt ned, og noen få kjeder som REMA, RIMI, Kiwi osv. har tatt over. Dersom vi med kunstige virkemidler hadde opprettholdt systemet med mange små nærbutikker (bl.a. ved å holde de store nede), ville prisnivået på matvarer i dag ha vært betydelig høyere. Dersom f.eks. RIMI skulle kjøpe opp alle de andre kjedene, vil RIMI allikevel måtte vise moderasjon mht. priser – ellers vil en ny konkurrent dukke opp og true RIMIs monopol.

      Det å holde mange konkurrerende enheter kan være en sløsing med ressurser (med administrasjon, lokaler osv.). I de tilfeller hvor dette er tilfellet, vil kapitalismen inneholde mekanismer som gjør at disse enhetene etter hvert blir slått sammen. Men de potensielt negative tendensene i en monopolstruktur blir balansert av monopolistens frykt for at nye konkurrenter skal komme inn på markedet. Private monopoler (som her definert) skal således ikke reguleres; det ville være et brudd på retten til frihet. Med naturlige monopoler (uansett om de er private eller statlige) vil det være annerledes siden de er kjennetegnet ved at det i praksis ikke vil eksistere frykt for at nye konkurrenter kan komme inn på markedet (se avsnitt 5.5.3), og således kan forbrukerne ”fanges” i/av monopolet når det er snakk om essensielle produkter.

 

 

5.5.3  Prisfastsettelse

 

Prisen på en vare eller tjeneste defineres gjennom en avtale mellom kjøper og selger. En vare eller tjeneste har ingen naturgitt, iboende, objektiv verdi. Dersom det ikke foreligger en avtale, gjelder den logiske implikasjon fra retten til frihet at den som har produsert produktet har eiendomsrett til den. Derfor kan selger/produsent nekte å utlevere produktet eller kreve å få det tilbake dersom kjøper ikke aksepterer hans pris. Men dersom produktet/tjenesten allerede er konsumert eller er under konsumering uten at prisen er avtalt på forhånd, kan dette være et problem; eksempler på det førstnevnte er taxiturer og kafégjester som drikker caffè latte uten ha blitt gjort oppmerksom på prisen på forhånd. Prisen som da gjelder bestemmes av en presumptiv avtale hvis innhold estimeres ut fra hva kunden realistisk sett kunne forvente på tidspunktet da selgeren aksepterte at kunden startet konsumet (se avsnitt 5.3.2.4). Dette betyr at selger i slike tilfeller ikke legitimt kan kreve betaling som signifikant overskrider tilvant pris (gammel kunde) eller gjengs markedspris (ny kunde); å ikke signifikant overskride gjengs markedspris betyr å ligge innenfor ett standardavvik over gjennomsnittlig markedspris. Dersom det er lenge siden den gamle kunden hadde sitt siste kjøp, må ”tilvant pris” justeres for prisstigning i dette spesifikke produktområdet. Selger må gjerne ta en pris som er ekstrem i forhold til gjengs markedspris eller tilvant pris, men da må kunden gjøres uttrykkelig oppmerksom på dette på forhånd, og jo mer ekstrem prisen er, desto sterkere krav må det stilles til måten selger har meddelt prisen.

 

La oss betrakte situasjonen hvor et produkt er under konsumering, og hvor prisen ikke er avtalt for hele konsumet på forhånd. Da kan selger ikke kreve betydelig høyere pris enn tilvant pris eller gjengs pris selv om han gir beskjed om høyere pris under konsumeringen. Dersom høyere pris skal kreves legitimt, må dette gjøres før selger aksepterer at konsumenten starter konsumeringen. Eksempler på dette følger:

 

Dersom du drikker en caffè latte uten å ha avtalt prisen på forhånd, kan vi tenke oss at kaféverten sier følgende når du har drukket halve glasset: ”Denne caffè latte koster 10.000 kroner per glass. Du kan betale gjengs pris, 15 kroner, for det halve glasset du har drukket, og så kan du velge om du vil drikke resten til 5.000,- eller la være.” I et slikt tilfelle kan kafégjesten fortsette å drikke opp hele glasset til gjengs pris. Den ekstreme pris må være avtalt før selgeren aksepterer at konsumeringen starter, for å være legitim.

      En kirurg har utført en operasjon på en pasient for to måneder siden, og prisen han betalte var da NOK 10.000. Nå skal pasienten ha samme operasjon hos samme kirurg en gang til, men de avtaler ikke noen spesifikk pris før den nye operasjonen. Midt under operasjonen sier kirurgen at prisen på operasjonen har blitt satt opp til 10 millioner kroner. Han sier videre til pasienten at enten får han betale den nye pris, ellers må pasienten forlate sykehuset med oppsprettet buk. I et slikt tilfelle gjelder selvsagt tilvant pris (NOK 10.000).

      En huseier og leietaker inngår en husleieavtale hvor leietaker leier en liten leilighet i 5 år uten mulighet til oppsigelse, men prisen avtales ikke spesifikt. Så sier huseier en måned etter innflytning (dvs. mens produktet er under konsumering) at han skal ha 1 million kroner per måned i husleie. I et slikt tilfelle vil det være gjengs leie som gjelder.

      En småsparer har spart 1 million kroner på høyrentekonto i bank i løpet av 10 år. I spareperioden er han i ferd med å bruke produktet ”norske kroner”. Så trykker Norges Bank plutselig opp masse kroner slik at millionen i praksis bare blir verdt 10.000,-. Dette er rettighetskrenkende overfor småspareren. En valutautsteder kan legitimt foreta bevisst hyperinflasjon bare hvis dette er tydelig spesifisert i dens vedtekter før valutaen introduseres (se også avsnitt 5.5.5).

      En taxisjåfør skal kjøre en person fra Oslo til Bergen en vinterdag, men prisen er ikke avtalt på forhånd. Når taxien er midt på Hardangervidda, sier taxisjåføren at han skal ha 1 million for å fortsette turen til Bergen, ellers blir passasjeren kastet ut midt på Vidda. Taxituren er da under konsumering. I et slikt tilfelle gjelder gjengs pris for hele turen – ikke bare for strekningen Oslo til Hardangervidda. Å ta en slik ekstrem pris er bare legitimt dersom prisen for hele turen er avtalt på forhånd, og taxisjåføren har da ekstremt sterke krav til informasjonsplikt om denne ekstremt uvanlige pris (se også avsnitt 5.3.2.2).

 

Tilsvarende prinsipper vil gjelde for situasjoner hvor man ”fanges” i/av et naturlig monopol: Fra tidspunktet da konsumenten ble kunde hos monopolisten og inntil konsumenten avslutter kundeforholdet (eller dør) ses på som et kontinuerlig konsum, og da gjelder de omtalte prisbegrensningene på monopolisten. Slik sett vil alle kunder som starter på et konsum og blir ”fanget” i et naturlig monopol være å anse som ”nye kunder”. Gjengs markedspris vil bli noe annerledes siden markedspris er et illusorisk begrep i et naturlig monopol. Prisene bør reguleres ut fra prinsippet om at monopolistens kvotient mellom fortjeneste (før avdrag og renter) og investert kapital, som trengs for å framskaffe de monopoliserte produkter, ikke skal være større enn ett standard avvik over tilsvarende gjengs kvotient i den bransjen som likner mest på monopolistens bransje og hvor det ikke er ”fangende” markedsforhold. Veinettet er et eksempel på dette, og er beskrevet i avsnitt 6.6.3.

 

 

5.5.4  Forbrukernes rettigheter

 

Forbrukerne vil være beskyttet gjennom det faktum at svindel er rettighetskrenkende. Dersom et nytt produkt selges uten noen spesiell kjøpekontrakt, må man forvente at produktet fungerer i et antall år eller måneder avhengig av produktets natur ut fra en presumptiv avtale (se avsnitt 5.3.2.4). Dersom produktet er defekt, eller blir det meget raskt, må selgeren/produsenten reparere det eller gi nytt, fungerende produkt. Dersom selger/produsent nekter, vil han i verste fall kunne bli dømt for svindel. Generelt gjelder at selgers informasjonsplikt overfor kjøper er proporsjonal med graden av kontrovers i produktet (se avsnitt 5.3.2.2); dersom denne plikten ikke overholdes, kan kjøpet helt eller delvis heves, eller selger kan bli pålagt erstatningsansvar (se avsnitt 5.3.1.1).

     Dersom et nytt produkt selges med en kjøpekontrakt hvor det uttrykkelig står at varen selges som den er uten noen forpliktelser for selger, er det kjøperens egen dumhet dersom han undertegner. Kjøper har da seg selv å takke dersom han får et defekt produkt.

      Selger/produsent kan selvsagt benytte en kontrakt hvor de påtar seg større forpliktelser enn hva som ville ha gjeldet ved salg uten spesifisert kontrakt.

 

Det bør eksistere et system med ulike Statlige sertifiseringsbyråer uten tvangsmidler for å hjelpe forbrukerne. Sertifiseringsbyråene utarbeider en del regler som Staten mener er bra for en gruppe produkter, en type tjenester, en type bedrifter o.l. (f.eks. leger, slakterier, matvarer, borettslag, sameier). Disse statlige byråer har en lett gjenkjennelig logo. Produsenten kan velge å produsere varer/tjenester i henhold til disse reglene, og kan i så fall sette sertifiseringslogoen på produktet eller hevde sertifiseringen på annen måte. Da inngår han en kontrakt med forbrukerne hvor han garanterer at produktet tilfredsstiller kravene i sertifiseringsbyråets regler (se også avsnitt 5.3.2.5). Dersom produsenten bruker logoen eller hevder sertifisering uten å følge reglene, foreligger svindel, og han kan straffes av myndighetene. Dersom produsenten ikke ønsker å følge Statens regler, er det helt i orden, men han kan da ikke legalt bruke logoen til de statlige sertifiseringsbyråer eller på annen måte hevde å være sertifisert av dem. Det antas at forbrukerne i en rekke tilfeller vil være skeptiske til å kjøpe varer/tjenester uten sertifisering. Private sertifiseringsfirma kan også lage sine regler og på tilsvarende vis la produsenter sette deres godkjenningsstempler på produktene som et bevis på kvalitet. Etter hvert er det mulig at de statlige sertifiseringsbyråene for en del bransjers vedkommende vil bli utkonkurrert av de private sertifiseringsfirmaene dersom sistnevnte opptrer tillitsvekkende over tid.

 

5.5.4.1  Omsetning av narkotika

 

Omsetning av narkotika er i utgangspunktet tillatt, men det er noen kompliserende forhold. En narkoman har brukt narkotika over lengre tid, og har blitt så avhengig og psykisk forstyrret at hans rasjonalitet har forfalt til et nivå hvor han ikke lenger er ved sine fulle fem. Han vil da logisk ha mistet (i hvert fall deler av) retten til frihet, og han kan bli (i hvert fall delvis) umyndiggjort. Han kan da fradømmes retten til å kjøpe narkotika, og selgere av narkotika har ikke lov til å selge narkotika til ham (på tilsvarende vis som at de ikke har rett til å selge narkotika til barn). En slik narkoman kan også dømmes til tvangsbehandling.

      Når en narkotikaselger tilbyr sine produkter til sine kunder, har han opplysningsplikt med hensyn på stoffets negative skadevirkninger (se avsnitt 5.3.2.2). Staten kan foreslå som en rettslig forhåndsgodkjent standard at kjøperen har fått inngående informasjon av en lege (eller tilsvarende) om stoffets skadevirkninger som kan vises til selgeren med en resept. Hvis narkobrukeren er utenfor ”sine fulle fem”, skal han ikke få slik resept. Alternativt kan selgeren bruke sin informering som han mener oppfyller kravene til gyldig frivillighet, men han risikerer da problemer med rettsvesenet hvis det i ettertid blir påvist at hans informasjon ikke bedømmes som jevngod med Statens forhåndsgodkjente standard. Narkotikakjøperen kan innklage selgeren til domstolen hvis han har fått helseproblemer som han mener skyldes mangelfull informasjon. Hvis han får medhold, vil selgeren kunne bli dømt til å betale for rehabilitering. Mangelfull informasjon innebærer at kjøperen påtar seg betydelig risiko utover sitt informerte samtykke, og dette kan også påføre selgeren straff (grovt farefull handling) selv om skade på kjøperen ikke er påvist. Siden narkotika er meget spesielle produkter, bør dette ikke selges på steder hvor det kan stilles spørsmål ved brukerens informerte samtykke. Staten kan spesifisere spesielle utsalgssteder som på forhånd er garantert å være trygge for selger med hensyn på reaksjoner fra rettsvesenet i så måte.

      Tilsvarende prinsipp som her omtalt kan gjelde for ikke-trivielle medisiner.

 

 

5.5.5  Pengepolitikk og bankvirksomhet

 

I følge retten til frihet kan ikke Staten nekte private selskaper (banker) å utstede egne penger. Det vil derfor være fritt fram for enhver til å etablere banker og trykke sine egne penger, og så vil markedet avgjøre i hvilken utstrekning pengene vil bli brukt som betalingsmiddel. Men Staten har plikt til å hindre svindel. Nasjonale sentralbanker (herunder Norges Bank) pluss noen store private banker vil sannsynligvis bli hovedutstedere av penger. I hvert fall sistnevnte banker vil sannsynligvis måtte støtte opp sin valuta med edelmetaller (gull, platina) eller allerede eksisterende nasjonale valutaer for å oppnå tilstrekkelig tillit i markedet (i det minste i en meget lang overgangsperiode). Det må være en designbeskyttelse av de enkelte pengesedler slik at konkurrenter ikke kan snylte på anerkjente pengeutstedere ved å plagiere deres design.

      Private banker som utsteder egne penger, bør av egeninteresse inngå en kontrakt (gjennom vedtektene) med pengebrukerne om prinsippene for bankdriften, herunder kredittilveksten. Dette kan skje ved at statlige eller private sertifiseringsorganer lager standardkontrakter som bankene kan bruke som vedtekter (se avsnitt 5.3.2.5). Banker som bedriver unormal, men legitim bankdrift, må ha tilsvarende strenge krav til hvordan de informerer kundene om særegenhetene. Dersom vedtektene brytes, er det svindel, og kraftig straff venter fra rettsapparatet. Dersom vedtektene ikke sier noe annet, kan valutaen ikke inflateres signifikant mer enn hva kundene er vant til; dersom valutaen er nystartet, betyr det at inflateringen ikke kan være signifikant større enn hva som er gjengs for vanlig brukte valutaer (se avsnitt 5.5.3). Dersom valutaen legitimt skal kunne gjøres til gjenstand for bevisst og utstrakt inflatering utover dette, må denne opsjonen fastsettes meget klart i vedtektene før valutaen introduseres i markedet første gang. Valutaer som har vært tvungne betalingsmidler eller som har vært monopolistiske ved lov (eller disse valutaers etterfølgere), kan aldri legitimt ha en økning i pengemengden som overskrider reell økning i BNP (se også avsnitt 10.7.4.1).

      Banker kan ta innskudd og låne ut penger uten statlige reguleringer overhodet, men må forholde seg til pengeutsteders regler (dersom banken selv ikke er utsteder) samt at svindel ikke skal forekomme. Banker som ønsker å drive med innskudd/utlån med norske kroner, må underlegge seg pengeutsteders (dvs. Staten via Norges Bank) regler som utgår fra de eksplisitte eller presumptive vedtektene som ligger til grunn for NOK. I fri konkurranse med andre pengeutstedere vil Staten ikke kunne utøve noe ”diktatur” i så måte.

      Staten og Norges Bank bør styre pengepolitikken etter målet om stabil pengemengde i forhold til produksjonen, og ikke etter ønsket om å holde konsumprisindeksen på et gitt, lavt nivå eller valutakursen stabil. Staten bør derfor etterstrebe at veksten i pengemengden matcher den årlige økningen i reelt bruttonasjonalprodukt. Da vil den norske kronen være konkurransedyktig mot private valutaer støttet av gull. Avsnitt 10.7 beskriver i mer konkrete ordelag hvordan Rasjonalgaudistisk banking og monetær politikk kan utformes.

 

5.5.5.1  Konkurs

 

 

Dersom långivere har lånt ut penger til et firma eller privatperson som ikke klarer å betale pengene tilbake, har skyldneren i utgangspunktet begått en rettighetskrenkende handling overfor långiverne. Vanligvis vil konkursen i seg selv virke som et skremsel for å få låntaker til å ikke utvise rettighetskrenkende adferd i framtiden. Ved å bli slått konkurs vil skyldneren få en kraftig smekk samtidig som långiverne får tilbake en del av sine penger, og långiver stimuleres til bedre risikohåndtering i framtiden. Dersom det kan bevises at han bevisst har spekulert i konkurs for å berike seg selv bør Staten i tillegg ilegge ham en straff som avskrekker ham fra å gjenta tilsvarende rettighetskrenkelser.

 

 

5.5.6  Bygningstillatelser

 

Utbygger bør frivillig sende en forespørsel til en rettsinstans som inkluderer underskrift fra naboene. Her beskriver han hva han har tenkt å bygge. Forhåpentligvis sier rettsinstansen at nybygget ikke vil krenke naboers (nære eller fjerne) liv eller eiendom. Da kan han trygt bygge. I motsatt fall kan han ikke bygge. Dersom sistnevnte blir det endelige rettslige utfallet, kan utbygger inngå forhandlinger med de potensielt krenkede parter og tilby dem økonomisk kompensasjon slik at de frivillig gir avkall på sine rettigheter; det kan da være gode penger å tjene for lokalbefolkningen siden ”the sky is the limit” – f.eks. når selskaper skal bygge ut f.eks. oljefelt eller gruvedrift.

       Dersom utbygger bygger uten å ha innhentet slik rettslig klarering på forhånd, kan man tenke seg at en eller flere naboer mener at konsekvensene av ”nybygget” krenker deres liv, frihet og eiendom. Da kan de gå til retten, og i verste fall kan retten kreve nybygget revet samt ilegge utbygger å betale erstatning. Frykten for å måtte ta den meget ubehagelige konsekvensen, som rivning av et dyrt nybygg er, vil ”stimulere” utbygger til å gå til rettsinstansen for å få klarering på forhånd; da er han garantert å slippe å rive nybygget i ettertid. Han bør også sørge for at infrastukturen (strøm, vann, kloakk osv.) som bygget er avhengig av, kan leveres fra eieren av denne infrastukturen.

 

 

5.5.7  Næringsvirksomhet og arbeid for utlendinger

 

Utenlandske selskaper og enkeltindivider har de samme naturgitte rettigheter som norske, og Staten har plikt til å forsvare deres rettigheter på territorium som sorterer under norsk jurisdiksjon. Imidlertid har Staten rett til å nekte utlendinger bruk av statlig eiendom (se siste del av avsnitt 5.4.2). Dette inkluderer at Staten kan nekte utlendinger å kjøre bil på offentlige veier (men vanligvis ikke å spasere på dem eller bruke sykkel og motorsykkel – se avsnitt 6.6.1). Dette forklares ved at utlendinger vanligvis ikke har ervervet ”retten til å bruke” offentlige veier som forklart i avsnitt 6.6.3. De har eventuelt ervervet retten til å bruke veisystemet som deres eiendom i hjemlandet er knyttet til, men dette eies ikke av norske myndigheter. Dersom den utenlandske statsborger allerede har bodd lang tid i Norge, vil han selvsagt kunne ha opparbeidet ”retten til å bruke” offentlige veier på tilsvarende vis som norske statsborgere. Dersom Staten anser det for formålstjenlig, kan dette brukes som et virkemiddel for å regulere utlendingers muligheter til å ta arbeid eller å drive næringsvirksomhet i landet. Dette virkemiddelet bør imidlertid bare benyttes under særskilte omstendigheter.

 

 

5.6  Ytringsfrihet

 

Dette er en opplagt rett ut fra retten til frihet. Men ytringsfrihet følger også som en konsekvens av at Staten ønsker å bruke HDM for å skape en best mulig politikk innenfor de felter hvor Staten legitimt kan virke.

      Siden alle mennesker har samme ytringsfrihet og samme rett til frihet generelt, formuleres retten til fri ytring på følgende måte: ”Retten til å ytre seg så lenge man ikke hindrer andres tilsvarende rett eller krenker andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser.” Slik formulert er ytringsfriheten en ukrenkelig rett totalt uten begrensninger. Men et spørsmål melder seg: Hvordan kan man ytre seg slik at man krenker andre personers ytringsfrihet eller andre naturgitte rettigheter?

 

Ytringsfriheten innebærer at man ikke kan kombinere meningsuttrykk med fysisk eller sterk psykisk maktbruk (herunder svindel, trusler om fysisk maktbruk, og oppfordring til rettighetskrenkende handling i en situasjon hvor oppfordringen kan forventes å bli fulgt). Eksempler på dette følger:

 

Ærekrenkelser innebærer å henge ut en bestemt person offentlig uten grunnlag i offentlige hensyn, og dette er rettighetskrenkende siden det anses for initiering av psykisk maktbruk; den krenkede påføres skade på sitt gode navn og rykte (andre vil kunne ta mer negative handlingsvalg angående ham på feil grunnlag), som han blir tvunget til å gjøre en innsats for å gjenopprette. Ærekrenkeren ønsker å oppnå egen vinning ved å sverte den krenkede – ikke ved å bytte verdivirkemiddel mot verdivirkemiddel. Ærekrenkelser kan også innebære tyveri av selvtillit. Dersom substansen i det personen henges ut for kan bevises og samtidig ligger utenfor privatlivets fred, er det derimot ikke rettighetskrenkende.

 

Uthenging som rettes mot en gruppe personer (en rase, etnisk gruppe, samfunnsklasse, kjønn, seksuell legning), er å anse for kollektiv ærekrenkelse og dermed rettighetskrenkende. Siden det er rettighetskrenkende å henge ut én person, kan det være enda mer rettighetskrenkende å henge ut mange mennesker. På den andre siden kan det neppe sies å være særlig rettighetskrenkende å henge ut 5 millioner mennesker kollektivt overfor de samme 5 millionene; det finnes da ingen som de uthengte trenger å gjøre en innsats for å gjenopprette sitt gode navn og rykte overfor. En subgruppe på hundre tusen uthengte individer innenfor en gruppe på 5 millioner mennesker har derimot potensielt 4,9 millioner mennesker som de skal gjenopprette sitt gode navn og rykte overfor. Slik sett er kollektive ærekrenkelser spesielt alvorlige dersom de blir framsatt mot signifikante minoritetsgrupper. Dette er forsøkt illustrert på figuren under:

 

            Figur 2:

 

Det er imidlertid uthenging av individer på kollektivt grunnlag som er å anse for kollektiv ærekrenkelse; å henge ut en ideologi, filosofi, kulturelt element eller religion kan aldri være rettighetskrenkende. Å si at Islam er noe jævla dritt er ikke rettighetskrenkende. Å si offentlig at alle mennesker fra Islam-dominerte land er noe jævla dritt, er rettighetskrenkende.

 

Rasistiske meningsuttrykk vil således kunne være rettighetskrenkende, og nazigrupperinger som fokuserer sterkt på dette vil kunne forbys. Dersom en nazist sier at jøder er svin og undermennesker som bør gasses i hjel kollektivt, er dette å anse for en kollektiv ærekrenkelse og dermed straffbart.

       Det er en ærekrenkelse å offentlig henge ut en person eller grupper av sådanne for å være kriminelle uten at det er rasjonelt grunnlag for påstanden. Slik sett kan det være en ærekrenkelse å gi offentlig uttrykk for støtte til statlig eller privat maktbruk mot grupper av individer på grunnlag av handlinger som opplagt ikke er rettighetskrenkende. Dette kan gjelde konservative / radikale islamister som offentlig gir uttrykk for støtte til dødsstraff for homofil praksis eller frafall fra Islam eller pisking av kvinner som håndhilser på menn – uansett hvor i verden man støtter maktbruken utøvd. Førstnevnte blir omtrent det samme som å si at jøder er så fæle undermennesker at de bør gasses i gasskammeret. Kollektive ærekrenkelser bedrives også av religionsfanatikere som offentlig hevder at de vantro fortjener å bli brent i helvete til evig tid samtidig som huden stadig fornyes for at smerten hele tiden skal være maksimal. Slike islamister må retolke Islam dersom de fortsatt ønsker å forkynne sin religion utenfor fengselscellen.

       Dersom et naziparti (f.eks. i nasjonalforsamlingen) aktivt jobber for å forsøke å få gjennomført gassing av jøder, er dette planlegging og oppfordring til rettighetskrenkende handling, hvilket også er forbudt. Dersom en person vet eller burde vite at Holocaust skjedde, men benekter dette for å oppnå gevinst (politisk eller annen) på bekostning av andre, bør det være å anse for svindel og dermed rettighetskrenkende. Dersom en uvitende ”stakkar” virkelig tror at Holocaust ikke inntraff, og gir uttrykk for dette, bør han opplyses og ikke straffes. På tilsvarende vis vil f.eks. predikanter som i fullt alvor forkynner tradisjonell eksistens av Gud, Paradis eller Helvete, kunne rammes av svindellovgivningen dersom de troende påføres tap eller belastninger ved å tro på vrangforestillingene. Å omskjære små, friske barn med henvisning til ”Gud” er barnemishandling, og er opplagt rettighetskrenkende. Trusler om evig pine i Helvete anses som enda verre barnemishandling enn ikke-effektuerte trusler om å drepe sitt ulydige barn.

 

Ut fra eiendomsretten eller organisasjonsfriheten kan eierne/styrerne av bedrifter, restauranter, organisasjoner o.l. ansette, ta inn/opp hvem de måtte ønske av ansatte, kunder eller medlemmer, og de kan ekskludere grupper av slike som de selv vil (dvs. at diskriminering i seg selv er legitimt). Men når de (eventuelt) gir en begrunnelse for slike inkluderinger eller ekskluderinger, må den ikke inneholde individuelle eller kollektive ærekrenkelser.

 

Å røpe militære hemmeligheter eller andre statshemmeligheter faller ikke innenfor rammene av ytringsfriheten, og begrunnelsen er som følger: Slike hemmeligheter må nødvendigvis i første instans stamme fra en ansatt i forsvarsdepartementet eller i det militære. I hans arbeidskontrakt med Staten bør det stå at han ikke skal røpe taushetsbelagt informasjon. En ansatt som formidler slike hemmeligheter til f.eks. en journalist, gir/selger informasjon som han ikke har ”eiendomsrett” over. Journalisten mottar/kjøper informasjon som han vet (eller burde vite) ikke kommer fra sin rettmessige ”eier”, og han begår derfor et slags heleri. Den statsansatte begår et kontraktsbrudd. Tilsvarende gjelder for å lekke bedriftshemmeligheter fra private bedrifter.

 

Ingen har rett til å bruke andres eiendom som middel eller medium for sine ytringer uten eierens samtykke. En person kan ikke kreve at en avis eller TV-stasjon sprer hans meninger dersom eier gjennom redaktør ikke ønsker det.

 

 

5.7  Hvilke naturgitte rettigheter er viktigst?

 

Alle de naturgitte rettigheter nevnt i kapittel 4 og 5 (også alle logiske konsekvenser av dem som ikke direkte måtte være omtalt) er absolutt ukrenkelige. En person, bedrift, organisasjon eller Staten har ikke rett til å krenke andres rettigheter (se avsnitt 4.1.1) ved å henvise til at dens rettighet X er av en viktigere natur enn den andres rettighet Y. Et individ kan ikke helt eller delvis fratas en naturgitt rettighet med den begrunnelse at mange andre individer profitterer på at den krenkes. Et individs rettigheter skal ikke vurderes opp mot et annet individs rettigheter. Rettigheter er faste, objektive og absolutte, og all legitimitet baserer seg på å ikke krenke allerede opparbeidede eller direkte medfødte rettigheter (se innledningen til kapittel 4); dette gjelder uansett hvor uviktig andre mennesker måtte anse den allerede eksisterende rettigheten for å være. Å forholde seg passiv til andre mennesker eller andre elementer, vil aldri være rettighetskrenkende med mindre man på forhånd frivillig har forpliktet seg til noe annet. Når vi skal vurdere om en handling er rettighetskrenkende eller ikke, må vi betrakte om objektet, som den initielle handlingen er rettet mot, er beheftet med rettigheter på det tidspunktet da handlingen utføres (unntak er når handlingsutøveren er et ueid element som sorterer under begrepet ”naturen”). Hva handlingsutøveren hevder å ha behov for, er uinteressant for vurderingen av om handlingen er rettighetskrenkende med mindre slike behov er inkludert i de omtalte, beheftede rettigheter. At andres rettigheter ikke skal krenkes, er inkludert i definisjonen på ”retten til frihet” og andre rettigheter. Man skal derfor ikke si: ”Retten til frihet så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett”. Det riktige er enkelt og greit: ”Retten til frihet”. Noen ganger er det helt opplagt at en handling krenker andres naturgitte rettigheter. Andre ganger kan det være noe vanskelig å fastslå, og da må lovgiver eller rettsapparatet etter best mulig vurderingsevne sette mest mulig objektive standarder for hvor grensene for rettighetskrenkelser skal gå.

 

Staten har ikke rett til å konfiskere litt eiendom (f.eks. gjennom tvungen skatte- eller avgiftsbelegging) for å hjelpe en fattig person slik at han kan overleve med den begrunnelse at den fattiges rett til liv er viktigere enn den velståendes eiendomsrett. Eiendomsretten er allerede opprettet på det tidspunktet da den fattige personen (gjennom Staten) gjør krav på midlene, og det er rettighetsstatusen (her: eiendomsretten til midlene) til det objektet som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om rettighetskrenkelse foreligger – ikke behovene og ønskene til vedkommende som framsetter krav om handling mot objektet.

 

En fagforening kan ikke krenke en arbeidsgivers næringsfrihet / eiendomsrett ved å tvinge ham til å ansette fagorganiserte ved å henvise til at organisasjonsfriheten er viktigere enn næringsfriheten og eiendomsretten. Eiendomsretten og næringsfriheten til bedriften er allerede opprettet på det tidspunktet da fagforeningen framsetter krav om at fagorganiserte skal ansettes, og det er rettighetsstatusen (her: eiendomsretten og næringsfriheten til bedriften) til det objektet som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om rettighetskrenkelse foreligger – ikke behovene og ønskene til vedkommende som framsetter krav om handling mot objektet. Dersom bedriftseieren forut for dette tidspunktet frivillig hadde inngått en avtale med fagforeningen om å ansette dens fagorganiserte, ville bedriften ha vært forpliktet til å ansette dens medlemmer (avtalen er ”vedheftet” bedriften).

 

En person kan ikke henvise til ytringsfriheten og tvinge en avis til å trykke hans meninger; det vil være en krenkelse av aviseierens næringsfrihet / eiendomsrett. Eiendomsretten og næringsfriheten til avisbedriften er allerede opprettet på det tidspunktet da meningshaveren framsetter krav om å få sine oppfatninger publisert, og det er rettighetsstatusen (her: eiendomsretten og næringsfriheten til avisbedriften) til det objektet som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om rettighetskrenkelse foreligger – ikke behovene og ønskene til vedkommende som framsetter krav om handling mot objektet.

 

En bonde kan ikke holde burhøns i bur på 10 x 10 cm ved å henvise til at hans eiendomsrett er viktigere enn kyllingens rett til å følge sine grunnleggende instinkter. Kyllingens rett til å følge sine grunnleggende instinkter er direkte iboende i kyllingen. Denne rettigheten er derfor vedheftet kyllingen på det tidspunktet da bonden oppretter eiendomsrett til kyllingen (uansett om han eier både høna, hanen og egget forut for kyllingens eksistens), og det er rettighetsstatusen (her: retten til å følge sine grunnleggende instinkter) til det objektet som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om bondens handling er rettighetskrenkende – ikke behovene og ønskene til bonden som utfører handlingen.

 

En plantasjeeier kan ikke holde slaver ved å henvise til at eiendomsretten er viktigere enn individets rett til frihet. Den potensielle slavens rett til frihet er direkte iboende i dette individet. Denne rettigheten er derfor vedheftet den potensielle slaven på det tidspunktet da plantasjeeieren krever å få slavebundet personen, og det er rettighetsstatusen (her: retten til frihet) til det objektet (her: den potensielle slaven) som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om rettighetskrenkelse foreligger – ikke behovene og ønskene til plantasjeeieren som framsetter kravet om handling.

 

De ansatte i en bedrift kan ikke holde arbeidsgiveren som økonomisk ”slave” med den begrunnelse at retten til inntekt for de ansatte er viktigere enn arbeidsgiverens eiendomsrett og næringsfrihet. Eiendomsretten og næringsfriheten til bedriften er allerede opprettet på det tidspunktet da de ansatte framsetter krav om å få være ansatt på livstid selv om bedriftseieren taper penger en mass (det forutsettes at bedriftseieren forut for dette tidspunktet ikke har inngått en frivillig, bindende avtale som matcher de ansattes krav). Det er rettighetsstatusen (her: eiendomsretten og næringsfriheten) til det objektet som initiell handling – eller krav om handling – rettes mot, som avgjør om rettighetskrenkelse foreligger – ikke behovene og ønskene til dem som framsetter krav om handling mot objektet.

 

I de ovenstående eksemplene er det ikke skattebetalerne, bedriftseieren, aviseieren, eller den potensielle slaven som initielt har rettet handling (eller krav om handling) mot sine respektive motparter. Deres eneste krav mot motparten er å ha seg selv, sin eiendom eller sin bruksrett i fred, hvilket er det eneste legitime krav man har overfor andre mennesker med mindre de på forhånd frivillig har akseptert noe annet (eksplisitt eller implisitt). Kyllingen har et legitimt krav overfor bonden om å ha sine grunnleggende instinkter i fred.

 

frihet

 

Retten til frihet omfatter eller impliserer avtalefrihet, eiendomsrett, bruksrett, næringsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, retten til liv og annen frihet. En del av hver av de seks førstnevnte rettigheter brukes til å opprettholde livet (som igjen er en forutsetning for å generere lykke). Disse rettighetene er delvis en del av retten til liv. Resten av hver av disse seks rettighetene brukes til å generere lykke uten å bidra direkte til å opprettholde livet. Retten til å søke lykke blir i praksis ekvivalent med retten frihet siden det voksne menneskets eneste virkemiddel for å skaffe tilveie lykke er å bruke sin frihet til å velge å utføre handlingsalternativer (med mindre bevisstheten koples til en datamaskin som passivt fôrer den med lykkeinput og samtidig lammer viljestyringen).

 

 

5.7.1  Naturgitte rettigheter på annen manns eiendom

 

På annen manns eiendom har andre personer overhodet ingen rettigheter, med mindre eieren frivillig har inngått avtale om noe annet (se avsnitt 5.3). Ingen andre enn eieren har rett til å oppholde seg på eller disponere hans eiendom, og derfor har selvsagt andre personer heller ingen rett til å leve, ytre seg, organisere seg eller utføre andre handlinger på eierens eiendom.

 

En person B kan tillate en person A å entre hans eiendom gjennom en kontrakt hvor betingelsene for oppholdet spesifiseres (rettigheter, forpliktelser, varighet o.l.). Dersom person A har fått uspesifikk tillatelse til å entre person B's eiendom, kan person A når som helst forlate eiendommen (uten fare for juridiske represalier) uansett hva slags ordre person B måtte gi. Dersom det foreligger en kontrakt som sier at A ikke fritt kan forlate B's eiendom, kan B allikevel ikke fysisk hindre A i å forlate eiendommen, men A kan i ettertid bli erstatningsansvarlig for kontraktsbruddet. B kan, når som helst og uansett begrunnelse, be A forlate eiendommen med mindre A og B har avtalt noe annet i en kontrakt, men i denne prosessen må A få rimelig tid til å fjerne seg fra eiendommen.

      Dersom A har tillatelse til å oppholde seg på B's eiendom og A utfører en handling på B's eiendom som ikke ville ha vært rettighetskrenkende dersom handlingen hadde blitt utført på ueid område, er den heller ikke å regne for rettighetskrenkende når den er utført på B's eiendom med mindre B har gjort A oppmerksom på at han ikke aksepterer den type handlinger på sin eiendom.

      B kan ikke krenke A's naturgitte rettigheter mens A er på B's eiendom med den begrunnelse at ”jeg gjør som jeg vil på min egen eiendom”. Dersom B legitimt skal kunne anvende de midlene overfor A som benyttes for å krenke rettigheter, dvs. initiering av fysisk eller psykisk maktbruk (se avsnitt 4.1.1), må dette avtales i kontrakt før A entrer B's eiendom eller ved at A frivillig underskriver tilsvarende kontrakt etter å ha entret B's eiendom i en prosess hvor A har anledning (og rimelig tid) til å fjerne seg fra B's eiendom før kontrakten blir akseptert. Typen av fysisk eller psykisk maktbruk som aksepteres bør spesifiseres i avtalen, og bør ikke bare være en uspesifikk aksept av maktbruk siden kravene til bevisførsel for frivillighet (se avsnitt 5.3.2.1) vil variere med avtalens grad av innskrenkning i den naturgitte frihet. Dersom B utsetter A for en handling som ellers ville ha vært rettighetskrenkende, men som er avtalt i kontrakten, vil B ikke kunne straffes for dette. A kan dessuten når som helst løse seg fra kontrakter om aksept av initiering av fysisk eller psykisk maktbruk ved å fjerne seg fra B's eiendom uten at det skal få negative juridiske konsekvenser for ham, og i den prosessen må han ha rimelig tid til å fjerne seg fra eiendommen uten å bli utsatt for slik maktbruk regnet fra det tidspunkt da A gir B beskjed om bortfall av aksept (se også avsnitt 10.4.2). Dersom B allikevel utsetter A for slik maktbruk etter dette tidspunkt, kan B straffes. Begrunnelsen for at A når som helst kan si opp slike kontrakter er at uoppsigelige maktbrukkontrakter ville innebære aksept av tvang (compulsion), hvilket er selvmotsigende.

 

Helsefarlig arbeidsmiljø er i utgangspunktet rettighetskrenkende, men ikke dersom arbeidstakeren har akseptert dette i kontrakt. Initiering av kjefting er i utgangspunktet rettighetskrenkende, men ikke dersom en arbeidstaker eller samboer har akseptert dette i kontrakt. Å bli bokset ned er i utgangspunktet rettighetskrenkende, men ikke dersom dette er kontraktsmessig avtalt for en boksering. Dersom en eiers hund biter en person i baken, er dette i utgangspunktet en rettighetskrenkelse fra eierens side, men ikke dersom eieren på tilstrekkelig vis har gjort oppmerksom på at det er en illsint hund løs på hans eiendom. Å spille svært høy musikk slik at naboene holdes våkne om natten er i utgangspunktet rettighetskrenkende (man har bruksrett på natten til soving), men ikke dersom det uttrykkelig står i borettslagets vedtekter at slik musikkspilling er tillatt. Man kunne kanskje si at det er rettighetskrenkende å utsette andre mennesker for passiv tobakksrøyk, men ikke dersom en restauranteier informerer sine kunder tilstrekkelig om at røyking er tillatt i lokalet.

      Hva som i praksis er å regne for rettighetskrenkelser vil i en viss utstrekning være gjenstand for diskusjon (spesifiseres i Loven og rettspraksis) siden det kan være slik at litt av noe ikke er rettighetskrenkende, mens mye av det samme kan være rettighetskrenkende. Om det er rettighetskrenkende å tillate røyking i en restaurant selv om eieren ikke har gjort kundene spesifikt oppmerksom på dette, kan diskuteres, men å slippe sennepsgass inn i restauranten vil opplagt være rettighetskrenkende.

 


 

6.  Grunnleggende politikk på essensielle områder

 

 

 

6.1  Kriminalitet og straff

 

 

6.1.1  Frihetsinnskrenkende straff

 

Enkeltindividets rett til frihet kan formuleres slik: ”Rett til å gjøre som man selv vil så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett eller andre naturgitte rettigheter eller logiske konsekvenser derav”. En logisk konsekvens av dette er at dersom en person krenker andres frihet, har han ikke lenger denne fulle rett til frihet. Derfor har Staten rett til å begrense denne personens frihet f.eks. ved å sette ham i fengsel eller i psykiatrisk forvaring dersom psykisk lidelse var en sterk disponerende determinant for den kriminelle handling. Poenget er ikke at Staten skal hevne seg, men at hans fulle rett til frihet logisk opphører. Ifølge avsnittene 3.6.1 og 4.4 er det Statens oppgave å sørge for at hans frihet begrenses slik at de kriminelle handlinger ikke kan fortsette.

 

Når en person utfører en kriminell handling, opphører den ubeskårete retten til frihet på logisk grunnlag. Men i hvilken utstrekning opphører retten til frihet? Hvor lang straffen for en gitt forbrytelse skal være, er ingen opplagt sak. Prinsippet må være at den kriminelle skal hindres i å begå kriminalitet mens han er i fengsel, og straffen skal få ham til å tenke bedre slik at sannsynligheten for gjentakelse er minimal etter løslatelse. En frihetsberøvelse som går ut over dette, er i prinsippet rettighetskrenkende overfor den kriminelle. En frihetsberøvelse som er mindre enn dette, er i prinsippet rettighetskrenkende overfor det potensielle offer. Når det er allment kjent at kriminelle får frihetsbegrensende straff, vil det virke avskrekkende på potensielle forbrytere (generalpreventiv effekt). Ved vurdering av gjentakelsesfaren må man bl.a. se på om de personlige kvalitetene, som ligger til grunn for handlingen, impliserer fare for gjentakelse. Dersom gjentakelsesfaren for en kriminell handling er null, skal imidlertid ikke den kriminelle handling straffes siden straff i den hensikt å oppnå generalpreventiv effekt er ikke akseptabel. Den generalpreventive effekt må komme som en bieffekt av at det er nødvendig å fengsle skurken for å hindre ham i å begå nye kriminelle handlinger. Frykten for myndighetenes straffereaksjoner overfor kriminelle handlinger vil sterkt bidra til å gjøre slike handlinger umoralske, og derigjennom redusere sannsynligheten for deres utførelse. I tillegg til straffen som her er nevnt, kan den kriminelle måtte betale erstatning til ofrene.

 

Det er rettighetskrenkende å bedrive aktivitet som, alene eller som deltaker i en sum (se avsnitt 4.1.1), påfører andre mennesker velbegrunnet frykt for manifestasjon av annen rettighetskrenkelse selv om slik krenkelse ikke manifesterer seg i praksis, men bare hvis faren (dvs. alvorlighetsgraden av manifestasjonen multiplisert med sannsynligheten for inntreffelse) beviselig overskrider en rettslig estimert terskelverdi (betydelig farefullt); se også avsnitt 4.1.1, punkt 2, iii. En person som handler terskeloverskridende farefullt i så henseende, kan anklages for rettighetskrenkelse. Med ”velbegrunnet frykt” menes at det må være en klar logisk link mellom essensen i aktiviteten og den potensielle manifestasjon av den annen rettighetskrenkelse. Når en person handler betydelig farefullt, men uten manifestasjon, er det stor sannsynlighet for gjentakelse av handlinger med tilsvarende faremoment. En av de neste gangene vil det være betydelig sannsynlighet for at farefullheten manifesterer seg i form av reell skade. Slike farefulle handlinger vil kunne skape velbegrunnet frykt for manifestasjon av annen rettighetskrenkelse, og slik sett initierer våghalsen psykisk maktbruk mot (deler av) befolkningen. For å stoppe den velbegrunnede frykten og for å hindre manifestasjon, kan den hasardiøse personen måtte tas hånd om av myndighetene, men ikke dersom han er ved sine fulle fem og bare utsetter seg selv for fare. Begrunnelsen for å straffe en kriminell som har forvoldt reell fysisk skade på liv, helse eller eiendom, er, som nevnt over, gjentakelsesfaren. Således kan gjentakelsesfaren også begrunne straff for en person som ”bare” handler betydelig farefullt; sannsynligheten for at sistnevnte type person skal forvolde reell fysisk skade eller tap i framtiden kan være like stor som sannsynligheten for at en reell skadeforvolder skal gjenta sitt skadeverk.

 

Noen rettighetskrenkende handlinger er så lite alvorlige av natur at det vil være for belastende for rettsvesenet å straffeforfølge dem som enslige handlinger. Dette gjelder f.eks. initiering av lavgradig psykisk maktbruk. I slike tilfeller kan det imidlertid ikke utelukkes at fornærmede legitimt kan ta igjen (retaliate) med midler som ville ha vært rettighetskrenkende og straffbare dersom midlene hadde blitt brukt til initiering av maktbruk. Dersom initiator trapper opp konflikten ytterligere, vil grenseverdien for straffbarhet kunne overskrides. Dersom slike lite alvorlige rettighetskrenkende handlinger blir gjentatt gang på gang, kan det i seg selv gi grunnlag for straffeforfølgelse.

 

Virkeligheten har en disponerende determinerende effekt på individers handlingsvalg (se avsnitt 2.5.4), og derfor er det ikke alltid rimelig å si at hele årsaken bak en kriminell handling ligger hos den kriminelle selv; en del av årsaken må noen ganger tilskrives andre mennesker og tilfeldigheter. Man kunne da tenke seg at den kriminelle skulle få redusert straff. Men straffen skal ikke være en hevn som er proporsjonal med den kriminelles årsaksbidrag. En person kan ha genetisk betinget lav IQ, og kan derfor være disponert for å tenke dårlig og dermed utføre kriminelle handlinger. Men personens lave IQ er ikke de potensielle ofrenes feil, og reduserer ikke sannsynligheten for gjentakelse; tvert imot. Derfor må den kriminelles frihet begrenses, og straffen skal hjelpe ham (og andre) til å tenke bedre i retning av å ikke krenke andres naturgitte rettigheter i framtiden, og i tillegg vil han fysisk forhindres fra å utføre kriminalitet mens han er frihetsberøvet.

 

Når en alvorlig forbrytelse er begått, må det under normale omstendigheter antas at det er fare for gjentakelse av kriminell handling av tilsvarende alvorlighetsgrad. Det er enda viktigere å hindre en alvorlig forbrytelse enn et mindre alvorlig lovbrudd, og derfor bør straffens frihetsberøvelse vanligvis være større desto alvorligere den kriminelle handling er. I denne forstand bør straffen være proporsjonal med både forbrytelsens alvorlighetsgrad og gjentakelsesfaren, men straffen skal ikke gis etter hevnprinsippet om ”øye for øye, tann for tann”. Hevn er en uakseptabel begrunnelse for straffeutmåling. Fengslede personer bør jobbe i fengslet for å redusere den byrden deres fengselsplass er for Staten.

 

Det er rimelig at kriminelle får noen sjanser i livet, men ett sted må grensen gå. Når en person får sin første dom for en kriminell handling, bør han få en normal fengselsstraff. Men dersom en person får gjentatte dommer for kriminelle handlinger over en viss alvorlighetsgrad, bør samfunnet si at nok er nok. Han har da vist at han ikke har evnen til å bruke sin frihet med verdighet, og han bør dømmes til betydelig lengre fengselsstraff. Dette vil holde kriminelle elementer borte fra gatene i tillegg til å ha en sterk generalpreventiv effekt.

 

Prinsippet for straff bør være: Bruke den mest siviliserte straffemetoden som oppfyller hensikten med straffen (hensikten er å hindre at den kriminelle selv begår kriminelle handlinger i framtiden, men som en positiv bivirkning vil også andre potensielle kriminelle bli avskrekket fra å begå lovbrudd).

 

 

6.1.2  Dødsstraff

 

En person har rett til frihet, hvilket inkluderer følgende punkt: ”så lenge han ikke krenker andres naturgitte rettigheter”. Dersom en person myrder et annet menneske, har morderen brukt sin frihet til å krenke et annet menneskes liv, og det følger logisk av forrige setning at han ikke lenger har den ubeskårete rett til frihet. Men det følger ikke logisk at morderen skal fradømmes retten til liv. Morderen bruker sin frihet til å drepe, tjuven bruker sin frihet til å stjele, pyromanen bruker sin frihet til å krenke annen manns eiendom. I alle tilfellene er det snakk om rettighetskrenkende bruk av frihet, og derfor er det friheten som må begrenses. Man vil selvfølgelig begrense (eliminere) morderens frihet gjennom dødsstraff, men ut fra det vi kom fram i avsnitt 6.1.1, vil dødsstraff være rettighetskrenkende siden det begrenser den kriminelles frihet mer enn hva som er nødvendig for å hindre gjentakelse (hindring av gjentakelse kan alltid oppnåes ved hjelp av mindre frihetsberøvelse – maksimalt reell livstidsdom). Dødsstraff skal ikke være en del av strafferettspleien siden man kan oppnå hensikten (å begrense morderens frihet) på en mer sivilisert måte ved å sperre ham inne.

      Dødsstraff er bare aktuell som et ekstremt unntakstilfelle i et kaotisk anarki eller en krigssituasjon hvor situasjonen i praksis er slik at det er fysisk vanskelig å holde en farlig morder innesperret i fengsel. Faren for at han kan slippe ut av fengslet på grunn av krig, borgerkrig, anarki e.l. vil kunne legitimere dødsstraff eller omgjøring av allerede idømt fengselsstraff til dødsstraff. Det kan også være aktuelt med dødsstraff for farlige kriminelle i situasjoner hvor all annen frihetsinnskrenkende straff medfører uakseptable tredjepartsskader (se avsnitt 7.6.1.1). Dødsstraff kan også være aktuell dersom den drapsdømte selv ber om å få omgjort lang fengselsstraff til dødsstraff. I et slikt tilfelle må det bevises at dette virkelig er den drapsdømtes rasjonelle ønske, og at han ikke ber om dødsstraff i sinnsforvirret tilstand. Men man trenger ikke å ha en lovgivning som gir drapsmenn mulighet til å velge dødsstraff framfor lang fengselsstraff – en straffedømt har ingen naturgitt rett til å bestemme sin egen straff.

 

 

6.1.3  Tortur og usiviliserte straffemetoder

 

I avsnittet om dyrenes rettigheter ble det slått fast at tortur av dyr i menneskets fangenskap er rettighetskrenkende. Dyr har overhodet ikke rett til frihet, og da kan et kriminelt menneske ikke ha mindre rett til frihet enn et dyr. Følgelig må også tortur av fangede mennesker være rettighetskrenkende. Dessuten er det ikke formålstjenlig da tortur kan framskaffe falske tilståelser og opplysninger. En mistenkt må ikke utsettes for fysisk eller psykisk vold. Alle forhørsmetoder bør kun skje med rasjonell argumentasjon fra forhørslederne. Det er kun akseptabelt med vold dersom fangen selv griper til fysisk eller psykisk vold (f.eks. sette på håndjern med tvang, og føre ham tilbake til cellen).

      Det er rettighetskrenkende å amputere en tyvs hånd som straff for tyveri siden det er mulig å oppnå hensikten med straffen på en mindre frihetsinnskrenkende måte. Det kan oppnås på en signifikant mer sivilisert måte ved å sperre tyven inne i fengsel i et passende tidsrom.

 

 

6.1.4  Bevis i straffesaker

 

Når en person er tiltalt for en kriminell handling, må hans skyld i dag bevises ”utenfor enhver rimelig tvil” i en rettssal. Men hva er ”rimelig tvil”? Ifølge jurister skal man i praksis være 98-99 % sikker på skyldspørsmålet for å holde seg ”utenfor enhver rimelig tvil” (Dybedahl, 2003). Dersom man har ”utenfor enhver rimelig tvil” som prinsipp, må man realistisk sett forvente og godta at ca. hver 100. person som dømmes, er uskyldig etter tiltalen. Men ved å benytte dette prinsippet, vil også mange skyldige gå fri, og man må da realistisk sett forvente at en god del lovlydige borgere blir utsatt for kriminalitet som en konsekvens av dette. Dersom man skulle operere med absolutt 100,000 % (utenfor enhver teoretisk tvil), ville ingen tiltalt kunne dømmes, og mange rettighetskrenkende handlinger vil bli begått som en konsekvens av det. Prinsippet må derfor være at den tiltalte kan straffes hvis hans skyld er bevist med en sikkerhet som overskrider en gitt grense, men det er ingen selvinnlysende sak at denne grensen skal være på 98-99 %.

 

Rasjonalgaudismens prinsipp er at når en person er tiltalt for en kriminell handling, må hans skyld bevises ”utenfor rasjonell tvil” hvor dette rettsprinsipp er definert på følgende måte:

A) Se på alvorlighetsgraden til alle kriminelle handlinger som kommer som en konsekvens av at skyldige blir frikjent og begår ny kriminalitet, og summere disse alvorlighetsgrader.

B) Se på alvorlighetsgraden til alle rettighetskrenkelser som kommer som en konsekvens av at uskyldige blir satt i fengsel, og summere disse alvorlighetsgrader.

Prinsippet er da at summen A + B skal bli minst mulig, men det må alltid være minst overveiende sannsynlig (> 50 %) at tiltalte er skyldig; ellers vil det paradoks oppstå at flere mennesker kan bli dømt for en forbrytelse som bare er begått av én person. Det er ingen opplagt sak ved hvilken sikkerhetsprosent man oppnår minst A + B. Dette må avgjøres ved hjelp av HDM og kan avhenge av typen forbrytelse; kanskje gjennomsnittstallet vil ligge i intervallet 93-96 %. Dersom en uskyldig dømt person blir frikjent ved gjenopptakelse på et senere tidspunkt, bør han få økonomisk oppreisning fra Staten.

 

La oss betrakte en person har blitt tiltalt for tre kriminelle handlinger uavhengig av hverandre. Det er bevist som 80 % sannsynlig at han er synderen for hvert av de tre tilfellene. Således kan han ikke dømmes for noen av disse forholdene isolert sett. Men det er 99,2 % sannsynlig at han har begått minst ett av lovbruddene. Selv om 80 % sannsynlighet er for tynt grunnlag for domfellelse, er 99,2 % nok. Personen kan derfor gis en dom som er i samsvar med strafferammen for det minst alvorlige forholdet.

 

Løgndetektortest bør også kunne brukes som et gyldig element i en indisierekke som grunnlag for domfellelse. Bakgrunnen for dette er at det er vitenskapelig bevist at løgndetektortest har en sikkerhet på ca. 97 %. Dersom den tiltalte nekter å ta slik test, er det et indisium på hans skyld.

 

Dybedahl N. Beviskrav i sivile saker. Paragrafen.no. (2003), 7. april, id 148

 

 

6.1.5  Overvåkning, ransakelse, forhør og varetekt

 

For at Staten skal kunne bruke makt mot et individ i forbindelse med overskriften i dette avsnittet, må de samme kriterier som nevnt i avsnitt 6.1.4 være oppfylt: Summen A + B må være minst mulig, og det må minst være overveiende sannsynlig at individet gjør eller har gjort noe rettighetskrenkende. Men den sikkerhetsprosent hvorved man oppnår minimal A + B, vil være betydelig lavere her enn i avsnitt 6.1.4 siden de rettighetskrenkelser som svak feilaktig maktbruk (overvåkning, ransakelse, forhør og varetekt) medfører, er mye mindre enn hva sterk feilaktig maktbruk (dom med fengsel) innebærer. Vanligvis antas det derfor å være tilstrekkelig at bevisførselen overskrider overveiende sannsynlighet i forbindelse med overvåkning, ransakelse, forhør og varetekt.

 

En eier har ut fra eiendomsretten rett til å overvåke sin eiendom slik han selv ønsker, men han må gjøre publikum oppmerksom på at slik overvåkning foregår siden slik overvåkning ville ha vært rettighetskrenkende på ueid område. Slik sett kan Staten også uinnskrenket overvåke sin egen eiendom (veier, gater, plasser).

     Når det gjelder Statens rett til å overvåke privat eiendom, er denne mer begrenset. En privat eier av en eiendom kan ikke bruke eller tillate brukt sin eiendom til rettighetskrenkende adferd. Dersom det er overveiende sannsynlig at f.eks. en gate, telefonnummer, telefonnett, e-post, e-postserver eller chattekanal brukes til rettighetskrenkende handlinger, kan politiet etter en rettslig kjennelse overvåke disse uten eiers tillatelse. Dersom eier skulle nekte slik overvåkning, vil det være å tillate sin eiendom brukt til rettighetskrenkende adferd, hvilket i seg selv er rettighetskrenkende. Dersom det ikke er overveiende sannsynlig at en privat eiendom brukes til rettighetskrenkende virksomhet, kan eiendommen ikke overvåkes uten eiers tillatelse.

 

Dersom det er overveiende sannsynlig at det befinner seg tjuvgods eller andre rettighetskrenkende ting på en persons eiendom, kan politiet foreta ransakelse. Begrunnelsen for dette er at å nekte slikt politiinnsyn vil være å bruke eller tillate brukt sin eiendom til rettighetskrenkende adferd. Dersom det ved årets slutt viser seg at politiet har fått betydelig flere bomturer på sine ransakinger enn treff, er det en indikasjon på at det foreligger for liberal praksis med hensyn til ransakingsordrer.

 

La oss tenke oss en person som er mistenkt for en rettighetskrenkende handling, men ikke i så sterk utstrekning at det er overveiende sannsynlig at han er skyldig. Politiet kan da spørre ham om han frivillig kan være så snill å møte opp til avhør hos politiet. Dersom personen nekter, kan dette øke mistanken mot ham slik at det blir overveiende sannsynlig at han har begått den rettighetskrenkende handling. Da kan politiet innkalle ham til forhør med tvang.

     Myndighetene kan ikke innkalle vitner med tvang, verken for avhør hos politiet eller for å vitne i en rettssak. Det må alltid skje frivillig siden de ikke er mistenkt for å ha begått rettighetskrenkende handlinger.

 

Varetekt kan bare brukes dersom det er overveiende sannsynlig at den mistenkte har begått en rettighetskrenkende handling og det samtidig er fare for rømning, bevisforspillelse eller gjentakelse. Dersom det i ettertid skulle vise seg at den varetektsfengslede er uskyldig, bør han få erstatning.

 

Å innkalle personer med tvang til meddomsrett eller jury, er rettighetskrenkende siden disse ikke selv har initiert maktbruk mot noen. Man kunne innkalle frivillige, men spørsmål om skyld og straff bør være forbeholdt profesjonelle dommere.

 

 

6.2  Selvforsvar av egne rettigheter

 

Alle individer har rett til å søke lykke, til frihet og liv og alle logiske konsekvenser derav. Staten har plikt til å forsvare disse rettighetene. Dersom en voldsforbryter bryter seg inn i et hus og slår ned en person der, skulle det ideelt sett ha vært en politimann i nærheten av huset for å stoppe forbryteren før han slo ham ned. Men i praksis er det vanskelig å ha et så effektivt politi at man eliminerer alle rettighetskrenkelser.

       En potensiell skurk har i utgangspunktet rett til å gjøre som han selv vil så lenge han ikke krenker andres tilsvarende rett, logiske konsekvenser derav eller andre naturgitte rettigheter (dvs. retten til frihet). I det øyeblikket han forsøker å krenke andres rettigheter, bortfaller logisk hans uinnskrenkede rett til frihet, og da i en utstrekning som står i stil til hva som er nødvendig for å hindre hans rettighetskrenkelser. Enkeltindividet har rett til å utføre de handlinger som er nødvendige for å opprettholde livet (retten til liv). Dersom en skurk prøver å drepe en, har man en naturgitt rett til å utføre de handlinger mot skurken som impliserer sin egen overlevelse; det vil si at man har rett til selvforsvar. Men man har ikke rett til å bevisst krenke utenforståendes rett til frihet siden de ikke har utført handlinger som logisk impliserer bortfall av rett til frihet eller liv. Dersom en selvforsvarshandling mot skurken er utført etter beste evne for å hindre skade på andres liv, eiendom og frihet, men allikevel får utilsiktede bivirkninger for andre personer, ligger ansvaret for dette på skurken og ikke på ham som forsvarer seg. Dersom selvforsvarshandlingen innebærer overdreven maktbruk som får klart unødvendige og alvorlige konsekvenser for tredjepart, må den som utøver selvforsvar og aggressor dele ansvaret for tredjepartsskaden. Det kan imidlertid legitimt brukes makt i selvforsvar direkte mot maktmidlene som en skurk (inklusive en totalitær stat) bruker, selv om ”midlene” er mennesker av ”kjøtt og blod” og da på samme måte som om makten var rettet mot skurken selv.

 

Man kan heller ikke bruke ubegrenset makt i selvforsvar direkte mot en skurk selv om høy grad av maktbruk er eneste måte å hindre rettighetskrenkelsen på. Dersom en ungdom stjeler en pose med sukkertøy fra en butikk, kan ikke butikkeieren skyte tyven når han løper ut av butikken selv om butikkeieren ikke kan få tak i ham på annen måte. Da påføres tyven dødsstraff eller usivilisert straff i form av varig handikap. I et slikt tilfelle må eieren la tyven løpe og be politiet å fakke ham senere. Prinsippet er at selvforsvar ikke kan utøves på en slik måte at rettighetskrenkeren blir påført overdrevne disproporsjonale konsekvenser i forhold til alvorlighetsgraden av rettighetskrenkelsen; f.eks. kan død, lemlestelse og påføring av varige handicap aldri brukes i selvforsvar (se avsnitt 6.1.2 og 6.1.3) med mindre det er eneste mulighet for å unngå drap, lemlestelse, ruin, slavebinding, varige fysiske/psykiske handicap o.l.

 

Enkeltindividet har altså rett til selvforsvar, men ikke rett til å anskaffe eller bære våpen som påfører andre mennesker reell fare for overdrevne tredjepartsskader (eller overdrevne skader på skurkene) og den velbegrunnede angsten som følger derav. Man har ikke rett til å redusere egen frykt for rettighetskrenkelser ved å forberede selvforsvar på en sådan måte at man påfører andre mennesker enda større frykt for rettighetskrenkelser gjennom fare for overdrevne tredjepartsskader og retalieringsskader (jmf. avsnitt 6.1.1). Å tillate oppbevaring av atomraketter i private hager vil opplagt være potensielt ekstremt farlig for liv, helse og eiendom; det vil virke truende og skade folks psykiske helse. Dessuten vil private atomvåpen undergrave Statens monopolstilling på dens pliktige oppgaver (se avsnitt 4.4). Med hensyn til denne monopolstillingen bør krigsvåpen eksklusivt forebeholdes Statens militære styrker. Å oppbevare brødkniver på kjøkkenet kan ikke anses som en fare for overdrevne tredjepartsskader eller retalieringsskader, som så genererer frykt og skader folks psykiske helse. Dersom mennesker skulle gå rundt med bazooka eller liknende på gata, vil det opplagt medføre reell fare for overdrevne tredjeparts- og retalieringsskader på liv, helse og eiendom, og dermed skape frykt og skade folks psykiske helse; tilsvarende med løver i band, maskingevær, håndgranater o.l. Når det gjelder en liten, skjult pistol er ikke svaret like opplagt. Om generell bæretillatelse for en gitt våpentype skal gis, vil avhenge av sikkerhetssituasjonen, landets historie o.l., men når det gjelder skytevåpen vil nok vanligvis løsningen være å bare gi bæretillatelse (etter opplæring) til dem som har spesielt selvforsvarsbehov. Jegere og personer som skyter på blink kan få tillatelse til å ha våpen etter nærmere angitte sikkerhetsforskrifter.

      Statlige organer må estimere hvor grensen for retten til selvforsvar går når det gjelder hvilke midler enkeltindividet kan bruke til selvforsvar etter følgende prinsipp: Gitt (a) farene for skader utført av skurkene, (b) farene for overdrevne tredjepartsskader og (c) farene for overdrevne retalieringsskader, så skal summen a+b+c i samfunnet minimaliseres. Dette kan variere noe med tid og sted.

       Private hærer og lignende vil selvsagt være forbudt i Norge. Når enkeltindividet ikke har lov til å bære krigsvåpen, kan heller ikke ansamlinger av personer ha rett til å gjøre det. Dessuten vil det undergrave Statens monopolstilling på dens pliktige oppgaver.

 

 

6.3  Militært forsvar

 

”Av alle rettighetskrenkelser i dagens demokratier er tvungen militærtjeneste den verste. Det innebærer en avskaffelse av individets rettigheter. Staten nekter da mennesket retten til liv. Staten sier at menns liv tilhører Staten, og at Staten kan gjøre krav på deres liv ved å kreve at livet skal ofres på slagmarken. Denne grove rettighetskrenkelsen vil forventes å senke terskelen radikalt for rettighetskrenkelser på andre områder” (Rand, 1967).

      All militærtjeneste må derfor være frivillig, og Grunnloven (se avsnitt 7.1.1.1) må inneholde et absolutt forbud mot tvungen verneplikt.

 

Amendment XIII fra 1865 i den amerikanske Grunnloven er interessant lesning i denne sammenheng: “Neither slavery nor involuntary servitude, except as a punishment for crime whereof the party shall have been duly convicted, shall exist within the United States, or any place subject to their jurisdiction.”

 

Det vil være rasjonelt å melde seg frivillig til tjeneste i en krig dersom minst ett av følgende fem punkter eller en kombinasjon av flere av dem er oppfylt:

 

 

1)

Man får så mye økonomiske goder (f.eks. god lønn, prioritert mht forsyninger), annen bonus (f.eks. spenning og heroisk anseelse fra ens medmennesker) og mangel på ulemper (f.eks. fravær av sosial utfrysing) ved å være soldat og et så miserabelt liv som ikke-soldat at disse faktorene rasjonelt sett oppveier for den eventuelt økte sannsynlighet for å dø/skades ved å være soldat.

 

 

 

 

2)

Man forventer etter en rasjonell vurdering å generere signifikant ”mer lykke” som død enn som levende under det totalitære regimet som kommer dersom krigen tapes. Samtidig regner man med at ens egen innsats i krigen er helt avgjørende for utfallet. Sistnevnte er viktig fordi dersom ens egen innsats i krigen bare har ”musa-pisser-i-havet”-effekt, er det mer fornuftig å gjemme seg inntil krigen er slutt og så begå selvmord dersom det totalitære regimet vinner.

 

 

 

 

3)

Man forventer å generere noe mer lykke under det totalitære regimet enn hva man vil gjøre som død. Man regner med at ens egen innsats i krigen er helt avgjørende for utfallet. Man vurderer den økte sannsynligheten for å dø/skades som soldat som så liten i forhold til å ikke være soldat, at man vil ta sjansen på å gå i krigen for å forsøke å unngå de ulempene et totalitært regime vil innebære.

 

 

 

 

4)

Sannsynligheten for å bli skadet eller drept er større for sivilbefolkningen enn for soldatene.

 

 

 

 

5)

Man ønsker å begå selvmord men har ikke mot til å utføre det, og sannsynligheten for å dø som soldat er høy.

 

 

Nå vil frivillig deltakelse i krig kunne være tertiært egenlykkemotivert, men dette er for det meste farlige følelsesladede og irrasjonelle drivkrefter.

 

Når det gjelder militært forsvar, se også avsnitt 4.5 om ”Den verdensomspennende Superstaten”.

 

Rand A. Capitalism – The Unknown Ideal. ISBN:0451147952. Signet Nonfiction. In: The Wreckage of the Consensus. 1967, pp. 255-256

 

 

6.3.1  Individets rettigheter under militær konflikt

 

I forbindelse med militære operasjoner har Statens militærapparat heller ikke rett til å krenke enkeltindividets naturgitte rettigheter. Staten har ikke rett til å innføre tvungen militærtjeneste eller tvungne skatter. Men Staten kan innføre betydelig økning i statsborgerskapskontingenten (se avsnitt 7.6.6) siden statsborgerskapløse personer sannsynligvis vil føle stor utrygghet dersom aggressoren skulle seire, og drivkraften til å betale kontingenten antas derfor å være meget stor. I ekstreme tilfeller kan også ”konfiskasjon via tredjepartsskade” komme til anvendelse for å finansiere det militære forsvaret (se avsnitt 7.6.1.1) men ikke for å rettferdiggjøre tvungen verneplikt. Det primære mål er å ha et forsvar (eventuelt inkludert i en allianse) som er så sterkt at ingen potensielle, realistiske fiender anser et militært angrep for å være sannsynlig lykkeprofitabelt; på den andre siden må ikke forsvaret være overdimensjonert kostbart.

      Med basis i retten til liv har de militære styrker ikke rett til å drepe andre mennesker enn angriperens militære personell i selvforsvar. Ethvert angrep inn i fiendelandet må være motivert ut fra ønsket om å ødelegge installasjoner eller uskadeliggjøre militært personell som direkte eller indirekte kan brukes til angrep på Norge. I forbindelse med et slikt angrep skal man til det ytterste forsøke å begrense de sivile tap i fiendelandet, men dette må veies opp mot den graden av risiko man utsetter egne soldater og sivile for. Dessuten vil det ofte være glidende overganger mellom sivile og militære installasjoner. Ansvaret for tap av sivile liv i forbindelse med angrep på legitime militære mål ligger da i sin helhet på aggressoren.

      Bruk av atomvåpen for å utrydde hele byer i den hensikt å skremme aggressoren til kapitulasjon er terrorisme, og er derfor ikke legitimt. Et alternativ til atomavskrekking er å ha et så avansert og omfattende anti-missil forsvar at alle atommissiler (uansett antall) kan skytes ned før de gjør skade. Det kan imidlertid være legitimt å bruke taktiske atomvåpen mot militære mål som det er umulig eller uhensiktmessig å få ødelagt på andre måter. Sett fra et Rasjonalgaudistisk synspunkt vil det primære mål være en atomvåpenfri verden. Alternativt må man utvikle et antimissilforsvar som nevnt ovenfor, og deretter kan ens egne atomvåpen destrueres. Selv om verden blir atomvåpenfri, bør det allikevel eksistere et visst antimissilforsvar for å kunne forsvare seg mot at røverstater får tak i atomvåpen.

      Når det gjelder eiendomsretten, har det militære grunnleggende sett ikke rett til å konfiskere privat eiendom til bruk som krigsmateriell. I utgangspunktet har ikke de militære styrker rett til å gå inn på privat eiendom i det hele tatt, men de militære styrker vil kunne bli tvunget inn på privat eiendom av aggressoren, og ansvaret for eiendomskrenkelsen ligger da på aggressoren (se også avsnitt 7.6.1.1). Når krigen er vunnet, kan Staten kreve at aggressoren betaler for de skadene som er forvoldt på privat og offentlig eiendom, men historien viser at det kan være uklokt å gjøre dette i for stor utstrekning (f.eks. Tyskland etter 1. verdenskrig). Dersom norske militære styrker går inn i fiendelandet i strategiske defensive operasjoner, skal privat eiendom ikke krenkes med mindre den private eiendom brukes i militære operasjoner, eller dersom aggressoren tvinger norske styrker inn på privat eiendom. Den fiendtlige Stats eiendom kan konfiskeres som krigserstatning eller brukes til militære operasjoner.

      Praktisk samarbeid med aggressoren eller oppfordring til slikt vil være en direkte eller indirekte krenkelse av enkeltindividets naturgitte rettigheter, og er således straffbart. Å uttrykke støtte til aggressorens sak i skrift eller tale under en væpnet konflikt er ikke tillatt dersom det innebærer en oppfordring til rettighetskrenkende handlinger i en sammenheng hvor man kan forvente at oppfordringen kan bli fulgt (se avsnitt 5.6).

      Krenkelser av enkeltindividets naturgitte rettigheter under militære konflikter vil være en juridisk sak for Superstaten og dens rettsvesen.

 

6.3.1.1  Tvungen militærtjeneste

 

Dersom en innrulleringsoffiser fra Staten kommer for å innrullere deg i de væpnede styrker, kan du legitimt forholde deg passiv siden du da ikke retter maktbruk mot noen. Dersom det foreligger en situasjon som har utløst ”konfiskasjon via tredjepartsskade”, kan du imidlertid ikke bruke makt for å hindre offiseren i å komme inn i ditt hus, leilighet eller bygård for å spørre deg eller andre om de vil la seg innrullere. Dersom du unnlater å la deg verve til militærtjeneste, har du ikke utøvd maktbruk mot noen, og du kan da ikke straffes. Således er en hver form for tvungen militærtjeneste (eller tvungen tjeneste forøvrig) illegitimt uansett situasjon.

 

 

6.4  Innvandringspolitikk

 

Prinsippet for Statens innvandringspolitikk er at den verken skal krenke de naturgitte rettigheter til nordmenn eller utlendinger. Siden en utlending har de samme naturgitte rettigheter som en norsk statsborger, har Staten ikke rett til å nekte en utlending å komme inn i landet. En pakistaner, zulu eller kineser har den samme grunnleggende genetiske utrustningen som en nordmann, og følgelig nøyaktig de samme naturgitte rettigheter (se også avsnitt 5.4.2).

 

Dersom en utlending begår rettighetskrenkende handlinger på territorium som sorterer under norsk jurisdiksjon, kan straffen være at han kastes ut av landet og nektes å komme tilbake. Staten vil eie veier og en del andre områder, og Staten kan således begrense visse utlendingers adgang til Statens eiendom (se avsnitt 5.5.7 og 5.4.2). I en unntakssituasjon kan Staten selektivt nekte å gi borgere fra bestemte land adgang til statlig eiendom (men ikke hvis utlendingen allerede legitimt har ervervet rett til å disponere den aktuelle statlige eiendom). Dersom det kan bevises hinsides rasjonell tvil at en utlending fra et uønsket land har befunnet seg på Statens eiendom mot eiers ønske, har han begått en rettighetskrenkende handling og kan kastes ut av landet.

 

La oss betrakte en utlending som ankommer Norge for et lengre opphold. Han har ikke tilsagn om arbeid; ikke troverdig, forpliktende forsørgelse; og heller ikke nok finansielle midler til å kunne oppholde seg i landet uten arbeid eller forsørgelse. Da vil det kunne være (minst) overveiende sannsynlig at vedkommende planlegger tyverier eller andre rettighetskrenkende handlinger i Norge. På dette grunnlaget kan han legitimt nektes adgang til riket (se avsnitt 6.1.4).

 

Eieren av en flyplass har ut fra eiendomsretten rett til å kontrollere de reisende slik han selv måtte ønske i henhold til avsnitt 6.1.5 og 5.7.1. Av erfaring vet vi at det er overveiende sannsynlig at flyplasser blir brukt til rettighetskrenkende handlinger, og derfor kan Staten pålegge flyplasseier å utføre identitetskontroll, bagasjekontroll o.l. (se avsnitt 6.1.5). Dersom flyplasseier nekter slik kontroll, aksepterer han at eiendommen brukes til rettighetskrenkende adferd, hvilket i seg selv er rettighetskrenkende. Tilsvarende gjelder for eiere av skip, havner og veier og jernbaner ved grenseoverganger etc.

 

Norske myndigheter bør forsøke å forsvare norske statsborgere mot rettighetskrenkelser uansett hvor i verden disse måtte forekomme, men i praksis kan norske myndigheter ikke operere på andre lands territorium uten godkjennelse. Staten bør derfor være vaktbikkjer for å påse at myndighetene i andre land forsvarer norske borgeres naturgitte rettigheter når de oppholder seg på andre lands territorium. Statlige brudd på utenlandske borgeres naturgitte rettigheter håndheves av Den Verdensomspennende Superstaten (se avsnitt 4.5). Denne overnasjonale enheten bør kunne pålegge sine medlemsland land å ta mot reelle flyktninger som flykter på grunn av at myndighetene i deres hjemland krenker deres naturgitte rettigheter på groveste måte.

 

Innvandringspolitikken bør utformes slik at den bidrar til å maksimere lykken i det lange løp for flest mulig norske statsborgere vektet mot hvor sterk ikke-rettighetskrenkende innflytelse de er i stand til å utøve på statsmakten, men uten at politikken selv er rettighetskrenkende (se avsnitt 5.4 og 7.2).

 

 

6.5  Miljøvern

 

Å slippe ut miljøgifter i havet eller i luften kan skade andre menneskers liv, helse, eiendom og bruksrett til ueide landområder og ressurser. Det kan også medføre dyremishandling (f.eks. fugler som tilsøles med olje). Dersom utslipp fra en bedrift har direkte rettighetskrenkende effekt, er saken klar: Vedkommende bedrift må stevnes for retten, og dersom miljøkriminaliteten kan bevises, må bedriften og dens ansvarlige idømmes streng straff.

     Men hva dersom det er snakk om utslipp av f.eks. en ozonnedbrytende gass hvor utslipp fra den enkelte person eller bedrift i seg selv er harmløst (etter ”musa pisser i havet”-effekten), men hvor gassutslippene i sum fra alle personer og bedrifter i alle land vil bryte ned ozonlaget i løpet av ca. 50 år og legge planeten øde? Da må en person, organisasjon, parti, nasjon e.l. kollektivt stevne utslipperne av gassen for en domstol underlagt ”Den Verdensomspennende Superstaten”. Ut fra vitenskapelig dokumentasjon må det bevises at det er ”overveiende sannsynlig” at effekten av gassen er så ozonnedbrytende som ovenfor nevnt, og at utslippene i sum vil krenke nålevende enkeltindividers naturgitte rettigheter. En del av hver enkelt utslippers utslipp vil da være rettighetskrenkende (se avsnitt 4.1.1). Da kan domstolen idømme alle utslippere av gassen utslippsrestriksjoner, miljøavgifter eller totalforbud mot bruk av gassen slik at den totale forurensningen igjen kommer under faregrensen. Dersom forurensingsproblemet er av mer lokal eller nasjonal art, bør en passende lokal domstol avgjøre spørsmålet.

      Det pågår en debatt om utslipp av CO2. Dersom en global domstol hadde fått et slikt spørsmål forelagt i dag (2005), ville den sannsynligvis ha sagt at summen av menneskeskapte CO2-utslipp ikke er bevist å krenke enkeltindividers naturgitte rettigheter, og at det derfor ikke er grunnlag for å idømme utslipperne av CO2 restriksjoner. Nye bevis i saken kan selvsagt endre denne beslutningen i framtiden.

 

 

6.6  Veier

 

Staten eller andre grener av det offentlige eier i dag de aller fleste veier i Norge. Som omtalt i avsnitt 7.6.2, bør Staten fortsette å eie veier siden Staten kan bruke sin sterke markedsmakt til å skaffe seg inntekter. Siden det ikke er noe lovforbud for private mot å konkurrere, kan Staten ta maksimal legitim markedspris. For noen enkeltstående veistrekninger vil private veier kunne by på konkurranse, men noen reell frykt for at selve veinettet skal bli konkurrert ut vil det neppe være; således vil veinettet være å anse som et naturlig monopol, og begrensningene i avsnittet 5.5.3 vil inntreffe (spesifisert i avsnitt 6.6.3). Private veieiere kan ikke knytte seg til Statens veinett uten eierens (Statens) tillatelse, men private aktører kan legitimt grave tunneler under eller bygge broer over eksisterende Statlige veier for å få fullført sin vei.

 

 

6.6.1  Hvordan kan veier krenke rettigheter?

 

Staten har selvsagt ingen rett til å regulere bruken av private veier så lenge veiens eier ikke krenker andres naturgitte rettigheter. Men i ekstreme tilfeller kan man tenke seg at en veieier, privat eller offentlig, (eller annen eiendomsbesitter) hindrer fri ferdsel mellom andre eiendommer enn sin egen. Gitt to tomter/landområder/faste eiendommer a og b som eies av henholdsvis element A og B, eller som er ueide uten at de naturlig ligger inne i et eid område. Området mellom a og b (eller deler av det) bearbeides så av element C (f.eks. ved bygging av en vei, mur eller bygningskompleks). I en slik situasjon skal ethvert individ fortsatt ha rett til å bevege seg og sine rørlige eiendeler mellom a og b og på tilsvarende måter og betingelser som vedkommende ville ha hatt rett til før bearbeidingen bortsett fra at man vil kunne måtte påregne en viss rimelig omvei. Det er ikke C's bearbeidelse som er årsaken til at det er mulig å bevege seg mellom a og b.

      En logisk konsekvens av dette er at alle individer (i hele verden) har rett til å bevege seg fritt og gratis mellom to områder (a og b) med de framkomstmidler som det er mulig å bruke i naturtilstanden (dvs. før veier o.l. ble bygd). Dette inkluderer gange, løping, hest, sykkel, motorsykkel (uten sidevogn) o.l.. Når det i praksis, inkludert uten urimelig omvei, er umulig å bevege seg fra ett sted til et annet uten å bruke veinettet, har individet rett til å bruke slike framkomstmidler på veien gratis og uten ekstra betingelser (unntak vil f.eks. være broer over vann da det ikke var mulig krysse vannet med disse framkomstmidlene i naturtilstanden). Videre vil man ha rett til å bevege seg fra ett område (a) på den ene veisiden og til et annet område (b) på den andre veisiden uten urimelig omvei, og i og med at det nesten er en uendelighet av slike områder på hver side av veiene, vil man i praksis ha rett til å benytte slike framkomstmidler fritt og gratis på alle veier. Hvis det har blitt umulig å bevege seg med de ovenfor nevnte framkomstmidlene mellom a og b på grunn av C's bearbeidelse, må C stille alternativ trasé gratis tilveie. Dersom det er en motorvei hvor man av praktiske årsaker ikke kan benytte veien til f.eks. gange og sykling, må veieier bygge gang- og sykkelsti ved siden av motorveien. Men ingen kan kreve at en vei skal opprettholdes på C's bekostning slik at de bekvemt kan kjøre gratis med bil mellom a og b.

 

 

6.6.2  Fartsgrenser

 

En privat veieier kan ikke fritt tillate ubegrenset hastighet på sin vei siden det vil kunne skade personer og eiendom som befinner seg ved siden av veien. Den velbegrunnede frykten for dette vil også påføre folk psykiske helseplager. Fotgjengere kan påkjøres, og disse har en naturgitt rett til å bruke veiens skulder til å bevege seg fra ett sted til et annet på tilsvarende vis som på ueid område (se avsnitt 6.6.1). Dessuten vil for høy fart i praksis kunne gjøre veien ubrukelig for eiendomsbesittere, hvis eiendommer allerede er knyttet til veien, siden de – med god grunn – ikke tør bruke veien, og dette vil kunne være et brudd på den presumptive avtalen mellom veieier og eiendomsbesittere som er omtalt i avsnitt 6.6.3. Dersom veieier ønsker å ha unormalt høye fartsgrenser på en vei hvor fotgjengere er trygt plassert på beskyttet gangvei og hvor det ikke er annen eiendom i nærheten som kan skades, må Staten stille strenge krav til at bilistene blir tydelig informert om dette slik at de ikke forviller seg inn på en høyrisikovei mot sin vilje (se avsnitt 5.3.2.2).

      Tilsvarende prinsipper gjelder for forbud mot promillekjøring og pålegg om ansvarsforsikring.

 

 

6.6.3  Veirettigheter og veiprising

 

Mange eiendommer er i dag knyttet til det offentlige veinettet eller private veier / mini-veinett. Eierne av eiendommene og personene som har sine bosteder der (heretter kalt ”de tilknyttede”) er således i ferd med å forbruke den tjenesten som veieiers veinett representerer (se avsnitt 5.5.3). Dette er en tjeneste som forbrukes f.o.m. de knyttet seg til veinettet og t.o.m. de flytter eller dør (eierne har vanligvis bygd eller kjøpt sine eiendommer under forutsetning av tilknytning til veinettet). Eieren av veinettet har således akseptert tilknytningene til veinettet; dvs. veieieren har akseptert at konsumeringen av veitjenesten startet (se avsnitt 5.5.3). Mange av de tilknyttede vil ha kommet godt i gang med sitt konsum av veitjenester når Rasjonalgaudismen innføres. Veieier kan da ikke skru prisen ubegrenset i været da det vil være rettighetskrenkende overfor de tilknyttede (en logisk konsekvens er at dette også vil gjelde for de tilknyttedes avkom i rett nedadstigende linje for all framtid med mindre avkom frakobler seg permanent fra veinettet). Veinettet er et naturlig monopol, og veiprisene bør derfor reguleres ut fra prinsippet om at veieiers kvotient mellom fortjeneste (før avdrag og renter) og investert kapital, som trengs for å framskaffe de monopoliserte produkter, ikke skal være større enn ett standard avvik over tilsvarende gjengs kvotient i den bransjen som likner mest på monopolistens bransje og hvor det ikke er ”fangende” markedsforhold, hvilket sannsynligvis er utleievirksomhet i eiendomsbransjen (se avsnitt 5.5.3).

      For andre personer enn de tilknyttede kan prisen og vilkår for øvrig være annerledes – for det offentlige veinettet vil dette i praksis kunne gjelde utlendinger uten bosted eller fast eiendom i Norge, mens for mindre private veier og mini-veinett vil det kunne gjelde gjennomgangstrafikk. For å få ovenstående konsekvenser av naturgitte rettigheter inn i enkle former, vil klausulen i Den Vanlige Grunnloven som er nevnt i avsnitt 5.4.2, i aller høyeste grad være appliserbar for veier (se også avsnitt 5.5.7).

      La oss estimere anskaffelsesverdien (i år 2004) av det norske offentlige veinettet til 2000 mrd kroner. Dersom vi regner med at eiendomsmarkedet er det reelle markedet som likner mest på veinett-monopolet og at gjengs fortjeneste der er 4 % pro anno av anskaffelsesverdien, vil 80 mrd (+ stdev) per år sette en begrensing for hvor mye den Rasjonalgaudistiske Stat legitimt kan kreve i betaling for det eksisterende veinett (en kilometerpris som ikke overskrider 80 mrd [+ stdev] pluss vedlikeholdskostnader dividert på antall kjørte kilometer per år).

 

Når en ny vei bygges, kan veieier ta så høy pris han ønsker for veitjenestene, men han må da gjøre det klinkende klart for eiendomsbesittere som ønsker å knytte seg til veien, at han vil ta (eller vil kunne ta i framtiden) svært høy pris for bruk av veien. Jo mer ekstremt prisregime han ønsker, desto sterkere krav vil det stilles til informasjonsplikt i den avtalen som inngåes når (potensielle) eiendomsbesittere knytter seg til den nye veien. Dersom en person ønsker å kjøpe eller bygge en hytte eller hus ved en privat vei, bør han inngå en kontrakt med veieier om at han kan bruke veien så lenge han vil til en fair pris. Da vil han ikke komme i den situasjonen at veien blir stengt eller at det kommer ublu veiprising som i praksis stenger veien. Statlige og private sertifiseringsfirma vil kunne bidra med velrenommerte standardkontrakter i en slik sammenheng.

 

 

6.6.4  Bortfall av eiendomsrett til veier

 

Dersom veieier stenger en vei slik at den ikke kan brukes, vil det i praksis si at prisen er ∞, og det er således rettighetskrenkende overfor dem som eventuelt er i ferd med å forbruke veitjenesten (med mindre det eksisterer en kontrakt som aksepterer slik ekstrem ”pris”). Eiendomsretten til en vei vil kunne opphøre logisk dersom: 1) veien stenges slik at den ikke kan brukes av verken eieren eller andre, 2) veien forfaller til en tilstand hvor den er ubrukelig, eller 3) veien permanent ikke blir brukt på grunn av utilgjengelighet. Veiområdene i disse tilfellene er nok bearbeidet vekk fra naturtilstanden, men ikke til en tilstand av økt anvendelighet. Hvem som helst (inkludert Staten) kan da søke om å overta eiendomsretten til veien vederlagsfritt (se avsnitt 5.1.3).

 

 

6.7  Brannvesen og brannsikkerhet

 

Dersom det oppstår brann i en bygning i en by eller tettbebygd strøk, vil brannen lett kunne spre seg til naboeiendommene, og brannen vil kunne spre seg ytterligere til å omfatte større deler av byen. I mer grisgrendte strøk vil dette kunne være annerledes. Således vil en bygning i en by eller tettsted innebære en betydelig brannfare for både nære og mer fjerne naboer dersom bygningen har dårlig brannsikring, eller hvis den ikke har kontrakt med et brannslukningsselskap (brannvesen). Eieren av en slik bygning vil utsette sine naboer for betydelig farefullhet, og myndighetene kan derfor pålegge ham å betale for å ha kontrakt med et troverdig brannvesen og å etterkomme andre branntekniske pålegg i sin bygning. Et troverdig brannvesen betyr i denne sammenheng et brannslukningsselskap som har kontraktfestet å hindre branner i å spre seg til naboene. I utgangspunktet vil dagens brannvesen kunne fungere som et slikt selskap, men myndighetene kan ikke hindre andre selskaper i å konkurrere så lenge de er troverdige. I grisgrendte strøk kan myndighetene ikke nødvendigvis pålegge bygningseiere å ha kontrakt med brannslukningsselskaper.

      I et hus hvor det ikke er naboer i brannfarlig avstand, kan eieren i utgangspunktet bo akkurat hvor brannfarlig han vil så lenge huset ikke er oppholdssted for barn. Dersom andre voksne personer enn eieren skal bo der, påligger det eieren opplysningsplikt om hvor brannfarlig huset er (se avsnitt 5.3.2.2); dersom han ikke kan bevise at han har overholdt denne opplysningsplikten, vil han kunne få streng straff dersom andre mennesker brannskades i hans hus. Derfor kan det være en fordel at huseieren forholder seg til en rettslig forhåndsgodkjent standard for brannsikring.

 

 


 

7.  Statens funksjon

 

 

Kort oppsummering av enkeltindividets naturgitte rettigheter og legitimeringen av Staten: Å registrere lykke og å unngå ulykkelighet er det eneste verdifulle i Universet. Mennesket er et lykkeregistrerende vesen. La oss betrakte en tillatelse (til å oppnå verdi) som man aksepterer at er legitim. Man kan da ikke krenke/hindre denne tillatelsen og samtidig hevde at krenkelsen/hindringen er legitim. Naturens evolusjon har gitt mennesket (herunder person A) dets grunnleggende natur – definert som ”de grunnleggende egenskaper bevisstheten benytter i bestrebelsene på å oppnå sine verdier (lykke)” – som igjen gir mennesket tillatelse til NRI. NRI er opplagt legitim siden det er meningsløst å hevde at naturen illegitimt har overlevert en tillatelse til enkeltindividet, eller at enkeltindividet illegitimt har mottatt en tillatelse fra naturen. Naturen har gitt person B nøyaktig samme tillatelse. Person A innser at person B har mottatt en legitim tillatelse fra naturen, og han kan da ikke krenke/hindre B's tillatelse og samtidig hevde at krenkelsen/hindringen er legitim (og vice versa). I en sosial kontekst har derfor person A (og et hvilket som helst annet menneske) en legitim tillatelse til NRS – dvs. enhver hindring av NRS er illegitim. NRS er en naturgitt rettighet – en legitim tillatelse til å oppnå verdier gitt/overlevert av et vesens grunnleggende natur. (NRI = å tenke ut og å utføre de handlinger som man mener vil maksimere egen lykke gjennom livet. NRS = å tenke ut og å utføre de handlinger som man mener vil maksimere egen lykke gjennom livet så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett eller andre naturgitte rettigheter eller deres logiske konsekvenser).

      Naturen forsvarer ikke automatisk enkeltindividet mot rettighetskrenkere. Kombinasjonen av retten til selvforsvar og organisasjonsfriheten impliserer dannelse av en Stat som innenfor et gitt geografisk område skal forsvare enkeltindividets naturgitte rettigheter. Staten har plikt til å forsvare disse rettigheter for alle individer innenfor Statens juridiske grenser for å legitimere sin monopolstilling på rettsvesen, politi og militært forsvar. Siden enkeltindividets naturgitte rettigheter legitimt er gitt / implisert av naturen, kan heller ikke Staten legitimt krenke disse. Hvor mye av sin naturgitte frihet enkeltindividet skal gi fra seg, skal individet selv avgjøre – ikke flertallet, diktatoren, keiseren eller presidenten. Dersom Staten allikevel krenker enkeltindividets naturgitte rettigheter, har vi ikke med en legitim stat å gjøre, men en røverbande med varierende grad av avskyelighet. Spørsmålet om hvorfor en røverbande skal omformes til en legitim stat dersom folket tror at det genererer signifikant mer lykke i det lange løp ved å ha en røverbande ved roret, er besvart i avsnitt 7.4. Retten til frihet kan ikke tolkes dit hen at Staten har rett til å gjøre som den selv vil, og så kan individer som ikke er fornøyd emigrere (se forklaring i avsnitt 7.5).

 

 

7.1  Statens pliktige funksjon

 

Enkeltindividets naturgitte rettigheter er utledet fra den induktive erkjennelse at mennesket er et rasjonelt vesen med evne til å tenke i den hensikt å velge å utføre handlinger i bestrebelsen på å maksimere livslykkesummen. Rettighetene er deduktivt definert. De er ikke definert ut fra at samfunn som mangler forsvar for disse rettigheter, genererer betydelig mindre ”samfunnslykke” enn samfunn med godt forsvar for slike rettigheter (selv om det er tilfellet). Rettighetene er ikke definert gjennom empirisk testing (HDM).

      For at politikken skal være legitim, må den ikke krenke de naturgitte rettigheter, som er utledet fra menneskets (og dyrs) fundamentale natur. Den delen av politikken som går ut på å forsvare de naturgitte rettigheter og å unngå å krenke disse, er således implisert av det humane individs grunnleggende natur og essensen av begrepet legitimitet og ikke av Rasjonalgaudismens etiske prinsipper. Det er ikke legitimt for Staten å prøve seg fram med politikk (empirisk testing) som krenker de naturgitte rettigheter (se avsnitt 4.1 og 10.2). Den biologiske evolusjon skjedde innenfor det omliggende miljøets rammebetingelser. Den teknologiske evolusjon har sin begrensning i knapphet på ressurser og kapital. Den legitime politikks ”evolusjon” har også sitt begrensende miljø – nemlig enkeltindividets naturgitte rettigheter. Staten har ikke rett til å krenke disse naturgitte rettigheter selv om det mot formodning måtte generere en større mengde total lykke summert over alle enkeltindividene innenfor Statens jurisdiksjon (se avsnitt 7.5).

      Statens pliktige funksjon er å drive rettsvesen (inkludert barnevern), politi og militært forsvar i strikt forstand (ingen form for sosialpolitikk er således inkludert) i den hensikt å hindre rettighetskrenkelser.

 

 

7.1.1  Lover

 

Lovverket bør bestå av tre deler: 1) Supergrunnloven, 2) Den Vanlige Grunnloven, 3) Loven.

 

I utgangspunktet er intet tillatt med mindre det eksisterer en tillatelse som tilsier noe annet. En stein har ingen tillatelse til å utføre handlinger. Et dyr har tillatelse fra naturen til å følge sine instinkter i søken etter å realisere sine verdier. Et menneske har tillatelse fra naturen til å utføre handlinger ut fra sine tankemessige vurderinger i søken etter å realisere sine verdier.

      All legitimitet baserer seg på å unnlate å krenke allerede legitimt gitte tillatelser. En handling er legitim dersom den ikke krenker en legitim lov. En lov består av en tillatelse eller et forbud, og er legitim hvis og bare hvis den ikke krenker de tillatelser (rettigheter) som er gitt i Grunnloven. Grunnloven er legitim hvis og bare hvis den ikke krenker de tillatelser (rettigheter) som naturen har gitt enkeltindividet. Naturens tillatelser er alltid legitime siden det ikke eksisterte andre enn naturen som var i stand til å gi tillatelser før naturen ga mennesket sine tillatelser (rettigheter), og følgelig var det ingen tillatelser å krenke (se kapittel 4). Dessuten er det selvmotsigende å hevde at elementer uten fri vilje (dvs. naturen) kan krenke tillatelser (rettigheter). Enkeltindividets (og dyrs) naturgitte rettigheter og de uunngåelige konsekvenser derav formuleres i en overordnet lov, kalt Supergrunnloven.

 

7.1.1.1  Supergrunnloven

 

Mange vil være enig i at det er viktig å begrense flertallets makt, og hevder at dette gjøres i moderne demokratier ved å ha en grunnlov. Men slike grunnlover opprettholdes på flertallets nåde siden flertallet kan forandre Grunnloven (selv om det kan ta litt lengre tid enn en vanlig lovendring). Det blir med andre ord som bukken som passer havresekken. I et Rasjonalgaudistisk system er Supergrunnloven dedusert fra menneskets grunnleggende biologiske natur og bør innføres med tilsvarende midler som det eksisterende regimet bruker. Supergrunnloven kan aldri legitimt endres – uansett størrelsen på flertallet i folket eller i nasjonalforsamlingen siden denne grunnloven består av naturgitte rettigheter som er dedusert fra menneskets grunnleggende genetiske natur.

      I Supergrunnloven må enkeltindividets naturgitte rettigheter pluss de viktigste konsekvensene av disse slås fast som hellige og ukrenkelige (retten til liv og frihet, eiendomsrett, bruksrett, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, avtalefrihet, næringsfrihet). På tilsvarende vis må barns og dyrs rettigheter fastslås. Det må slås klinkende klart fast at Staten ikke har rett til å innføre andre lover som krenker disse rettigheter. Enhver handling skal være tillatt med mindre handlingen krenker disse rettigheter. Dette må spesifiseres så klart at ingen sleip jurist senere kan tolke seg vekk fra Supergrunnloven. Det må være helt tydelig hva som er den private interessesfære, og hva som er den sfære som det offentlige kan bry seg borti.

 

7.1.1.2  Den Vanlige Grunnloven

 

Den Vanlige Grunnloven må i sin helhet ligge innenfor rammene av Supergrunnloven og skal inneholde spesifikasjoner av Supergrunnlovens paragrafer som er for viktige til å bare stå i Loven. Dette er da lovparagrafer som i sterk utstrekning har motstått iherdige forsøk på empirisk detronisering gjennom tidene, og som derfor heves over andre lovparagrafer.

      Den Vanlige Grunnloven bør også inneholde Statens grunnleggende interne vedtekter som at styreformen skal være republikk, hvordan Staten skal styres og hvordan Staten på grunnleggende vis skal disponere sin eiendom og statsborgerskap osv. Dette er egentlig ikke lover siden en lov skal regulere forholdet mellom elementer for å hindre krenkelse av naturgitte rettigheter.

      Å endre paragrafene i Den Vanlige Grunnloven er ikke rettighetskrenkende, og disse paragrafene kan som i dag endres med 2/3 flertall i to påfølgende Storting. Et simpelt Stortingsflertall skal i utgangspunktet kunne lage lover etter eget ønske så lenge de holder seg innenfor rammen av Supergrunnloven og Den Vanlige Grunnloven.

 

7.1.1.3  Loven

 

Alle paragrafene i Loven skal være direkte implikasjoner eller spesifikasjoner av prinsippene i Supergrunnloven eller Den Vanlige Grunnloven. En del av Supergrunnlovens og Den Vanlige Grunnlovens bestemmelser kan gjennomføres på forskjellige måter, og dette må lovgiverne teste ut ved hjelp av HDM. Supergrunnloven og Den Vanlige Grunnloven inneholder ofte generelle prinsipper, og man trenger presiseringer av disse for å tilpasse prinsippene til spesifikke forhold. Det skal ikke eksistere noen ”ulover”. En ulov er en lov som ikke kommer som en implikasjon fra Supergrunnloven og/eller som bryter med Supergrunnlovens paragrafer.

 

7.1.1.4  Høyesterett

 

Høyesterett må ha en klinkende klar oppgave i å forsvare Supergrunnloven og Den Vanlige Grunnloven bokstav for bokstav, og være en illsint vaktbikkje overfor eventuelle politikere som ønsker krenke enkeltindividets (og dyrs) rettigheter. Høyesterett må være totalt uavhengig av regjering og Storting, f.eks. ved at dommerne ved landets lagmannsretter velger dommere til Høyesterett for en periode på f.eks. 8 år. Høyesterett ansetter lagtingsdommere, og lagmannsretten ansetter dommere på lavere nivåer. Det er også mulig at Høyesterett bør ha to kamre: Overkammeret tar seg bare av konstitusjonelle spørsmål, dvs. dets eneste oppgave er å passe på at Storting og regjering ikke lager lover, forskrifter o.l. som bryter med Grunnlovene. Underkammeret tar seg av vanlige ankesaker fra lagmannsretten og rettssaker som ifølge sin natur skal direkte til Høyesterett.

       Det militære forsvar bør sverge troskap til Supergrunnloven og Høyesterett og intet annet.

 

 

7.1.2  Noen velferdsoppgaver er pliktige for Staten

 

Det er Statens oppgave å beskytte enkeltindividers naturgitte rettigheter. En del psykisk ustabile personer vil være en trussel mot andre menneskers liv, helse og eiendom. Derfor vil det være en pliktig oppgave for Staten å behandle dem (om nødvendig med tvang), hvilket betyr at dette i nødsfall kan finansieres som ”konfiskasjon via tredjepartsskade” (se avsnitt 7.6.1.1 og 10.3.2). En konsekvens vil også være at ingen slike sinnslidende noensinne unnlater å oppsøke helsevesenet av frykt for kostnadene. Man vil hindre at slike personer skader andre menneskers liv, helse eller eiendom enten ved at de blir behandlet og blir friske, eller ved at de blir innlagt på psykiatrisk institusjon slik at de rent fysisk blir forhindret fra å gjøre ”ugagn”. Tilsvarende tankegang vil kunne gjelde for personer med sterkt smittsomme og farlige sykdommer (tuberkulose, SARS, AIDS, Ebola osv). Tvangsbehandling av en voksen person kan bare skje dersom 1) vedkommende har mistet rasjonalitet til et sådant nivå at han blir umyndiggjort (se avsnitt 4.3.6), men da som en ikke-pliktig oppgave, eller 2) vedkommende har begått rettighetskrenkende handlinger (herunder handlinger som er truende og handlinger som skaper betydelig frykt gjennom å være farefulle for andre mennesker), og da som en pliktig oppgave.

 

 

7.2  Statens empiriske funksjon

 

Flertallet har ingen naturgitt rett til å bestemme. Siden Staten er en organisasjon, har enhver statsborger en naturgitt rett til å forsøke å bruke Staten i den hensikt å maksimere sin egen lykke i det livslange løp innenfor rammen av dens konstitusjon – en konstitusjon som igjen begrenses av Supergrunnloven slik at ingen naturgitte rettigheter kan krenkes (se organisasjonsfrihet i avsnitt 5.4). Individer som ikke er statsborgere, kan heller ikke nektes å forsøke å påvirke Staten så lenge påvirkningen skjer på en ikke-rettighetskrenkende måte. Siden alle enkeltindivider er egenlykkemotiverte, kunne man tro at det var rasjonelt for en gitt Person A å forsøke å bruke Staten til å gjennomføre tiltak av typen ”Staten skal gi halvparten av statsbudsjettet til meg personlig”. Dersom et slikt forslag hadde blitt vedtatt, ville nok Person A ha generert mye lykke, men sannsynligheten for å få gjennomslag for et slikt forslag (spesielt siden de naturgitte rettigheter ikke kan krenkes) er i praksis lik null siden ingen andre personer har interesse i et slikt vedtak. Derfor må Person A alliere seg med andre personer i bestrebelsene på å bruke Staten for å maksimere sin egen lykke, og for å få dem med seg må han tone ned fokuset på sine egne interesser og ta hensyn til andres. Derfor er det rasjonelt med politiske interesseorganisasjoner (partier, fagorganisasjoner, næringslivsorganisasjoner, livssynsorganisasjoner o.l.). Sett ut fra det faktum at organisasjonsfriheten er en naturgitt rettighet, må alle slike organisasjoner være tillatt så lenge organisasjonen ikke oppfordrer til, planlegger eller utfører rettighetskrenkende handlinger.

      Spørsmålet blir videre hvordan Staten skal organiseres gjennom Den Vanlige Grunnloven (og også Loven) for at de som har statsmakten på best mulig måte kan maksimere sin egen lykke uten å krenke andre enkeltindividers naturgitte rettigheter. Med tilstedeværelsen av et utall politiske organisasjoner er det rasjonelt av makthaverne å samarbeide med disse, og spesielt med de største og mektigste – noe annet vil i det lange løp bli svært vanskelig. Resultatet blir at Staten vil etterstrebe å føre ikke-rettighetskrenkende politikk som bidrar til å maksimere lykken i det lange løp for flest mulig enkeltindivider vektet mot hvor sterk ikke-rettighetskrenkende innflytelse de er i stand til å utøve på statsmakten. Sistnevnte er derfor det Rasjonalgaudistisk prinsipp som Staten bør styres etter. I Rasjonalgaudistisk ånd bør Staten være mest mulig rasjonell i utførelsen av denne prosessen etter tilsvarende prinsipper som nevnt i avsnitt 3.4.

      Man kan ikke direkte dedusere med basis i naturgitte rettigheter hvordan Staten skal organiseres i det ovenstående henseendet, men et system hvor de største og mektigste politiske organisasjonene velger inn representanter til en felles generalforsamling virker fornuftig. De som styrer Staten (regjering, president, konge) bør da ikke føre en politikk som går på tvers av et signifikant flertall i denne generalforsmalingen, ellers vil det bli vanskelig å styre over tid. For å gjøre en slik prosess mest mulig smidig, forutsigbar og strømlinjeformet bør det fastsettes klare regler for organiseringen av statsstyret i Den Vanlige Grunnloven. Dette systemet kan gjerne være slik det er i dag med alminnelig stemmerett, Storting og regjering i parlamentarisk system – eller det kan være som i USA med folkevalgt president som ikke kan kastes av kongressen.

 

 

7.2.1  Hvordan skal Staten utføre sin empiriske funksjon?

 

På hvilken måte Staten skal drive rettssystemet, politi og militært (sivil-) forsvar, og hvordan lovene skal være innenfor rammene av de naturgitte rettigheter, blir et spørsmål om empirisk testing (HDM) – eller folkelig sagt: prøving og feiling.

 

Enkeltindividet skal kunne gjøre som det selv vil så lenge det ikke krenker andres naturgitte rettigheter. På tilsvarende vis skal Stortingsflertallet (simpelt eller 2/3) kunne gjøre som det selv vil så lenge dette flertallet ikke krenker andres naturgitte rettigheter nedfelt i Supergrunnloven. Dette er en konsekvens av organisasjonsfriheten (se avsnitt 5.4). Penger som Staten har skaffet på ikke-rettighetskrenkende vis, er Statens eiendom – det vil si den kollektive eiendom til alle norske statsborgere. Det er ikke deres individuelle penger, og Stortingsflertallet kan beslutte å bruke disse pengene også på ikke-pliktige oppgaver så lenge konsekvensene av pengebruken ikke krenker andres naturgitte rettigheter, og så lenge de pliktige oppgavene allerede er finansiert. Stortinget kan f.eks. sponse sosiale formål. Det kan ikke være noe grunnlovsforbud mot dette – i hvert fall ikke i Supergrunnloven. Stortingsvalg er da hypotesetesting (HDM) som på sikt skal få politikerne til å adoptere de beste hypotesene (politikken). Den delen av politikken som inngår under Statens empiriske funksjon, er implisert av Rasjonalgaudistisk etikk siden siktemålet er å maksimere lykke innenfor rammen av legitimitet.

 

Staten vil som nevnt i avsnitt 7.6 kunne få inn en del penger uten å bedrive rettighetskrenkende skatte- og avgiftsbelegging. Men disse midler vil være relativt begrensede. Derfor er det mulig at det er rasjonelt å legge begrensinger på politikerne i Den Vanlige Grunnloven på hva ekstra penger skal brukes til. Økonomiske tilskudd for å bidra til å sikre barns grunnleggende behov, bør prioriteres først. Tankegangen er at frivillige forsikringer (se f.eks. avsnitt 7.6.9) og egen sparing skal ta seg av folks velferd i forbindelse med sykdom, alderdom, uførhet, pensjon o.l. slik at tvungen kollektivisme erstattes med frivillige kollektive ordninger. Personer som deltar fullt ut i Den Frivillige Folketrygden (se avsnitt 7.6.9), kan motta sosialstøtte mens andre må basere seg på privat veldedighet; derfor vil ikke Staten nødvendigvis få ekstra utgifter her, men statlig sponsing av Den Frivillige Folketrygden bør ikke 100 % utelukkes. I vår globaliserte verden vil det være mulig for personer med lav trygd å flytte til et lavkostland (f.eks. Thailand), bringe trygdeutbetalingene med seg for så å få betydelig mer for pengene der. For personer med en viss formue men uten arbeid eller trygd, vil det være en mulighet å kjøpe leilighet i et lavkostland, og finansiere løpende utgifter ved å ta arbeid lokalt.

 

Det er en del landområder som vil anses for ueid område (se avsnitt 5.2.1, 5.1.3 og 10.5). Her kan hvem som helst søke å opparbeide eiendomsrett eller bruksrett. Dette anses også for å virke som et sosialpolitisk tiltak – selv om det er en konsekvens av måten eiendomsretten oppstår på.

 

 

7.3  Hva er det Rasjonalgaudistiske  kjennetegnet på god politikk?

 

1)

Supergrunnloven må følges slik at de naturgitte rettigheter forsvares men uten å krenke dem i bestrebelsen på å forsvare dem – ellers blir politikken mer eller mindre kriminell/ond. Når det ikke er opplagt hvor grensene for rettighetskrenkelser går, må Staten etter best mulig vurderingsevne sette optimalt objektive standarder for disse grensene.

 

 

2)

Det vil ofte være ulike strategier som alle vil forsvare de naturgitte rettigheter som beskrevet punkt 1. Man bør velge den strategien som i det lange løp bidrar til å maksimere lykken i det lange løp for flest mulig enkeltindivider vektet mot hvor sterk ikke-rettighetskrenkende innflytelse de er i stand til å utøve på statsmakten (se avsnitt 7.2) etter prinsippet om at den gode politikk skal motstå iherdige forsøk på detronisering (HDM).

 

 

3)

Utføringen av ikke-pliktige statsoppgaver innenfor rammene av hva Supergrunnloven tillater bør i det lange løp bidra til å maksimere lykken i det lange løp for flest mulig enkeltindivider vektet mot hvor sterk ikke-rettighetskrenkende innflytelse de er i stand til å utøve på statsmakten (se avsnitt 7.2) etter prinsippet om at den gode politikk skal motstå iherdige forsøk på detronisering (HDM).

 

Dersom punkt 1, 2 og 3 er oppfylt, har vi den optimalt gode politikk sett fra et Rasjonalgaudistisk synspunkt. Men dette er selvsagt vanskelig å måle i praksis da særlig punkt 2 og 3 inneholder det subjektive begrepet ”enkeltindividenes lykke”. Oppslutningen som de styrende partier får ved valg, vil være en god indikasjon.

 

 

7.4  Hvorfor skal flertallet respektere Supergrunnloven?

 

Siden mennesket er determinert til å forsøke å maksimere sin egen lykke i det livslange løp, vil følgende spørsmål melde seg: Hvorfor skal folket akseptere de begrensningene som ligger i Supergrunnloven dersom et tilstrekkelig stort folkeflertall tror at Staten kan generere signifikant mer lykke for enkeltindividene ved å bryte Supergrunnloven?

 

Flertallet har ingen naturgitt makt til å bestemme, og i praksis er et vanlig demokrati avhengig av at det ikke eksisterer mindretallsgrupperinger som er så sterke (hvor styrke også inkluderer grad av besluttsomhet og velorganisering) og har så mye å tjene på å innføre (mindretalls)diktatur, at de vil velte den valgte regjering. Virkeligheten må formes slik at alle mindretallsgrupperinger med sin rasjonalitet forstår at de ikke har noe å tjene på å forsøke å innføre og opprettholde mindretallsdiktatur. Dette er eller har vært et problem for mange gryende demokratier (Argentina, Italia på 20-tallet, Tsjekkoslovakia i 1948 osv.). Et Rasjonalgaudistisk samfunn står overfor den tilsvarende utfordringen, om enn i litt større omfang:

       Dersom Supergrunnloven skal kunne innføres og opprettholdes i praksis, må virkeligheten omformes (herunder radikalt styrke oppslutingen om de filosofiske prinsipper som bærer Rasjonalgaudismen) på en slik måte at det ikke eksisterer noen tilstrekkelig store og innflytelsesrike grupper som alene eller sammen har makt til å sette seg utover Supergrunnloven og som tror at de har noe å tjene på det i det lange og mellomlange løp.

       Dersom Rasjonalgaudismen, og dermed Supergrunnloven, skal innføres, må det være 2/3-flertall i Stortinget for å forandre dagens Grunnlov og erstatte den med Supergrunnloven pluss Den Vanlige Grunnloven. I en slik situasjon må det nødvendigvis være sterke Rasjonalgaudistiske strømninger i befolkningen (kanskje like sterke Rasjonalgaudistiske strømninger som det i dag er sosialdemokratiske), hvor et betydelig flertall sympatiserer helt eller delvis med Rasjonalgaudismen (se avsnitt 7.4.1 og 10.10.1). Dette flertallet tror at de vil generere signifikant mer lykke i det lange løp ved å innføre Supergrunnloven enn ved å ikke gjøre det (selv om det noen ganger på kort sikt kan være lykke-profittabelt å krenke Supergrunnloven). Sett fra Rasjonalgaudistenes synspunkt vil det da være rasjonelt å bidra til å forme virkeligheten i det lange løp ved å implementere mekanismer og feed-back-sløyfer som sikrer at statlig krenkelse av Supergrunnloven blir irrasjonelt (umoralsk) og etterlevelse av den blir rasjonelt (moralsk). Slike mekanismer og feed-back-sløyfer er listet opp 1-7 under:

 

 

1)

Det er tvilsomt om det er lykkeprofitabelt i det lange løp for tilstrekkelig mange enkeltindivider å bryte Supergrunnloven siden den er dedusert ut fra menneskets grunnleggende (se avsnitt 7.4.1). Det er viktig å understreke argumentet om at dersom man innfører litt krenkelse av retten til frihet, vil prinsippet gradvis viskes vekk og samfunnet vil bli mer og mer preget av tvang og ufrihet inntil vi tilslutt ender langt mot sosialismen.

 

2)

I dagens demokratiske samfunn bestemmer flertallet fordi dette filosofiske prinsippet er allment anerkjent blant alle tilstrekkelig store og mektige samfunnsgrupper. I et Rasjonalgaudistisk samfunn vil Supergrunnlovens filosofi være allment anerkjent blant de fleste tilstrekkelig store og mektige samfunnsgrupper.

 

3)

Hvis en person vurderer å krenke andres rettigheter, skal frykten for straff være en viktig grunn til at han avstår fra den kriminelle handling. På tilsvarende vis: Hvis Storting/Regjering vurderer å begå rettighetskrenkelser, skal frykten for Høyesteretts veto og konsekvensene derav være så store at de unnlater å fatte slike vedtak.

 

4)

Stortinget kontrollerer regjeringen, flertallet av velgerne kontrollerer Stortinget og indirekte også regjeringen, Høyesterett kontrollerer flertallets vilje gjennom forvaltning av Supergrunnloven, og Høyesterettsdommerne velges av dommerne i lagmannsrettene.

 

5)

Valgprogrammene bør godkjennes av Høyesterett, og et parti som ønsker å føre opplagt rettighetskrenkende politikk, kan nektes å stille til valg.

 

6)

Det bør føres en politikk på ikke-obligatoriske områder innenfor rammene av Supergrunnloven som bidrar til at ingen tilstrekkelig store og mektige samfunnsgrupper tror de har noe å vinne på å sette seg utover Supergrunnloven.

 

7)

Supergrunnloven har en ”hellig” karakter siden den ikke kan endres.

 

Dersom Regjering eller Storting nekter å bøye seg for en avgjørelse i Høyesterett, er det i praksis statskupp. I en slik ekstrem og usannsynlig situasjon må Høyesterett kunne oppløse Storting og/eller regjering, om nødvendig med Politi eller militærmakt, men ikke dersom rettighetskrenkelsene derav overfor tredje part forventes å bli signifikant større enn hva den illegitime politikken medfører i det lange løp. I praksis kan Supergrunnloven settes til side ved statskupp, men det kan teoretisk sett også skje i dagens system selv om sannsynligheten er forsvinnende liten.

 

Det er for mange eksempler i verdenshistorien på at ulike samfunnsgrupperinger slåss med direkte voldelige midler for å avgjøre hvordan eiendom innenfor et gitt geografisk område skal tas fra noen og gis til andre. I et slikt system er det stor sannsynlighet for at akkurat min gruppe blir taper; det er faktisk sannsynlig at alle grupperinger blir tapere. I et demokrati har (nesten) alle grupperingene inngått en permanent våpenhvile som i grove trekk går ut på at den grupperingen som får flest stemmer ved valg, tar og gir eiendom og gjør andre inngrep i den personlige frihet som den selv ønsker innenfor det aktuelle geografiske området. Dette er et stort framskritt framfor åpent voldelig konflikt. Rasjonalgaudismen innebærer et ytterligere framskritt, nemlig et samfunnssystem hvor (nesten) alle grupperingene har inngått en fredsavtale som i grove trekk går ut på at ingen gruppering tar noe fra noen eller gjør inngrep i den personlige friheten til fredelige mennesker – et samfunnssystem absolutt fritt for all ”gang rule”. Drivkraften til å inngå en slik avtale er at summen av de tilstedeværende disponerende determinantene får alle (viktige og store) grupperinger til å innse at i det lange løp vil ingen gruppering oppnå stor nok sannsynlighet for å tjene på å bedrive selv ikke-blodig ”gang rule”.

 

 

7.4.1  Hvorfor bli politisk Rasjonalgaudist?

 

Dersom en person skal bli politisk Rasjonalgaudist, må han tro at han vil generere signifikant mer lykke i det livslange løp ved å være Rasjonalgaudist enn ved å ikke være Rasjonalgaudist. Hvorfor skal en person tro at han vil generere mer lykke i det livslange løp ved å være politisk Rasjonalgaudist sett i forhold til å ikke være det? La oss anta det motsatte, nemlig at en gitt person ikke er politisk Rasjonalgaudist. Siden Rasjonalgaudismen er et rammeverk for legitim politikk (se avsnitt 7.1.1 og 11.1), er det to muligheter:

 

 

1)

Personen innser at hans politikk er illegitim, men han blåser i det siden han tror at å være tilhenger av illegitim politikk vil gi ham mer lykke gjennom livet enn å være tilhenger av konsekvent legitim politikk.

 

2)

Personen godtar ikke at det humane individ har naturgitte rettigheter; dvs. at naturen ikke legitimt har gitt individet tillatelse (license) til å velge å utføre handlinger på basis av dets rasjonelle vurderinger med naturressursene som grunnlag.

 

Dersom punkt 2 er tilfellet, er det flere muligheter:

 

 

a)

Han er determinist.

 

b)

Han mener at mennesket ikke er et rasjonelt vesen, men naturens slave på linje med dyrene.

 

c)

Han tror at disse lisenser er gitt av Gud (eller noe liknende) som igjen har autorisert Kongen, Føreren eller andre sterke elementer med rett til å kunne trekke dem tilbake.

 

d)

Han tror at et delvis ondt vesen med fri vilje har gitt oss lisensene, men at ”det delvis onde vesen” har krenket et eller annet vesens rettigheter ved å tildele dem, og at ”gode mennesker” har rett til å utøve selvforsvar på det krenkede vesenets vegne ved å hindre andre mennesker i å utøve sine handlinger.

 

e)

Han tror at Gaia er en organisme med eiendomsrett over ”sine” ressurser.

 

Angående punkt 2: Dette innebærer at personen er filosofisk irrasjonell, og mengden av slike personer kan reduseres ved å spre rasjonelle filosofiske idéer.

      Angående punkt 1: Når det gjelder personer som støtter Rasjonalgaudismens etikk, er det forklart i avsnitt 10.2.1 hvorfor etterfølgelse av naturgitte rettigheter i praktisk politikk (dvs. legitim politikk) er en forventet konsekvens av deres etikk. Argumentasjonen i avsnitt 10.2.1 vil i en viss utstrekning også gjelde for personer som innser at individet har naturgitte rettigheter, uten å være tilhengere av Rasjonalgaudismens etikk. De punktene i avsnitt 10.2.1 som omhandler PMI og dydsplikt forventes å være betydelig viktigere for etiske Rasjonalgaudister enn for den andre kategorien personer, mens de øvrige punktene forventes å være like viktige for begge. Således er det god grunn til å tro at mange av dem som innser at individet har naturgitte rettigheter også vil ta konsekvensene av det under stemmegivning og i praktisk politikk, slik at omfanget av ”punkt-1-personer” vil kunne reduseres betydelig.

      Således er det rimelig å tro at et betydelig flertall av folket kan bli politiske Rasjonalgaudister spesielt under et regime av høyt utdannet befolkning på basis av rasjonelle filosofiske bærebjelker (se også avsnitt 10.10.1). Da kan Supergrunnloven innføres. De fleste Rasjonalgaudister vil nok innse at man noen ganger på kort sikt kan profitere på illegitim politikk, men sannsynligheten for at dette skal lønne seg i den enkelte Rasjonalgaudists livsløp, vil være så liten at han innser at det ikke er verdt å satse på. Sett fra Rasjonalgaudistenes synspunkt vil det da være rasjonelt å bidra til å forme virkeligheten i det lange løp ved å implementere mekanismer og feed-back-sløyfer som sikrer at statlig krenkelse av Supergrunnloven blir irrasjonelt (umoralsk) og etterlevelse av den blir rasjonelt (moralsk). Slike mekanismer og feed-back-sløyfer er listet opp i punkt 1-7 i avsnitt 7.4.

 

 

7.5  Statens suverenitet og individets rettigheter

 

Kan retten til frihet tolkes på følgende måte?: ”Enkeltindividet har rett til frihet, men de ulike Stater har rett til uinnskrenket å lage lover og reguleringer samt uinnskrenket rett til skatte- og avgiftsbelegging. Friheten for enkeltindividet består da i at han selv kan velge å flytte ut av landet dersom han ikke er fornøyd.” Hvorfor kan ikke Staten (organisasjonen Staten) ha vedtekter (grunnlov) som sier at noen av de naturgitte rettighetene kan krenkes av Staten. Så kan de mennesker som tror de genererer signifikant mer lykke i det lange løp ved å leve med slike vedtekter fortsette å bo i landet, mens andre som ikke aksepterer de rettighetskrenkende vedtektene kan flytte til et annet land med annen politikk? Den eneste individuelle rettigheten som den enkelte stat da i praksis trenger å forholde seg til, er ”retten til fri emigrasjon”. Vi kan argumentere mot dette på flere nivåer:

 

 

7.5.1  Bare individet er suverent

 

Det blir hevdet at VI (flertallet, folket, nasjonen) har rett til å velge hva slags politikk som skal føres inkludert å konfiskere individers eiendom gjennom skatte- og avgiftslegging samt å foreta initiering av andre tvangstiltak. Naturen har ikke gitt OSS retten til å foreta handlingsvalg. Naturen har ikke utstyrt folket eller nasjonen med en bevissthet med evne til å foreta handlingsvalg og å registrere lykke/ulykkelighet. Naturen har bare utstyrt individet med slik bevissthet. Folket eller nasjonen kan bare foreta handlingsvalg gjennom bevisstheten til en regjeringssjef og individer i hans ”executive staff”. Dersom disse handlingsvalgene innebærer innskrenkninger i individenes naturgitte frihet, må det på forhånd foreligge en frivillig inngått kontrakt mellom hvert enkelt individ og Staten om aksept av slike innskrenkninger. Staten kunne teoretisk sett si at man må akseptere å betale 70 % i skatter og avgifter samt godta en rekke statlige reguleringer og tvangstiltak for å få norsk statsborgerskap. Dersom man nekter å betale, har man begått kontraktsbrudd, og Staten kan bruke tvang mot ham. Men da ville det nok være få velstående og produktive mennesker som ville bli norske statsborgere siden fravær av statsborgerskapet ikke betyr tap av retten til frihet og dens forsvar på norsk territorium (se avsnitt 5.4.2). Dersom man ikke har inngått noen kontrakt om å betale skatter og avgifter, har man heller ikke utført noen rettighetskrenkende handling ved å ikke betale, og myndighetene kan derfor ikke tvangsinndrive penger fra en slik skattenekter.

      Et annet triks for å innbille oss at dagens system er i overenstemmelse med retten til frihet kunne være å se på Norge som et ”sameie” hvor hver private faste eiendom utgjør én seksjon og hvor ”sameiet” har et styre (regjering), generalforsamling (Stortinget / folkeavstemning) og vedtekter (grunnlov), som kan endres med 2/3 flertall i retning av nærmest ubegrensede muligheter til å gjøre reguleringer og fastsette ”fellesutgifter” (skatter og avgifter); sameiere som ikke er fornøyd kan selge sin seksjon (eiendom) og flytte ut av sameiet (landet). Sameietrikset er opplagt rettighetskrenkende siden det innebærer initiering av maktbruk gjennom tvangssammenslutning av private eiendommer til ett stort sameie uten at hver og én av eierne frivillig har underskrevet kontrakt om det. Resultatet blir da at Staten de facto har begått en krenkelse en mass av privat eiendom (se også avsnitt 7.5.3).

      Dersom Staten skulle ta en pris for bruk av Statens veier (eller annen statlig eiendom) som likner på dagens beskatning, vil det være rettighetskrenkende overfor eksisterende eiendomsbesittere som er tilknyttet det eksisterende veinettet (se avsnitt 6.6.3).

 

Et proargument for Statens rett til skattlegging kunne være at ved å bli boende i Norge, aksepterer en innbygger en implisitt kontrakt om å betale skatt/avgift til Staten. Dette blir som å si at Staten har lagd en automatisk standardkontrakt om at enhver norsk innbygger skal betale skatter og avgifter, men at hvert individ kan unngå denne kontrakten ved å emigrere til utlandet. Rasjonalgaudismen aksepterer ikke slike automatiske standardkontrakter (se avsnitt 5.3.2.5) da de anses for å undergrave retten til frihet. Ethvert individ har en naturgitt rett til frihet innenfor norsk territorium (og et hvilket som helst annet territorium), og man trenger ikke å akseptere en kontrakt for å oppnå en naturgitt rettighet. Således er det også meningsløst å påstå at man aksepterer en frivillig presumptiv avtale om skattlegging ved å bli boende i landet.

 

Staten initierer voldstrusler for å skaffe tilveie skatteinntekter og for å gjennomføre andre tvangstiltak, men å bruke vold eller voldstrusler er bare legitimt i selvforsvar spesifikt mot den som initierer vold eller trusler om slikt. At den som blir utsatt for voldstrusselen har muligheten til å rømme, gir ikke voldstrusselen legitimitet (dessuten eksisterer per dags dato ingen ikke-rettighetskrenkende stater å flytte, og man kan jo ikke opprette sin egen stat slik som man kan med egen bedrift). Det minner om en tilstand hvor mafiaen krever ”beskyttelsespenger” fra sine ”kunder”. Du ikke bo der hvor mafiaen holder til; du kan flytte og unnslippe utpressingen.

 

Konklusjonen blir at retten til frihet ikke kan tolkes dit hen at ”retten til fri emigrasjon” kan være eneste reelle rettighet.

 

 

7.5.2  Betaling for Statens pliktige oppgaver?

 

Kan Staten kreve 80 % skatt og 25 % moms, og så nekte å utføre monopoltjenester på forsvar av de naturgitte rettigheter til dem som ikke vil betale? En vanlig organisasjon kunne si: ”Betal 99 % av inntekten i medlemskontingent ellers får du ikke nyte godt av våre tjenester”. Hvorfor kan ikke Staten si det samme?

      La oss anta at Staten kan kreve betaling for å utføre monopoltjenester innen forsvar av de naturgitte rettigheter, og så nekte å forsvare rettighetene (alle eller noen av dem) til dem som ikke vil betale. Betalingsnektere har organisasjonsfrihet og rett til forsvar av sine naturgitte rettigheter. Betalingsnektere uten statlig forsvar av sine naturgitte rettigheter vil således ha rett til å opprette en egen stat for å forsvare disse. Men da vil det være to stater på samme territorium, hvilket er en motsigelse til at Staten må ha monopol på rettsvesen, politi og militære for at enkeltindividenes naturgitte rettigheter skal kunne forsvares (se avsnitt 4.4). Antagelsen om at Staten kan kreve betaling for sine pliktige, monopolbaserte tjenester og nekte forsvar av rettighetene til dem som ikke vil betale, medførte en motsigelse. Ergo kan ikke Staten kreve betaling for å utføre monopoltjenester innen forsvar av de naturgitte rettigheter, og så nekte å forsvare rettighetene (eller deler av dem) til dem som ikke vil betale. Staten kan imidlertid ta betaling for tjenester som ikke er monopolbaserte (se f.eks. avsnitt 5.3.1.2).

 

 

7.5.3  Absurde implikasjoner av Statens suverenitet

 

Dersom retten til frihet defineres som ”retten til å flytte fra sitt hjemland dersom man ikke er fornøyd”, har vi i praksis en situasjon hvor den enkelte stat opptrer som eier av hele sitt territorium (og på en eiers territorium har ingen rettigheter, bortsett fra eieren selv, med mindre man fått tillatelse av eieren). Da har Staten de facto begått rettighetskrenkende konfiskasjon en mass av privat eiendom og ueide områder. Retten til frihet er da definert som en internasjonal traktat (mellom de ulike ”nasjonseierne”) som sikrer frihet til å flytte fra sitt hjemland. Men dette er en klar motsigelse til hvordan Statens legitimitet oppstår, nemlig ved å forsvare de naturgitte rettigheter til menneskene innenfor Statens grenser.

        Retten til frihet i et Rasjonalgaudistisk samfunn impliserer at Staten har plikt til å forsvare enkeltindividets frihet når noen forsøker å krenke denne. Det betyr ikke bare: ”Borgerens rett til å forsøke å finne en Stat å flytte til hvis de ikke er fornøyd, og hvis noen hindrer dem i dette forsøket, skal Staten stanse dem som legger hindringer”. Dessuten er det uklart hva som menes med ”retten til fri emigrasjon”. Betyr det å kunne forlate sitt hjemland og ta med all sin eiendom, eller betyr det bare retten til å krabbe splitter naken over grensen? En stor del av eiendomsmassen er fysisk umulig å flytte til utlandet; det er ikke så lett å putte et hus med tomt eller en åker ned i en ryggsekk og ta det med til utlandet!

 

Dersom man tøyer ”frihetsbegrepet” enda lengre, får man følgende absurditet: ”Staten innvilger innbyggerne frihet til å emigrere innenfor et intervall på én måned etter fylte 18 år. Etter denne tiden har innbyggerne ikke rett til å emigrere, og før denne tiden er man ikke myndig og har uansett ikke rett til frihet. Da har man ”frihet til å emigrere”, og dersom man unnlater å benytte denne muligheten, har man akseptert å la seg utsette for beskatninger, konfiskasjoner, tortur og vold. Følgelig har man seg selv å takke dersom man blir utsatt for slik behandling.”

 

Argumentet om at ”du kan jo bare flytte hvis du ikke er fornøyd”, kan lett forsvare de fleste diktatorers virksomhet. Demokrater som benytter dette argumentet, bør derfor gå meget stille i dørene med kritikk overfor diktaturstater. Dersom man skulle akseptere tanken om at makthaverne kan gjøre som de selv vil bare borgerne har frihet til å forlate landet, vil man kunne akseptere tortur, knebling av ytringsfriheten og organisasjonsfriheten o.l. Ved å akseptere ”små” rettighetsbegrensninger som tvungen skatte- og avgiftsbelegging, vil man lett få en glideflukt over i mer totalitære tendenser. La oss tenke oss at verden hadde bestått av 5 stater: Stalin-Sovjet, Øst-Tyskland, Nord-Korea, Pol Pots Kampuchea og Hoxha-Albania. Dersom en person i Sovjet ikke var fornøyd, kunne jo bare flytte til Nord-Korea – ergo frihet!!! Og dersom hele verden smelter sammen til én Verdensstat, hvor skal rettighetskrenkede individer da flytte? Til Mars?

 

 

7.6  Statens inntekter

 

Forslagene i dette avsnittet til hvordan Staten skal skaffe til veie sine inntekter er forfatterens tanker og er selvsagt ikke obligatorisk for Rasjonalgaudismen. Det som imidlertid er obligatorisk, er at naturgitte rettigheter ikke må krenkes i bestrebelsene på å generere inntektene, og da blir mulighetene begrenset.

 

 

7.6.1  Tvungen beskatning

 

Ingen beskatning eller avgiftsbelegging av enkeltindivider eller bedrifter som innebærer initiering av maktbruk er aktuell siden dette er rettighetskrenkende (se avsnitt 7.5 – 7.5.3). Dessuten er det mulig å få inn nok penger til Staten uten slik beskatning. Når vi bruker begrepet ”tvungen beskatning” gjennom dette dokumentet, er det ”beskatning ved initiering av maktbruk” vi sikter med mindre annet er direkte spesifisert; påtvungen beskatning kan være legitim hvis det involverer gjengjeldelse mot initiert maktbruk.

      Følgende feilaktige påstand kan bli forsøkt brukt for å rettferdiggjøre tvungen beskatning: Enkeltindividet har ikke rett til frihet i Rasjonalgaudistisk forstand siden det inngås en presumptiv kontrakt (se avsnitt 5.3.2.4) mellom ”samfunnet” og barnet i fødselsøyeblikket (eller ved unnfangelsen) om å betale tilbake utgifter brukt til dets oppfostring og betale for de godene som barnet fødes inn i (goder som ”samfunnet” har skaffet tilveie gjennom århundrer med teknologisk og idémessig utvikling). Som voksen må individet oppfylle denne kontrakten gjennom å betale skatter og avgifter (samt godta andre inngrep). Korrigerende svar: Avtalefriheten kommer som en konsekvens av at voksne mennesker bruker sin rett til frihet til å frivillig inngå en kontrakt (se avsnitt 5.3); avtalefriheten er en undergruppe av retten til frihet (se avsnitt 5.7). Det er totalt meningsløst å hevde at et nyfødt eller ufødt barn kan inngå en kontrakt siden det ikke har retten til frihet. Man kan ikke henvise til avtalefriheten for å motbevise retten til frihet siden avtalefriheten bygger nettopp på retten til frihet.

 

7.6.1.1  ”Konfiskasjon via tredjepartsskade”

 

Vil Rasjonalgaudismen akseptere tvungen skattlegging dersom det ikke er mulig å opprettholde rettsvesen (inklusive barnevern), politi og militært forsvar med legitime pengeinnkrevningsmetoder? Svaret på dette er nei. Men i en slik situasjon initierer kriminelle personer eller fremmede stater maktbruk mot borgerne, og Staten kan bli ”dyttet” av de kriminelle inn på borgernes eiendom slik at Staten kan komme i skade for å konfiskere noe av deres eiendom i bestrebelsene på å utøve selvforsvar på vegne av borgerne (tredjepartsskade). Denne konfiskasjonen er ikke legitim, men initiator av maktbruk, og dermed rettighetskrenkeren, er de kriminelle og ikke Staten. All skyld hviler på de kriminelle, men det er under forutsetning av at Staten har gjort sitt ytterste for å minimalisere tredjepartsskadene (se også avsnitt 6.3.1) blant annet ved å gjøre maksimale bestrebelser på å skaffe tilveie legitime inntekter for å finansiere politi, militært forsvar og rettsvesen. Tredjepartsskadene må klart innebære mindre rettighetskrenkelser i det lange løp enn hva kriminaliteten forventes å medføre. Konfiskasjonen gjennomføres i praksis på en måte som tilsvarer tvungen skattlegging, men bør kalles ”konfiskasjon via tredjepartsskade” (se avsnitt 10.3.2). Det er kun Statens pliktige oppgaver (se definisjon i slutten av avsnitt 7.1) som kan finansieres på denne måten. Statens bruk av ”konfiskasjon via tredjepartsskade” er fri for rettighetskrenkelse bare hvis alle penger fra alle mulige legitime innkrevningsmetoder (se avsnittene 7.6.2 – 7.6.8) forgjeves har blitt brukt for å forsøke å fullfinansiere Statens pliktige oppgaver. Det er klart illegitimt av Staten å finansiere ikke-pliktige oppgaver med legitimt innkrevde midler, og i tillegg ”konfiskere via tredjepartsskade” for å finansiere de pliktige oppgavene. Resten av avsnitt 7.6 viser at finansiering av Statens pliktige oppgaver i det altoverveiende er mulig uten ”konfiskasjon via tredjepartsskade”.

      Personer som kommer i nødssituasjoner (fare for liv, lemlestelse eller varig handicap) som en opplagt følge av rettighetskrenkelser, kan også bruke prinsippet om ”konfiskasjon via tredjepartsskade” dersom Staten er i en nødssituasjon som beskrevet i dette avsnittet. For at dette skal anta siviliserte former, må de nødlidende bruke Staten som sin forlengede ”hånd” ved at Staten forsterker de instrumentene som allerede brukes under Statens ”konfiskasjon via tredjepartsskade”. De økte inntektene brukes strikt til å dekke deres nødsutgifter. I ettertid må Staten forsøke å få rettighetskrenkerne til å dekke tapene som konfiskasjonen har påført innbyggerne. Dersom Staten er i en normalsituasjon, må Staten hjelpe de nødlidende over sitt vanlige budsjett.

      I utgangspunktet bør borgerne få erstatning når deres midler blir ødelagt gjennom tredjepartsskade, men Staten har ingen plikt til å gi slik erstatning siden den ikke selv har initiert maktbruk. Det er bare de kriminelle som har plikt til dette, og derfor bør Staten bruke bøter mot rettighetskrenkere i størst mulig utstrekning for å redusere effektene av tredjepartsskadene (se avsnitt 7.6.7).

 

 

7.6.2  Inntekter med basis i  naturlige monopoler

 

 

7.6.2.1  Bompenger, elektrisitetsavgift m.m.

 

En privat veieier vil under Rasjonalgaudismen kunne ta den veiavgift (bompenger) som gjør at selskapets økonomiske profitt maksimeres innenfor begrensningene nevnt i avsnitt 5.5.3 og 6.6.3. Profittregulering ut over dette vil være en krenkelse av selskapets eiendomsrett. På tilsvarende vis vil Staten, i egenskap av å være eier av det offentlige veinettet, kunne ta den ”bomavgift” som gjør at Statens veiprofitt maksimeres, men det vil begrenses av prinsippene i avsnitt 5.5.3 og 6.6.3, økt bruk av motorsykler (se avsnitt 6.6.1), velgernes misnøye og problemer for næringslivet, samt en viss frykt for oppvekst av visse enkeltstående konkurrerende private veier siden det ikke er lovforbud mot konkurranse (mens konkurrerende nasjonale veinett er de facto umulig).

      Slik sett vil det ikke være fornuftig av Staten å selge offentlige veier. Spesielt veier rundt og i byene vil kunne være en ideologisk korrekt melkeku for Staten for å skaffe penger til statskassa uten å initiere tvang mot individer. Staten kan få inn betydelig mer penger på slike veiavgifter enn hva det koster å holde veiene ved like. Staten er her i en legitimt monopolliknende situasjon, og kan om ønskelig ut fra eiendomsretten nekte private aktører å knytte seg innpå eksisterende veier. Dessuten vil det være en praktisk fordel at det offentlige eier det meste av veiene visse steder (se også avsnitt 6.6).

       Rundt om på veiene utplasseres digitale kameraer som fotograferer bilenes nummerskilter, og ut fra dette sendes regning til bilenes eiere som står i stil til hver enkelt bils bruk av offentlige veier. Alternativt kan man ha et system med elektroniske brikker i alle biler som leses av via GPS-satelitten og belaster bileiers bankkonto.

 

Strømnettet er å anse for et naturlig monopol som Staten bør fortsette å eie og bruke som en legitim inntektskilde, og begrunnelsen for dette er den samme som for veier. Tilsvarende vurderinger kan gjøres for andre naturlige monopoler, f.eks. vann- og kloakksystemet. Staten bør fortsette å ha rettighetene til den fossekraften som allerede er i offentlig besittelse siden dette kan ses på som en evigvarende cash flow. Private aktører vil imidlertid kunne ha en viktig medvirkende rolle.

 

Et alternativ til at Staten fortsetter å eie veier og andre naturlige monopoler er følgende: Staten selger de naturlige monopoler til private med signifikante klausuler i salgskontrakten (reguleringer, avgiftsbelegginger o.l.). Salgssummen vil i så fall avhenge av strengheten i klausulene, og denne settes inn i Statens Aksjefond slik at dette fondet blir større og dermed gir betydelig mer avkastning enn det som er skissert i avsnitt 7.6.8.

 

7.6.2.2  Transportavgift liknende omsetningsavgift

 

Som nevnt i avsnitt 7.6.1 er tvungen avgiftsbelegging ikke aktuelt. Imidlertid er det legitimt av Staten å ta betalt for bruk av Statlig eiendom etter prinsippet om markedspris så lenge Staten ikke har lovforbud mot konkurranse. Derfor bør Staten innføre en transportavgift på varer (inklusive personer) på offentlige veier (se også avsnitt 6.6.3 og 7.6.2.1), og den kan f.eks. tenkes innkrevd på følgende måte:

      Næringsdrivende som i dag betaler omsetningsavgift, fortsetter å betale en liknende avgift, men nå kalt ”transportavgift”. Denne avgiften bør i gjennomsnitt være på ca. 4-5 % av varenes omsetningsverdi. Dersom de kan bevise som overveiende sannsynlig at Statens veier ikke brukes til transport av varene, slipper de denne avgiften helt. Elektroniske varer som lastes opp/ned via Internet er et opplagt eksempel på sistnevnte. Dersom transporten av varene skjer med helikopter eller droner o.l. eller bare skjer på private veier, skal heller ikke avgiften betales. Det skal heller ikke betales transportavgift på tjenester som ikke utføres på veiene. Det bør være ulike trinn på denne transportavgiften avhengig av hvor mye veitjenester som brukes til frakt av varene: F.eks.; litt bruk av veier: 2 %; normal bruk av veier: 4 %; mye bruk av veier: 7 %.

 

Dette vil likne noe på dagens omsetningsavgift. Det er viktig at Staten viser moderasjon med hensyn på avgiftsbelegging ellers vil noe av følgende kunne inntreffe for å unngå avgiften: Butikker vil kunne bli lagt svært nær landets grenser eller sjøen, flytende butikker på sjøen, bruk av droner, helikopter eller private flyplasser for å transportere varene. Slik transportavgift vil ikke være rettighetskrenkende i henhold til prinsippene i avsnitt 6.6.3 så lenge summen av avgiftene i avsnitt 7.6.2.1 og 7.6.2.2 ikke betydelig overskrider legitim veipris (se avsnitt 6.6.3).

 

7.6.2.3  Kontrollert trykking av penger

 

Ved bruk av det monetære systemet som er beskrevet i avsnitt 10.7.4 kan Staten tilføre midler til statsbudsjettet uten å skape inflasjon ved å trykke en mengde elektroniske penger slik at den totale pengemengden øker like mye som reelt BNP. Det er illegitimt å trykke mer penger enn dette siden det er det samme som å ta penger fra folks lommer. Å trykke mindre penger enn dette er ikke illegitimt, men anses vanligvis for å være lite klokt siden folk flest da vil generere profitt ved å ha pengene i madrassen.

 

 

7.6.3  Statens Aksjefond

 

Det bør innføres en paragraf i Den Vanlige Grunnlov som sier at dersom Staten selger offentlig eiendom, skal inntektene ikke brukes til Statens årlige drift. Inntektene skal enten gå til å investere i ny, viktig eiendom (f.eks. politistasjon, fengsel, administrasjonsbygg) eller gå inn i et Statens Aksjefond (liknende oljefondet). Siden Staten har evigheten som perspektiv, bør fondet investere i verdens fremste vekstmarkeder. 8-10 % av dette aksjefondet kan da hvert år brukes til Statens drift. Dette vil statistisk sett være en bærekraftig forvaltning av fondet. Leieinntekter av Statens eiendom, utbytte, renteinntekter som overskrider inflasjonen osv. kan brukes til Statens drift. Dersom Staten skal være eier i selskaper innenfor norsk jurisdiksjon, bør Statens eierandel i hvert selskap vanligvis ikke overstige 25 % (gjelder ikke naturlige monopoler), og Staten bør være vanligvis være passiv eier gjennom Statens Aksjefond.

 

 

7.6.4  Skattlegging av virksomhet med rettighetskrenkende stater

 

Det er legitimt å innføre restriksjoner på handel med rettighetskrenkende stater – herunder full boikott (se avsnitt 5.5). Restriksjonene bør være strengere desto alvorligere rettighetskrenkelser regimet bedriver; svært brutale totalitære stater bør totalboikottes. Når det gjelder regimer som krenker de naturgitte rettigheter mer moderat, vil det kunne være aktuelt å innføre tollsatser. Satsene bør være noenlunde proporsjonale med graden av rettighetskrenkelser som regimet praktiserer og må reduseres i takt med at den fremmede staten reduserer sine krenkelser. Å handle med et rettighetskrenkende land vil indirekte bidra til å krenke naturgitte rettigheter, og følgelig er det legitimt å påføre både norske importører og eksportører tollsatser. Disse tollavgiftene er nok p